hits

Blogg

Plass for egoister

Allerede til vinteren får vi svar på om Petter Northug Jr. stod best utenfor landslaget i sesongoppkjøringen. Da er det bare den ufølsomme stoppeklokken som gjelder.

Det må være plass for egoister i norsk langrennssport. Litt spesielt er det likevel at den største profilen ikke bare kjører en egotripp, men etter å ha vinket farvel til landslaget blir ambassadør for COOP, selve symbolet på fellesskap. Omdømmemessig blir det ekstra morsomt å følge Petter Northug  - kjent for sportsdrikken Red Bull i den ene hånden og pokerstokken i den andre. Nå er han blitt en flashende representant for det mange av oss husker som Samvirkelaget, det staute og trygge som alltid var i nærheten.

COOP har allerede kledd den populære langrennsløperen i helblått, og med den enorme medieeksponeringen gir Northug allerede valuta til sin nye samarbeidspartner. Etterhvert er det ventet flere Northugprodukter, og på et eller annet tidspunkt vil COOP sannsynligvis gni seg i hendene.

Hylekoret har vært stort, og selv om enkelte utøvere har støttet Northug i sin avgjørelse, har de ikke klart å overdøve kritikken. Nå har dessuten tidligere FIS-leder Vegard Ulvang tatt del i det kritiske mannskoret. Dette uttalte han nylig til NRK:

- Idretten vår utvikles ikke alene på et hotellrom i Italia. Den utvikles i et landslagsmiljø, og Petter Northugs treningskultur i dag er et produkt skapt gjennom 50 år hvor alle har bidratt med sitt.

Tordnet altså Ulvang.

Ulvang legger en gjeldsbyrde på Northug,  som om han skylder landslaget sin tilstedeværelse og plasserer det i et søkt, historisk perspektiv. Mest av alt har landslagsmiljøet kanskje mistet en god inspirator og god venn i oppkjøringen til en ny sesong. Det er selvfølgelig trist, men alle vi andre - deg og meg som utgjør publikummet - måler Petter Northug på en eneste og kynisk faktor, resultater! Det må være plass for egoister som vil gå sine egne veier, også når det fristes med millioner av kroner.

Hvem hadde ikke tatt med seg en sekk full av penger på den korte distansen en idrettskarriere faktisk er. Alt press ligger på Petter Northug, klarer han å prestere på topp neste sesong, vil han oppnå hyllest og velsignelse og laubær fra alle kanter. Jeg vil nesten karakterisere det som et umenneskelig press, men han har gjort umenneskelige prestasjoner før.

Egoister kan vi akseptere og til og med elske, bare de leverer varene!

 

 

 

 

 

 

 

Irriterende syklister

Jeg misliker syklister, spesielt syklister i midtlivskrise, iført kondomdrakt, pulsklokke og dårlig oppførsel.




 

Syklister er like trangsynte som andre fundamentalister


De sykler på rødt lys, de ligger gjerne to og tre i bredden, og gir ikke tegn til å slippe deg forbi. Jeg har hørt at noen bruker vindusspylerveske idet de passerer ubehøvlete syklister. Jeg prøver etter beste evne å opptre høflig, selv om jeg mener at syklister er på samme lavnivå som hundeeiere som lar avlatet ligge igjen etter de firbeinte pelsdottene. Syklister er like trangsynte og aggressive som andre fundamentalister. Det er gjerne menn i midtlivskrise med stor mage og tynne bein, og de skifter totalt personlighet når de presser den overvektige rumpen ned på sykkelsetet.



De drømmer seg inn i en boble som en merittert utøver av Tour de France midt i sitt viktigste ritt, tråkker seg bortover og oppover, men er fæle og ynkelige amatører som bare tar unødvendig stor plass. Ekstra provoserende er det når de bruker veibanen når det er tilrettelagt med flotte sykkelstier. Sykkelstier bryter selvfølgelig med den oppblåste boblen de befinner seg i. Amatørene med store mager og tynne bein skal ha bredest mulig veibane og oppfører seg mer nedlatende og grinete enn britiske godseiere. De vil eie veien. I Norge har sykkelen endret seg fra å være et trivielt fremkomstmiddel til å bli en belastende kondispresser. Jeg trøster meg med at syklister ikke er særlig gløgge. Hvem andre legger liksom treningen til steder med kullos, svevestøv og motorstøy...

Syklistene bryr seg verken om bilister eller fotgjengere. Når de først lar hjulene rulle på fortauet, er det med livet som innsats for også fotgjengerne. De er en en fare for andre nærmest uansett hvor de befinner seg. De fleste på sykkelsetet trår til på tid og puls, et daglig og evig jag etter å sette en ny, personlig rekord. Alle andre er fiender, samtidig som syklistene elsker å fremheve at de er av den myke varianten. For noen måneder siden svingte jeg innom den lokale butikken. Der stod både politi og ambulanse. Som den nysgjerrigperen jeg er, spurte jeg hva som hadde skjedd.

- En syklist er påkjørt i krysset her, svarte den hyggelige politimannen.

Jeg skjenket syklisten verken en empatisk eller sympatisk tanke, gadd ikke engang å spørre den hyggelige politimannen hvordan det gikk med vedkommende som skiftet status fra syklist til pasient. Bekymringen var langt større for den stakkeren av en billist som sikkert ble fratatt førerkortet og på ydmykende vis tatt med til legevakten for å avgi rutinemessig blodprøve. Heldigvis så det ut som bilen slapp unna sammenstøtet uten skader. Det triste er at uansett hvor uskyldig bilisten var, sitter han igjen med Svarteper.




 

Lørdag var jeg ute og jogget med blant andre en hyggelig freelance-reporter i bladet Kondis. Jeg nevnte at jeg holdt på å skrive en blogg om syklister og ventet en solid forsvarstale til gunst for syklistene, men fikk i stedet en annen saftig leksjon:

- Få med deg at syklister er sleske, dette er personer som gjør hva som helst for å albue seg frem, uansett hva det handler om i livet. Syklister drives av en fryktelig egokultur, og det er ikke tilfeldig at det er i sykkelmiljøet det er mest doping. Syklister er en gjeng med tapere.

Så enkelt kan det sies!

 

PS: Etter at bloggen ble publisert har bladet Kondis tatt kontakt og hevdet at de har fått et rush av eposter der folk (altså syklister) spør om denne freelanceren fremmer det offisielle synet til bladet. Bare det å tenke en slik tanke, forsterker innholdet i denne bloggen - syklister er en spesiell og nærtagende rase. 

Hekta på A-sosiale medier

Merker du hvordan ansiktet nesten sagger inn i skjermen? Hyseblikket fokuserer på ingenting, liksom.

Sosiale medier er fandens epidemi. Det er avhengighetsskapende. Det startet med litt, og nå må du og jeg ha store doser for å tilfredsstille suget. Det er blitt et evig jag, og mange dager er ikke mer spennende enn å se gresset gro eller maling tørke. Vi er en nasjon med nettjunkier.
Vi tror vi følger med på det som skjer, men i realiteten følger vi stort sett med på alt det som ikke skjer.

Nesten litt frenetisk flytter man seg fra plattform til plattform for å få de siste oppdateringene. Psykologer vil kanskje si at vi drives av angst og frykt for ikke å gå glipp av noe. Du har sikkert sett det selv, på bussen, toget, restauranter, i kantinen - eller de som i skolegården litt skjemt drar frem smarttelefonen for ikke bli oppdaget av læreren. Avhengigheten er blitt så stor at til og med dannete golfere - som skal være fokusert på spill og medspillere -  går og glaner inn i skjermen mens de går en runde på golfbanen. Vi er pålogget. Hele tiden, også mens vi sitter i sofaen og ser TV.  Det er ikke bare ungdom som surfer seg til køys, og gjerne sovner litt for sent i påvente av en aller, aller siste melding, likes eller stausoppdatering.

Sosiale medier er en heldagsjobb. Man må ta morgen, lunsj, middag og kveld i bruk. Og du har sikkert merket deg at ved fysiske (!) sammenkomster er det alltid noen som ikke klarer å la smarttelefonen ligge urørt særlig lenge. Abstinensen blir for overveldende. Sosiale medier er hardt arbeid. Det krever streng disiplin å holde seg unna. 

Facebook, Skype, Youtube, Google og Twitter har vært tidstyver i en årrekke, og mens vi allerede er bakpå tidsmessig er vi introdusert for relativt nye kanaler gjennom Snapchat og Instagram. Mens vi er på sosiale medier skal vi også finne tid til å laste ned musikk, streame film, lese blogger, skrolle nyheter og slurpe siste nytt av hot gossip.

Venner og familie har aldri vært nærmere, takket være overlegen teknologi. Den samme teknologien har gjort oss passive, på grensen til det sløve og med en adferd som kan minne om egoisme og mangel på oppdragelse. Jeg regner med at kosmetiske kirurger ser en stor fremtid i sånne som deg og meg. Tenk alle de tunge øyelokkene som må strammes opp etter årevis med passiv surfing.

I den grad noen tror at jeg moraliserer,  kan jeg berolige med at også jeg er en tungt belastet bruker av A-sosiale medier. Bare det å mangle dekning noen timer, kan fortone seg som en eksistensiell krise. Men jeg sier som andre avhengige, dette gjelder selvfølgelig ikke meg...





Høyere lønn og mer ferie til lærerne

Ja, du leste riktig. Høyere lønn og mer ferie til lærerne!

 

Snart er det sommerferie og mange misunner lærerne som av mange betraktes som en ufortjent lang friperiode. Selv har jeg alltid tilhørt det flertallet som har vært skeptisk til at denne yrkesgruppen kan drive dank gjennom hele sommeren, mens vi andre må bruke vår mer begrensete og tilmålte tid til å gjøre det vi vil. Da min kone for noen år siden fortalte at hun ville bli lærer, tenkte jeg at det var et klokt valg. Korte arbeidsdager betyr ferdiglaget middag på bordet, mandag til fredag, og mye hjemmetid om sommeren. Etter å ha fulgt henne fra sidelinjen de siste årene, angrer jeg nesten på at hun tok den lange utdannelsen. Drømmen om middag på bordet er knapt nok bare et vagt minne. Fra tiden før hun ble lærer. Etterhvert har også jeg - nokså motvillig - fått innsikt i lærerrealitetene.

Lærere  gjør en heroisk samfunnsinnsats, og lever i en hverdag preget av kontinuerlige omstillinger og reformer  fra politiske og byråkratiske myndigheter. De skal planlegge timer, forberede prøver og i etterkant gjennomgå det elevene gjør. Det skal gjennomføres elevsamtaler, dialog og oppfølging med foreldre og andre etater dersom elever har spesielle behov. Og brukes ikke hverdagen, er det frem med rettepennen i helgene. Det er med andre ord på tide å knuse noen myter om den oppskrytte lærerrollen.

Lærerne er vår tids helter, men det reflekteres ikke på lønnsslippen.  Tro ikke at du havner som noen lønnsadel om du fremhever lang utdannelse i søknaden. Regulativer er stramme greier, må vite. Om man arbeider i den offentlige skolen, er det sannsynligvis ingen som skryter på seg høy lønn. I løpet av de siste årene har mine fordommer -  siden barndommen - vist seg ikke å holde mål. Som passiv tilskuer stiller jeg stadig oftere spørsmålet om ikke dagens lærere burde vært begunstiget med høyere lønn og mer fritid, flotte diplomer og skinnende pokaler. Det er bare de færreste som vet at disse yrkesutøverne har atskillig lengre arbeidsuker enn oss andre. Og det er ikke "lang ferie" lærerne har, men avspasering.

Man kan jo undres over at lærerne ikke i stedet velger annet arbeid med høyere lønn og mindre belastende utfordringer. Lærere er en gruppe som med sin allmenne og spesielle utdannelse kan fylle mange roller innen norsk samfunnsliv. Min konklusjon er at dette er mennesker som vil utgjøre en forskjell og som genuint er opptatt av å gi dine og mine unger de beste forutsetninger videre i livet. Det er et krevende mandat med mye ansvar, og tidvis energitappende. Likevel står de på, år etter år. Og man kan jo spørre seg hvilket samfunn vi hadde vært uten disse som har valgt lange arbeidsdager, ødelagte helger og lav lønn...

Snart er skoleåret over.

Ha en god og velfortjent ferie!

 

 

 

ADVARSEL: Styr unna Fisketorget i Bergen!

Fisketorget i Bergen er forvandlet til et jalla-marked.

 

Torgsjefen i Bergen - Bent Unneland - har de siste dagene prøvd å overbevise folk om at Fisketorget i Bergen står for kvalitet, kvalitet og kvalitet. For noen dager siden innkalte han til pressekonferanse, og det var pinlige greier. Skal man først invitere til pressesamling, må man ha budskap som runger. Torgsjefen serverte tomhet. Som om han egentlig ikke trodde på det han selv sa. Torgsjefen følte kanskje at han måtte innkalle pressen, men noen ganger er det best å holde munn.

Bergenspressen har satt fokus på Fisketorget. I all enkelhet kan det oppsummeres med at Fisketorget i Bergen er dyrt og dårlig, arbeidsmiljøloven brytes, folk jobber lange dager og enkelte får ikke lønnen de har krav på. En kar som inviterte to kolleger på en enkel torglunsj måtte punge ut med 1799 kroner. Samtidig ble det avdekket mangelfull hygiene blant enkelte torghandlere. Se for deg en som har skåret seg i fingeren. Blodet trenger gjennom det som engang var hvit og ren bandasje, og disse fingrene tilbereder maten du snart skal putte i munnen. Den samme blodige bandasjen ekspederer også penger, skitne sedler og kronestykker, før de igjen tilbereder maten til andre... Det var Bergensavisen som nylig avslørte mangelfull hygiene. Mattilsynet har nå Fisketorget i Bergen under strengt oppsyn, og senest 5. juni ble det gjennomført omfattende kontroller. Resultatet av kontrollene foreligger senere, men avsløringene understreker at Fisketorget i Bergen er et sted man bør holde seg unna.

Jeg er ikke bekymret for at bergensere eller andre nordmenn skal handle mat på Fisketorget i Bergen. Bekymringen går mer på uvitende turister som strømmer til Fisketorget etter at cruiseskipene har lagt til kai. Torgsjefen tror kanskje at det bare handler om å lire av seg noen floskler om kvalitet, og at vi - kundene - tror på det. Torgsjefen burde ventet med å invitere til pressekonferanse til han - sammen med Mattilsynet (og øvrige offentlige organer) - kunne friskmeldt Fisketorget på en overbevisende måte. 

 

Audun Lofotbakken

SV har funnet sin store kampsak til valget – stanse oljeutvinning i Lofoten. Fanesaken kommer til å utrydde partiet fra Stortinget i den neste fireårsperioden.

  Meningsmålingene taler imot både ham og de rødgrønne vennene

Audun Lysbakken drømmer om mange representanter i nasjonalforsamlingen etter høstens valg. Meningsmålingene taler imot både ham og de rødgrønne vennene, og de trenger alle gode kort på hånden frem til valglokalene stenger 9. september.

Men hvem gidder egentlig å bry seg...

SV har tatt grep. Fanesaken kanaliseres med all tyngde rundt Lofoten. Men hvem gidder egentlig å bry seg, og hvordan påvirker oljeutvinning eller ei våre dagligdagse liv? En enkel meningsmåling hadde sannsynligvis avdekket at folk er opptatt av helt andre saker. Lysbakken kommuniserer med engasjement at SV skal være garantisten for at det aldri blir oljeutvinning i Lofoten. Den snakkeglade bergenseren virker ganske så overbevist om at fanesaken skal føre til et valgskred.

Lofoten er og blir en menighetssak

Ingen jeg kjenner bruker tid på å debattere Lofoten. Mine lange ører har heller ikke klart å snappe opp andre som diskuterer problemstillingen rundt kjøkken- eller cafébordene, annet enn av og til på NRK P2 og Dagsrevyen. Lofoten er og blir en menighetssak, og ikke et aktuelt tema for oss som utgjør den hverdagslige allmennheten. Kanskje grunnen er at oljeutvinning er budskap som er krevende å identifisere seg med, temaet er tungt og utilgjengelig. Selv har jeg merket meg motstanden mange også i Lofoten har mot fanesaken til SV, nordlendinger som lar seg provosere over Lysbakkens betingelsesløse beskyttelse og ståsted fra Oslo.

...har den tapt for politisk sneversyn.

SV har en valgkampstrategi som synes fullstendig håpløs. I den grad det finnes kommunikasjonsmessig tyngde i partiet, har den tapt for politisk sneversyn. Det knytter seg egentlig lite spenning til hvor mange reresentanter SV får inn på Stortinget. Det blir sannsynligvis et katastrofalt valg. Spenningen knytter seg mer til hvordan Lysbakken skal formulere seg ut av ledervervet. Kanskje han bare skylder på dårlige velgere som ikke forstår sitt eget beste…

Det irske rasshølet

- Jeg ble født et rasshøl, og jeg har blitt et enda større rasshøl med årene.

Ordene tilhører Michael O´Leary, toppsjefen i slaveselskapet Ryanair. Igjen er O´Leary på krigsstien og chartret et av sine egne fly for å komme til Norge. For å holde pressekonferanse. Iren fikk akkurat den store og nasjonale scenen for sitt utbrudd som han håpet på. Sinnataggen er forbanna fordi slavkontrakter har blitt offentliggjort og over at statsminister Jens Stoltenberg nylig fortalte at han aldri har fløyet med det irske selskapet, og heller aldri kommer til å gjøre det. Akkurat som meg og mange andre.

 

Den irske kjeftesmellen og slavedriveren nyter garantert oppmerksomheten. Tabloidene elsker, forståelig nok, de hissige utbruddene. Denne gang rant det mer slev og fråde i munnvikene til Ryanair-sjefen enn ellers. Budskapet var klart, norske myndigheter, fagforeninger og ellers alle andre kritikere skal holde seg unna hans interne flybusiness. Det er bare irsk lov som gjelder...

 

Pressekonferansen var en stor anledning i "PR-boblen" til O´Leary. Anledningen må ha fortonet seg som rene statsbesøket for det selvutnevnte rasshølet. Han har sin helt egne, personlige og sjarlatanske stil. I den grad han har venner, fortjenner vennene honnør. Uansett hvor høyt han skriker mot norske myndigheter, fagforeninger og statsministeren, klarer han ikke navigere seg ut av problemet med slavekontrakter.   Og kanskje han synes det er tøft å omtale seg selv som et rasshøl, eller det bare er en retorisk manøver for å komme oss andre i forkjøpet.

For meg er O´Leary bare en ussel forretningsmann.

Les mer om slavekontraktene her:

http://www.na24.no/article3605805.ece

PR-invasjonen

Mer enn 1.100 PR-rådgivere jobber nå i Staten, melder avisen Vårt Land. Pressegeneral Per Edgard Kokkvold er bekymret for at det snart er flere PR-rådgivere enn journalister.

 

Kokkvold har levd et langt presseliv. Jeg minnes ennå hyggelige stunder vi hadde sammen i redaksjonen i Dagsavisen sommeren 1992. Kokkvold er en lun, snill og vis mann. Både som journalist og senere general i Norsk Presseforbund har han besvart og parert ulike temaer med kløkt og eleganse. Like nyansert har han ikke vært når det gjelder PR-rådgivere. Bare ordet ”PR-rådgiver” får Kokkvold til å endre karakter, fra den skarpsynte og kloke uglen i tretoppen til en ustyrlig villokse med bakbeina i været.

Media er blitt et realityprogram uten slutt og hvor trofaste medarbeidere sendes på dør med ulike sluttpakker

Når Kokkvold snart trer inn i pensjonistenes rekker, kan det også være tid for en ny epoke hvor Norsk Presseforbund utviser mer romslighet når PR-rådgivere står på agendaen. Journalister har alltid hatt en solid posisjon, og i den grad posisjonen er truet er det ikke av PR-rådgivere. Journalistene fremstilles (etterlatt inntrykk) som en gruppe som behøver beskyttelse mot en bransje, men PR-rådgiverne har aldri vært noen trussel mot den uavhengige journalistikken. At det er hersker en slik oppfatning, gjør det likevel ikke til en sannhet. Mediebedrifter rasjonaliserer og omorganiserer stadig flere journalister ut døren. Media er blitt et realityprogram uten slutt og hvor trofaste medarbeidere sendes på dør med ulike sluttpakker. Tidligere lå storyene utenfor redaksjonen, og med tykk bemanning kunne man hale inn råvarene og foredle storyene til lesverdige og tidvis avslørende godbiter. Nå står de samme storyene i kø – inn døren, godt hjulpet av PR-bransjen. Og med flere PR-rådgivere har journalistene fått enda mer materiale å fråse i – velge og velge bort.

Min erfaring etter 15 år som PR-rådgiver er at jeg tilhører en bransje som tilrettelegger, fasiliterer og bidrar til at historier kommer ut

Aldrende journalister og pressegeneraler har imidlertid en lei tendens til å måle antallet PR-rådgivere i forhold til den uavhengige og frie presse. Rett før Bernt Olufssen gikk av som sjefredaktør i VG, kommenterte han at det var mer enn 3000 spinndoktorer tilknyttet næringslivet, politiske partier og i det offentlige. Og som i kraft av sin størrelse utfordret journalistikken...

Min erfaring etter 15 år som PR-rådgiver er at jeg tilhører en bransje som tilrettelegger, fasiliterer og bidrar til at historier kommer ut. Også negative historier som avsender da har en helt annen kontroll på fremfor at kritiske historier skal ”avdekkes” av en journalist. Hvem vil vel utsette sin virksomhet for den journalistiske verdikjeden og ditto dramaturgi om det kan unngås… Dessuten er det ikke slik at PR-rådgivere bruker all sin tid på media. Bare de færreste er opptatt av å forsyne norsk presse med nyhetsstoff. De fleste utfører arbeid knyttet til politiske prosesser, internkommunikasjon og ellers umystiske oppgaver som å forfatte strengt regulerte børsmeldinger, brev og taler og lage litt mer interessante (og kortere) presentasjoner enn andre.

Kokkvold frykter amerikanske tilstander. I USA respekterer faktisk journalister PR-bransjen. Det gjør også norske journalister i langt større grad enn det enkelte redaktører og pressegeneraler gir uttrykk for. Moderne journalister vet hvordan de skal gjøre PR-rådgiveren til en ressurs!

Tissefant uten historisk sus

Tissefanten til Ola Borten Moe får neppe det samme historiske suset som bestefaren oppnådde for rundt 40 år siden da han klippet gresset, bare iført undikken. 

Bestefaren - tidligere statsminister Ola Borten - var ingen hvemsomhelst. Barnebarnet Ola Borten Moe oppnår imidlertid at han i en alder av 36 omtales i en egen bok, Portrett av en Pløyboy.

VG-redaktør Elisabeth Skarsbø Moen har peilet inn Ola Borten Moe som hovedperson i sitt politiske univers. Som en dyktig PR-rådgiver teaset hun deler av bokens innhold før lansering, en sikker vinner for å skape overskrifter og interesse. Skarsbø Moen anvender kjente og effektive virkemidler når hun kombinerer alkohol, nachspiel, en naken statsråd, sladder og uvennskap mellom partikronprinsen Borten Moe og partileder Liv Signe Navarsete.

Portrett av en Pløyboy er en uautorisert biografi. Borten Moe ville ikke bidra med informasjon og dermed måtte det bli slik. En uautorisert bok kan gjøres mer spekulativ og nærgående, på grensen til det litt skitne. Det skar seg mellom Skarsbø Moen og Borten Moe. Relasjonen havarerte på det konfliktfylte nachspielet. Den unge statsråden ville ha fest og badstu og blottet tissefanten, mens forfatteren ringte etter drosje…

Den unge statsråden ville ha fest og badstu og blottet tissefanten, mens forfatteren ringte etter drosje…

Skarsbø Moen har – blant annet basert på denne hendelsen - kritisert dømmekraften til oljeministeren, mens hun i praksis fremhever seg selv som en skoleflink redaktør som tenkte rasjonelt tross alkoholinntak og invitasjon til høyere temperatur og fuktigere klima med statsråden og hans nære rådgiver. Nachspielet omtales utelukkende for å sette et stempel om lav moral i pannen til Borten Moe. Skarsbø Moen plasserer seg på en billig måte på innsiden av historien. Redaktørkolleger kritiserer Skarsbø Moen for å gjengi nachspielet i boken. Forfatterens hensikt må være å spre og sementere hennes egen oppdatning av ”Pløyboyen” fra Trøndelag.

Dokumentariske bøker må ha en verdi utover det vi allerede vet, eventuelt presentere historier som er sterke og gir en følelse av å gi deg noe du ikke visste. Alle som følger litt med i norsk politikk har fått med seg at Ola Borten Moe og Liv Signe Navarsete ikke kan beskrives som venner. Man kan sikkert spinne ut noen gode historier av en kald og strategisk gårdbruker som endte opp i regjeringen, og en hissigpropp av en partileder som kjenner ånden av partiets kronprins i nakken.

Hovedbudskapet til Skarsbø Moen er å synliggjøre maktmennesket Ola Borten Moe, underforstått en tydelig advarsel. Dette forsterket hun på lanseringen onsdag. Nakenstuntet er viet unødvendig stor plass, og Skarsbø Moen burde vite at det er vanskelig å avkle en mann som allerede har latt klærne falle…

Nakenstuntet er viet unødvendig stor plass

Boken gir folk - altså deg og meg -  en mulighet til å bli enda bedre kjent med Borten Moe. Selv surfet jeg innom Wikipedia for å sjekke ut hovedpersonen i fortellingen, og det er imponerende lesing. Ingenting tyder på at den 36-årige statsråden vakler etter boklanseringen. Kanskje Skarsbø Moen samtidig skulle tatt seg tid til å vurdere sin egen dømmekraft. Noen ganger kan man bli høy på seg selv, og mikrofonen VG representerer har åpenbart ikke vært tilstrekkelig. VG-redaktøren ville rope enda høyere og sette sin egen agenda. Mest av alt har hun kanskje demonstrert talent som en fremtidig Se og Hør-reporter.

Tone - image is everything

Sogndaljenten Tone Damli Aaberge sjarmerte en hel nasjon og klarte å etablere seg som artist og kjendis og forbilde - helt til bloggeren Christian Burmeister rappet kurven med skittentøy.

Velvillig har hun posert for fotografene, og selvfølgelig kynisk skjønt verdien av regissert publisitet

Selv den kraftigste flekkfjerneren kan ikke hjelpe Tone akkurat nå. Det sies at image is everything, og som populær artist er det mye penger å hente i et omdømme som overøses med adjektiver og superlativer. Slik blir man gjerne en medieyndling, og med Aksel Hennie ved sin side bygget Tone en enda sterkere og kanskje også mer troverdig profil inn i kulturlivets eliteserie. Velvillig har hun posert for fotografene, og selvfølgelig kynisk skjønt verdien av regissert publisitet. Vi mediekonsumenter - for det er det vi alle er - har fulgt Tone på røde løpere, premierer og ulike partyer. Mediene har formidlet de glansfulle sidene, og det er ikke uten grunn at hun fikk sitt eget program på TV2 og rollen som dommer i årets Idol-produksjon.

Kjendiser er blitt viktigere nyheter enn sultkatastrofer, nød og glemte nordmenn som French og Moland, som råtner bort i Kongo

Medietrykket etter bruddet med Aksel Hennie grenser til galskap, men forteller imidlertid en interessant historie om samfunnet vi har skapt. Kjendiser er blitt viktigere nyheter enn sultkatastrofer, nød og glemte nordmenn som French og Moland, som råtner bort i Kongo. Vi elsker kjendiser, luksus og glamour. Vi klikker på kjendissakene (kalt "klikkhorer" i norske redaksjoner) som øker inntjeningen til både mediene og kjendisene. For mediene betyr det økte annonseinntekter mens kjendisene får flere oppdrag. Altså den  klassiske symbiosen hvor man er avhengige av - og profiterer på - hverandre.

Tone var iferd med å få et nesten adelig preg. Alltid stilfullt antrukket. Alltid noe vennlig å fortelle, og lite arrogant tross suksessen. Hun kunne spilt rollen som "stand in" for vår kommende dronning Mette-Marit.

Helt alene avkledde han Tone og raserte imaget hun har bruk årevis på å bygge – altså den "medieskapte" sannheten

Den positive oppfatningen av Tone blant folket er lett å forstå, fordi vi alle baserer oppfatningen på hva som erfares og fortelles. Og inntil Christian Burmeister tok frem pennen var Tone det perfekte glansbildet. Christian Burmeister trer inn som det fæle trollet, serverer informasjon som man gjerne avfeier bryskt som rykter og sladder. Informasjonen kom både plutselig og overraskende. Helt alene avkledde han Tone og raserte imaget hun har bruk årevis på å bygge – altså den regisserte virkeligheten. All utagering som Burmeister beskriver er naturligvis stikk i strid med folkeoppfatningen. I fortsettelsen vil sannsynligvis Tone få merke at omdømmet har tørket inn. Og den varslete rettssaken mot Christian Burmeister blir det aldri noe av. Fordi en rettssak ville blitt katastrofe for Tone. Hun vinner kanskje (juss)krigen, men slaget har hun allerede tapt.

Det som blir spennende fremover er hvilket medie som kan toppe med overskriften "TONE SNAKKER UT"

Det blir en "klikkhore", garantert!

 

NRK er overlegen

Thor Gjermund Eriksen overtar landets beste mediefabrikk etter Hans Tore Bjerkås.

 

NRK har alt og er tilstede over alt

Totalt sett er det ingen mediebedrifter som kan matche NRK hva gjelder ressurser og plattformer. NRK har TV, Tekst-TV, radio, internett og mobil. Sagt på en annen måte: NRK har alt og er tilstede over alt. Skjer det noe i en av landets mange avkroker, er NRK alltid på plass. Fysisk og teknologisk. Hans Tore Bjerkås har i sin tid som kringkastingssjef i større grad teknologifisert enn modernisert mediehuset.

Jeg tilhører den gruppen som tror at teknologi og plattformer trer inn i en roligere fase. Det blir neppe presentert avgjørende plattformer de neste årene og modernisering blir kjerneutfordringen for den nye NRK-sjefen, spesielt på TV. Mandatet som allmennkringkaster er krevende. Det er ikke enkelt å bli likt av alle. NRK er opptatt av å ligge høyt på ratinger samtidig som kanalen skal servere oss smale produksjoner som kommersielle kanaler holder seg langt unna. Likevel demonstrerer allmennkringkasteren at selv programmer for spesielt interesserte blir godt mottatt. Det sære programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" har i flere år vært superpopulært.

Når Per Sandberg i FrP kritiserer TV-lisensen tenker jeg at han i beste fall er litt grunn og uopplyst

NRK er i sitt livs form, og med NRK1, NRK2 og NRK3 er det plass til enda flere serier og programmer som utfordrer de kommesielle kanalene. Jeg er vokst opp med NRK og gjennom 45 år er det knyttet sterke bånd til statskanalen. Når Per Sandberg i FrP kritiserer TV-lisensen tenker jeg at han i beste fall er litt grunn og uopplyst. Lisensen vil alltid dra flere seere enn velgere, må vite. For min del er NRK i det store og hele perfekt.

Den såkalte Gullrekken på fredager skulle jeg gjerne sett ble erstattet av noe mer interessant og fengende. 52 fredager gjennom året regner jeg med inngår i kategorien overordnete utfordringer som bør inn på listen over moderniseringsprosjekter. Det er på tide at Skavlan, Nytt på Nytt og Beat for Beat får hvile. Selv om programmene er blant de mest sette, skal ikke det nødvendigvis tas til inntekt for at de er like populære. Kanskje henger seersuksessen sammen med at de kommersielle kanalene bare er enda dårligere.

 

 

Biff Malibu som sjelesørger

Den tidligere rockestjernen Biff Malibu i Gluecifer – nå VG-kommentator Frithjof Jacobsen - oppførte seg svært følsomt under "Debatten" på NRK torsdag.

