hits

Irriterende syklister

Jeg misliker syklister, spesielt syklister i midtlivskrise, iført kondomdrakt, pulsklokke og dårlig oppførsel.




 

Syklister er like trangsynte som andre fundamentalister


De sykler på rødt lys, de ligger gjerne to og tre i bredden, og gir ikke tegn til å slippe deg forbi. Jeg har hørt at noen bruker vindusspylerveske idet de passerer ubehøvlete syklister. Jeg prøver etter beste evne å opptre høflig, selv om jeg mener at syklister er på samme lavnivå som hundeeiere som lar avlatet ligge igjen etter de firbeinte pelsdottene. Syklister er like trangsynte og aggressive som andre fundamentalister. Det er gjerne menn i midtlivskrise med stor mage og tynne bein, og de skifter totalt personlighet når de presser den overvektige rumpen ned på sykkelsetet.



De drømmer seg inn i en boble som en merittert utøver av Tour de France midt i sitt viktigste ritt, tråkker seg bortover og oppover, men er fæle og ynkelige amatører som bare tar unødvendig stor plass. Ekstra provoserende er det når de bruker veibanen når det er tilrettelagt med flotte sykkelstier. Sykkelstier bryter selvfølgelig med den oppblåste boblen de befinner seg i. Amatørene med store mager og tynne bein skal ha bredest mulig veibane og oppfører seg mer nedlatende og grinete enn britiske godseiere. De vil eie veien. I Norge har sykkelen endret seg fra å være et trivielt fremkomstmiddel til å bli en belastende kondispresser. Jeg trøster meg med at syklister ikke er særlig gløgge. Hvem andre legger liksom treningen til steder med kullos, svevestøv og motorstøy...

Syklistene bryr seg verken om bilister eller fotgjengere. Når de først lar hjulene rulle på fortauet, er det med livet som innsats for også fotgjengerne. De er en en fare for andre nærmest uansett hvor de befinner seg. De fleste på sykkelsetet trår til på tid og puls, et daglig og evig jag etter å sette en ny, personlig rekord. Alle andre er fiender, samtidig som syklistene elsker å fremheve at de er av den myke varianten. For noen måneder siden svingte jeg innom den lokale butikken. Der stod både politi og ambulanse. Som den nysgjerrigperen jeg er, spurte jeg hva som hadde skjedd.

- En syklist er påkjørt i krysset her, svarte den hyggelige politimannen.

Jeg skjenket syklisten verken en empatisk eller sympatisk tanke, gadd ikke engang å spørre den hyggelige politimannen hvordan det gikk med vedkommende som skiftet status fra syklist til pasient. Bekymringen var langt større for den stakkeren av en billist som sikkert ble fratatt førerkortet og på ydmykende vis tatt med til legevakten for å avgi rutinemessig blodprøve. Heldigvis så det ut som bilen slapp unna sammenstøtet uten skader. Det triste er at uansett hvor uskyldig bilisten var, sitter han igjen med Svarteper.




 

Lørdag var jeg ute og jogget med blant andre en hyggelig freelance-reporter i bladet Kondis. Jeg nevnte at jeg holdt på å skrive en blogg om syklister og ventet en solid forsvarstale til gunst for syklistene, men fikk i stedet en annen saftig leksjon:

- Få med deg at syklister er sleske, dette er personer som gjør hva som helst for å albue seg frem, uansett hva det handler om i livet. Syklister drives av en fryktelig egokultur, og det er ikke tilfeldig at det er i sykkelmiljøet det er mest doping. Syklister er en gjeng med tapere.

Så enkelt kan det sies!

 

PS: Etter at bloggen ble publisert har bladet Kondis tatt kontakt og hevdet at de har fått et rush av eposter der folk (altså syklister) spør om denne freelanceren fremmer det offisielle synet til bladet. Bare det å tenke en slik tanke, forsterker innholdet i denne bloggen - syklister er en spesiell og nærtagende rase. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar