hits

Felt av åpenhet

Uten kamp om rettslig åpenhet fra den 16-årige jenten hadde ikke det norske folk fått innsyn i Skype-meldingene fra Vågå-ordføreren.

fra bygdas suverene sjarmtroll til noe så sjikanøst som en gammal gris

Permittert ordfører Rune Øygard kriget til det siste mot åpne dører. I ettertid er det enkelt å forstå akkurat den vurderingen. Om han skulle bli frikjent etter tiltalen om sexovergrep, har likevel den rettslige åpenheten i praksis redusert ham fra bygdas suverene sjarmtroll til noe så sjikanøst som en gammal gris. Vi har vært vitne til en omdømmemassakre av det sjeldne slaget. En frifinnelse vil aldri kunne gjenopprette den ubalanse Øygard selv har påført sitt eget omdømme.

Rettssaken i Vågå illustrerer at det er forskjell på folkedomstolen og domstolen. Om Vågå-ordføreren blir frifunnet av domstolen, er han for all evighet brennmerket av folkedomstolen, ribbet for troverdighet og den borgerlige aktelse er like flat som et punktert dekk. Og det før det foreligger en dom. Alt vi har fått servert er basert på hans egen håpløse dømmekraft som er blitt dokumentert til fulle gjennom sex-chattingen på Skype med den mindreårige jenten.

Hadde Vågå-ordføreren vunnet frem om lukket rett, ville folkedomstolen aldri fått innsyn i det som nå er avslørt. Med en eventuell frifinnelse hadde folk flest (sannsynligvis) konkludert med at jenten ikke var troverdig og at det kanskje ikke var så ille som det først kunne virke. Den muligheten har åpne dører fratatt Øygard. Det blir opp til dommerne å avgjøre skyldspørsmålet, men uansett utfall bør den 16-årige jenten ha ros for sin kamp for åpen rett. Uten denne prosessuelle kampen ville ingen av oss fått kjennskap om en høyt betrodd politisk leder og hans manglende dømmekraft.

Folkedomstolen er også en rettferdig domstol, tross alt. Den gir tillit. Og tar tillit. Alt ettersom hvordan du oppfører deg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar