Barn som trofeer og skolen som catwalk

Barn blir brukt som trofeer av sine foreldre mens ungdommen gjerne krever Ralph Lauren som skoleuniform.

Foreldre presses til å være med på merkekjøret, og med skoleuniform etter britisk standard hadde dagens foreldre sluppet unna et unødvendig kjøpepress. 

...og jeg håper Heitmann legger kopi av en oppdatert kredittsjekk av sin egen økonomi  på bloggen

Jeg hilser debatten om merkeklær, økonomi og de unge som foreldretrofeer velkommen. Bloggeren Rannveig Heitmann gjør seg imidlertid uvanlig dum når hun påstår at andre foreldre bare er misunnelige på henne og andre som bruker mye penger på å kle opp ungene sine i kostbare merkeklær. Heitmanns retoriske utilstrekkelighet synliggjøres i særdeleshet når hun sier at barna hennes kun fortjener det beste. Betyr dette at foreldre som prioriterer pengene annerledes ikke setter ungene like høyt?

Heitmann bidrar til å fordumme debatten, og jeg håper Heitmann legger en kopi av en oppdatert kredittsjekk av sin egen økonomi på bloggen, slik at vi andre foreldre eventuelt kan se hvor mye man må tjene for å le hele veien hjem etter å ha vært på shopping til ungene. Nylig la Kreditorforeningen frem kredittall som viser at småbarnsforeldre er den gruppen med flest betalingsanmerkninger, og den uoppgjorte gjelden handler om luksusforbruk. 

Debatten handler strengt tatt ikke om barna, men om hvordan vi voksne setter press på andre voksne som også er foreldre. Klesmessig har jeg som fembarnsfar vært forskånet fra presset inntil i fjor høst, og forandringen fant sted i løpet av en liten kjøretur. Min datter Lotte (da 13 år) og jeg diskuterte klær og koder på ungdomsskolen:

- Du er ikke så opptatt av merkeklær og sånt du, konstaterte jeg fornøyd mens jeg hadde blikket på veien.

- Ikke? kontret hun.

- Du spør nå aldri om klær om det ikke er noe du absolutt mangler.

- Det er fordi jeg vet at du kommer til å si nei, uansett.

Så fortsatte en lang tirade om klærne alle andre elever gikk med på skolen, og hun henviste til klesmerkene en del av venninnene brukte.  

Der og da merket jeg presset. Et massiv press kombinert med dårlig samvittighet, på grensen til det skamfulle. Hvem ønsker å være den kjipe faren. Han som utstråler et nei så sterkt at selv spørsmålet blir overflødig.  Samme kveld la jeg turen innom en motebutikk, og fikk pakket inn årets julepresang til Lotte - en Para Jumper til 8600 kroner. Galskapen lenge leve. Man kjøper ikke en jakke til 8600 kroner. Men det gjorde jeg altså. Og det sved fryktelig i lommeboken, og det ville det gjort uansett hvor tjukk lommeboken hadde vært.

Garderoben til Lotte bestod inntil i fjor høst  av helt vanlige kvalitetsklær til helt vanlige priser. Da jeg på sensommeren i år var innom en annen butikk for å undersøke priser og utvalg på skjorter fra Ralph Lauren, kom det tørt fra ekspeditøren:

- Du vet, Ralph Lauren er skoleuniformen blant ungdommen. 

Det har blitt noen skjorter fra Ralph Lauren siden i fjor, men trøsten er at det kunne vært mye verre. To av tre døtre og min kone bruker samme størrelse. Men da jeg i høst måtte ut med nesten nye 9000 kroner for enda en Para Jumper til snart 13-årige Emma,  tok det lang tid før det som fortonte seg som kroppslig tannpine  slapp taket.  Man skal jo ikke gjøre forskjell på barna. 

For meg er ikke dette en debatt om hva ungene betyr, men kanskje mer en debatt om hva vi voksne utsetter hverandre for, og hvilke etterkommere vi skaper. Når skal det ta slutt?  Skal vi slutte å kjøpe merkeklær til barna når de tjener sine egne penger? Men når de tjener egne penger, vil barna likevel ikke tjene tilstrekkelig til å kjøpe merkeklær.

Hvor mye må DU arbeide for å bruke 9000 kroner på en jakke? Det er her bloggeren Ranveig Heitmann demonstrerer hvor lite dyp hun er. Heitmann bruker barna som uvitende markører mens jeg skammer meg over at jeg faktisk har bidratt til å sette press på andre barn og foreldre. Heldigvis sa jeg nei - høyt og tydelig og uten dårlig samvittighet - da Lotte nylig ymtet frempå om at andre elever nå bruker sokker fra Ralph Lauren.

Jeg savner en debatt om skoleuniform. En universell skoledrakt hadde spart oss foreldre for unødvendige utlegg og bekymringer og naive beslutninger. Med skoleuniform hadde ikke barna vurdert hverandre etter klesmerke i skolegården. På fritiden er det ikke noe problem, for da er det ofte trening og andre uniformerte aktiviteter som står på dagsorden. Hovedpresset kommer fra skolegården, dessverre. Skolen er en catwalk eller kanskje en utilsiktet  gapestokk...

 

 

 

 

 

 

hits