Biff Malibu gjorde det stort på scenen med gode rockelåter og vi er mange som fortsatt savner bandet. Frithjof Jacobsen har senere blitt kommentator og kommenterer nå politikk på en god måte i landets største tabliodavis. Torsdag kveld måtte jeg imidlertid gni meg i øynene og sjekke ørene da ”Debatten” ble sendt på NRK.  Umiddelbart Jacobsen fikk ordet kritiserte han først hvordan debatten utartet seg, før han med skjelvende stemme kritiserte programleder Erik Wold:

"Det er jo helt vanvittig, Wold. Ja, det er vanvittig. Dere må få lov å gjøre hva dere vil, men jeg mener at det er vanvittig. Gjør hva du vil. Hold på. Gjerne fortsett. Bare fortsett, fortsett, fortsett. Dette er bare tull, altså"

Jacobsen kommenterer Ingebrigtsen-saken i VG, og tilkjennega at han støtter kvinnen som danner utgangspunktet for saken. Jacobsen tok i debatten rollen som kvinnens beskytter og distanserte seg som den klartenkende betrakteren som ser tingene på avstand. Kroppsspråket, dirringen i stemmen og uttalelsene kom overraskende og vakte oppsikt. Følelsene lå tykt utenpå ham. Hadde Jacobsen holdt på i noen sekunder til ville tårene presset seg gjennom tårekanalene og bristet som en foss. Egentlig er jeg glad for at vi TV-seere ble skånet for slike bilder på netthinnen. Og det skal Jacobsen også være glad for. Kanskje noen vil gi ham ros for å opptre som en omsorgsfigur, men Jacobsen var invitert til NRK som kommentator, ikke som sjelesørger eller den som skal definere standarden på debatten.

VG-kommentatoren håper den nå 25-årige kvinnen ikke så programmet. Fordi det ville være uverdig. Jacobsen kjenner kanskje til pikante detaljer vi andre ikke har innsikt i. Det er i alle fall sjelden man ser en medieperson som Jacobsen fremstå så fargeblind, partisk og emosjonell. Skal man ikke i 2012 kunne debattere motiver og hensikter bak det som er tidenes politiske dritpakke hvor slagmarken er stappfull av tapere?

De fleste skjønner at det er mange kompliserte og krevende sider ved saken. All den tid kvinnen selv stod på fremskutt plass på neste stortingsliste må det være anledning til å dvele ved vanskelige emner uten at man skal omtale debatten som en "uverdighetsfestival".

Før øvrig synes jeg debatten på NRK var god med interessante paneldeltakere, men jeg tror Jacobsen skal finne andre emner å kommentere i fortsettelsen.

God helg

Målrettet og anonymisert svertekampanje

Årets store drittpakke kommer fra Tromsø.

Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort omtaler det som tidenes største og best timede skittpakke. Det er lenge siden noen har sendt avgårde noe så illeluktende. Selv savner jeg at mediene fjerner sladden på ansiktet til den nå 25-årige kvinnen og også publiserer navnet hennes.

Selvfølgelig var formålet å påvirke nominasjonsprosessen i Troms Arbeiderparti

Hun har regissert en av årets største mediebegivenheter på et kritisk tidspunkt. Selvfølgelig var formålet å påvirke nominasjonsprosessen i Troms Arbeiderparti. Selv er hun foreslått på fjerdeplass på neste års stortingsliste mens Martin Henriksen skulle ut i kamp om førsteplassen mot nettopp Roger Ingebrigtsen. Og så var det altså Henriksens samboer - Tonje Brenna - som sørget for at saken ble kjent hos partisekretær Raymond Johansen.

Sex-saken har vært som en spennende thriller gjennom hele helgen og bildet har endret seg nesten time for time. Selvfølgelig skulle Ingebrigtsen beklage, men å legge seg så paddeflat og forlate sine posisjoner i all hast støtter jeg ikke. Han burde avventet. Vi nordmenn er rause og har både evne og vilje til å tilgi. Bare de færreste vil bedømme Ingebrigtsens politiske karriere på denne hendelsen.

Arbeiderpartiet med Raymond Johansen i spissen burde også vært kritisk til informasjonen fra Brenna.  Hvorfor var det så avgjørende å få ut en åtte år gammel sex-historie akkurat nå? Og hva var motivet for at saken ble sprengaktuell over natten?

Johansen var litt for rask på avtrekkeren, og muligens punch drunk etter avsløringene i  Vågå-saken. Fredag gjennomførte partiet en politisk henrettelse av Roger Ingebrigtsen. I beste sendetid.

Kvinnen som ville ha saken ut i offentligheten hadde åpenbart en plan. Hun er en profilert politiker med ulike verv, og hun var over den seksuelle lavalder da den seksuelle relasjonen til Roger Ingebrigtsen oppstod. Ser man saken i lys av tidspunktet for når hun valgte å lufte skittentøyet, bare forsterker dette nødvendigheten av offentliggjøring av henne.

Velgerne bør få se og vurdere henne akkurat som vi vurderer og tar stilling til de øvrige aktørene i saken. Det siste er ikke kritikk av kvinnen, men av mediene som er feige. Spesielt når man står overfor en kvinne som er talefør, aktiv blogger, ressurssterk og med betydelige politiske verv.

For helhetens skyld: Mandag ettermiddag publiserte sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen navnet hennes. En klok og modig avgjørelse. Hvem det er: Kristina Torbergsen, tidligere fylkesvaraordfører.

Rekdal klar for Brann

Overskriften er min drømmetittel i norske medier.

Kjetil Rekdal var en stor fotballspiller og er en god trener. Brann har vært uten en Sjef på feltet i lang tid. Rune Skarsfjord fikk jobben da Steinar Nilsen ble tuppet ut av klubben i en tid da poengene uteble og Brann slet økonomisk. Klubben hadde rett og slett ikke råd til å velge fra øverste hylle. Allerede den gang var det mange som likevel håpet at Nilsens exit kunne åpne døren for Rekdal. Skarsfjord har sikkert mange kvaliteter og resultatene har gjennomgående vært bedre enn forventet. Men kanibalismen har gode kår i Sportsklubben Brann og spillerne har påført treneren stygge bitemerker. Deler av spillergruppen har ikke tillit Skarsfjord. Det er krevende å fortsette trenergjerningen når mistillit er en del av bakteppet.

Det er resultatet etter at spillerne fikk evaluere treneren. Jeg er selvfølgelig helt imot at spillerne skal vurdere den som tar ut laget. Det er treneren som skal vurdere spillerne, akkurat som læreren evaluerer elevene. Og paradoksalt nok er det en tilsvarende evaluering som har sendt Rekdal på dør i Aalesund.

I en toppklubb kan man ikke hente frem akademiske evalueringsmodeller og la fintfølende og ofte misfornøyde fotballspillere evaluere sine overordnete. Spillere på dette nivået har en kort karriere. Det handler om mest mulig spilletid og mest mulig penger på konto. Og store opplevelser, selvfølgelig.

Kim Ojo har blitt symbol på en form for misnøye en solid trener aldri hadde tillatt. Afrikaneren fikk muligheten i Brann etter å ha spilt i Adecco-ligaen og innfridde umiddelbart. Siden har Ojo blitt mer og mer utilpass og misfornøyd, og basert på mange av hans tullete uttalelser i media konkluderer jeg med at han er blitt større enn Brann. Oppblåst. I sin egen boble.

Jeg innbiller meg at Rekdal er så robust og tydelig at ingen er i tvil om hvem som er sjefen. Som f.eks hadde sendt Ojo på tribunen inntil han skjønte at han utelukkende er i Bergen for å score masse mål. Det er i tillegg en vesentlig forutsetning som må på plass. Ledelsen i Brann må ikke gjøre evaluering av treneren til tema. Slike evalueringer vil begrense treneren. Og ingen trener er ansatt for å score høyest på evalueringsstatistikken.

Vi er sikkert mange som ønsker Kjetil Rekdal velkommen til Bergen.

 

Sensasjon, magi og nye helter

Kameratgjengen fra Ulsteinvik sørget for sensasjon på Ullevål, og laget skapte nye helter. Cupfinalen ble en herlig og magisk forestilling.

...offer for en norsk Peter Schmeichel i keeper Ørjan Nylund

Ikke et vondt ord om Gutan fra Tromsø. De spilte god angrepsfotball og ble først og fremst offer for en norsk Peter Schmeichel i keeper Ørjan Nylund som – bokstavelig talt – blødde for Høddrakten. Maken til feberredninger. Og for en disiplinert og uredd gjeng med unggutter som entret Ullevål og stod imot presset fra meritterte spillere i 120 minutter.

Mandag morgen startet derfor med en tur innom blomsterbutikken. I ukevis har jeg nemlig raljert over Hødds cupfinaledeltakelse når jeg har møtt Else Beate fra Hjørungavåg i kantinen. Den litt hånlige debatten har hele tiden vært hvor stor ydmykelsen ville bli.

7-0. Kanskje 10-0. Til Tromsø.

Men Else Beate avfeide meg lattermildt og fremhevet at fest skulle det uansett bli. Ulsteinvik skulle invadere hovedstaden med latter og brøl. I alle fall før kampen.

Heldigvis fortalte jeg Else Beate før hun dro til Oslo at også jeg ville heie på Hødd. Laget er tross alt outsider, underdog og Askeladd mot topplaget fra Tromsø. Likevel må man være realistiske. Eller kanskje ikke. Tidligere statsminister Margareth Teacher uttalte en gang at du blir det du tenker. Og hele Hødd hadde tydeligvis tenkt at søndag 25. november 2012 skulle den store pokalen havne i Ulsteinvik. Tro kan flytte fjell. Og tro kan drive Tromsø til vanvidd, tydeligvis.

For en forestilling. Med spenning og sensasjon, magi og nye helter. Hele Hødd-laget er helter, og noen får alltid mer oppmerksomhet og blitzlys enn andre.  16-åringen Fredrik Aursnes ble den yngste norske mesteren gjennom tidene i fotball. Og Pål André Helland storspilte selv om krampen herjet med beina hans. Rart å tenke på at Hødd bare var et mål unna 2. divisjon etter årets serie.

Gratulerer til Hødd og Ulsteinvik for en uforglemmelig opplevelse.

Og blomster er allerede overrakt Else Beate.

Drittlei hundeeiere

Har du noen gang tråkket i en hundebæsj?

Avføring fra bikkjer stinker og er ekkelt på alle måter. Er du riktig uheldig merker du ikke hva som har klebet seg under skoen før du er kommet hjem. Uansett hvilke turstier og gangveier jeg beveger meg på, ligger det alltid igjen brunt avlat fra hundeeiere. Ja, du leste riktig – eiere – det er nemlig hun eller han som har ansvaret for å fjerne bruningene.

...ligger det alltid igjen brunt avlat fra hundeeiere

Hundeeiere jeg snakker med - og det er en del - velsigner seg selv med solide rutiner og skryter av sorte doggybags på innerlommen. Selvfølgelig finnes det hederlige unntak. Det finnes eiere som alltid bøyer seg i knestående, trer den ene hånden inn i den sorte posen og omfavner de kroppstempererte glonten(e). Takk til de som tilhører denne gruppen. De befinner seg i eliteserien av hundeeiere. Men du verden hvor mange som bare gir faen og oppfører seg like usselt som det som kommer ut bakenden på bikkjen sin.

Kanskje eierne bare ser en annen vei mens bikkjen driter og selv tenker de at fluer og kretsløpet for øvrig tar seg av resten. Ikke et vondt ord om hundene. De firbeinte vet ikke bedre. Husk at dette bare er enkle skapninger den allmektige har utstyrt med basale instinker som å ete, drite, bjeffe, pisse og logre med halen. Og kanskje sleike fremmede i trynet.

Jeg er ikke bare overrasket over hvor mye dritt som ligger langs stiene og veiene. Jeg er også overrasket over at det er mulig å drite så mye uten å bli oppdaget. Alle som ser en bikkje drite bør påse at late hundeeiere gjør sin borgerplikt. Altfor mange tenker at det egentlig bare handler om ikke å bli oppdaget…

Samtidig finnes det en annen gruppe syndere. De som bare legger fra seg doggybagen der det måtte passe for anledningen. Når snøen smelter åpenbarer det seg alltid et berg av dritt. Bare spør de som bor på Frogner. Nesten alle har bikkje, men ingen driter i veien...

Avinor-sjefens turbulente pensjon

Konsernsjef Dag Falk-Petersen i Avinor hadde ikke noe annet valg enn å si fra seg videre pensjonsutbetalinger fra SAS.

NRK har fråtset i godbiter linket til Avinor-sjefen siden onsdag i forrige uke. Da avslørte Dagsrevyen pensjonsavtalen som innebærer at Falk-Petersen får 75 000 kroner i måneden frem til han blir 60 år. Idet saken rullet over skjermen tenke jeg at Falk-Petersens avgang kunne være nært forestående. Han forhandlet om kjøp av eiendommer fra SAS - som en del av kriseløsningen - samtidig som penger fra flyselskapet hver måned fant veien til hans egen bankkonto.

...og betalte deretter for en unødvendig juridisk betenkning som konkluderte med det han selv og alle vi andre allerede visste svaret på

Jeg er overbevist om at vinklingen på gullpensjonen kom overraskende også på Falk-Petersen. Han hadde neppe viet pensjonen mange tanker mens han vurderte eiendommene til SAS. Klart han burde gjort det, og det finnes sikkert tilgivelse for at man i en hektisk kriseuke ikke først og fremst konsentrerer seg om egen pensjon. Og da NRK tok opp spørsmålet regner jeg med at Falk-Petersen selv tok seg i at han ikke hadde tenkt en eneste pensjonstanke.  Dermed kom han umiddelbart på defensiven, og betalte deretter for en unødvendig juridisk betenkning som konkluderte med det han selv og alle vi andre allerede visste svaret på.

Falk-Petersen vil bruke tid på å gjenopprette tilliten. Norwegian har passe passivit  kommentert den uheldige pensjonskoplingen mellom SAS og Avinor-sjefen. I klartekst: Kan man stole på en Avinor-sjef som mottar store beløp fra en konkurrent?

I tillegg til å miste 75 000 kroner måneden må Falk-Petersen i fortsettelsen belage seg på falkeblikk når det gjelder beslutninger som vedrører flybransjen. Pensjons-turbulensen har således kostet ham mange minuspoeng på samfunnets omdømmebarometer.

Mr. Dameløs

Den religiøse Farmen-deltakeren Andreas Nørstrud dyrker et gammelmodig kvinnesyn, og 28-åringen kommer sannsynligvis til å bruke resten av livet på å lete etter den rette kvinnen.

På et tidspunkt lurte min kone på om Andreas drev skuespill ved å fremme skrullete ideer fra det gamle testamentet

Andreas er interessert i kvinner, men er forståelig nok fremdeles Mr. Dameløs. TV2 bruker Andreas fordi han har meninger som avviker fra normalen. Han er det nærmeste man kommer en ålreit fundamentalist. 28-åringen er dannet og fremstår tilsynelatende reflektert og tar seg bra ut på TV-skjermen.

På et tidspunkt lurte min kone på om Andreas drev skuespill ved å fremme skrullete ideer fra det gamle testamentet.  Kommer det noe humoristisk ut av munnen, er det utilsiktet. Og inntil det blir snakk om kvinner, klarer småbrukeren fra Hjartdal å opptre på grensen til det sjarmerende.

For de som ikke følger Farmen kan jeg enkelt oppsummere Andreas som en kar på evig jakt etter en kvinne som innordner seg i et forhold hvor mannen er herskeren. Han vil være den robuste, tøffe og sjefete. Samtidig er det noe komisk følsomt over ham. Det å ligge på samme rom som kvinnelige deltakere er flaut og uaktuelt. Og når jentene på gården hopper nakne ut i vannet, minner Andreas om en selvpinende og blodig filippinsk katolikk på vei mot sin egen korsfestelse. Øynene ser noe de vil begjære, men våset fra det gamle testamentet fungerer som effektiv og smertefull blokkade for uønskede eksplosjoner...

 

I sin jakt på den rette kvinnen vil Andreas streve. Den plutselige oppmerksomheten på TV2 gjør kanskje tilgangen til det motsatte kjønn litt lettere, men noen varig relasjon blir det neppe. Hvilken kvinne vil være kjæresten til Andreas? Eller enda verre - hans hustru?

Den kvinnen som frivillig velger et liv sammen med Andreas Nørstrud begår et karakterdrap - på seg selv. Denne kvinnen vil krenke sin egen selvrespekt og utslette sin egen aktelse. Andre kvinner vil både latterligjøre og synes synd på henne. Og vi menn vil la oss overraske over at det finnes slike kvinner i et moderne samfunn. Det handler ikke om likestilling, men hvor corny religiøse oppfatninger kan leves ut.

Egentlig ville jeg avslutte med å anbefale Andreas en hund.

Men selv hunder fortjener bedre.

Mayday Mayday

Det er ikke flyet som styrter. Det er statusen til pilotene som havarerer.

 

Mens barna i gaten drømte om å bli politi og brannmenn, drømte de mest ambiøse om en pilotkarriere. Slik er det ikke lenger. Statusen til piloter har sunket i takt med fallende billettpriser.

SAS krever lønnskutt for sine flygere og vil gjerne slippe unna pensjonsforpliktelser som ble tegnet den gang folk kledde seg i findressen før de skulle fly. Den gang da reisende feiret flyturen med å møte opp i avgangshallen minst to timer før avreise. Norwegian vil også slippe unna kostbare piloter og bruker gjerne både polakker og spanjoler for å holde lønningene nede, mens Ryanair-sjefen mener andrepiloten er så overflødig at jobben like godt kan gjøres av en flyvert - mellom kaffeserveringene.

Ryanair-sjefen mener andrepiloten er så overflødig at jobben like godt kan gjøres av en flyvert - mellom kaffeserveringene

Før lavprisen snudde opp ned på - eller rettere sagt filleristet - flybransjen, var det noe mektig og nesten adelig over pilotene. Høy status, alltid anført av minst to flotte vertinner på stiletter på vei til og fra flymaskinen, glisende bak ditto pilotbriller. En karriere med luksushoteller og storbyopplevelser. Men den glorifiserte symbolismen de utstrålte er lagt i grus, og statusen er redusert til noe som minner om allminnelige sjåfører med høyt arbeidspress og stramme rutetider. Arbeidsbyrden er så stor at enkelte piloter dupper av ved spakene, og moderne barn drømmer ikke om å bli flyger. Om de unge først drømmer er det sikkert om flytårn og ikke cocpiter. Det er i tårnene de høye inntektene og behagelige arbeidsdagene venter. Kanskje ikke så mye status, men mektige og lønnsvinnende, må vite.

Piloter har som yrkesgruppe hatt det kanskje største omdømmeskrellet av alle de ti siste årene. Vi reisende lar finstasen henge i skapet, og vi møter definitivt ikke opp på flyplassen flere timer i forveien. Ikke bare er statusen borte. De høye lønningene er også historie, og vi lar oss ikke imponere like mye over stramme uniformer og skulderstriper i gull.

Pilotene kan - med rette - hevde at alt var bedre før.

Mindre sex. Mer korrupsjon!

Norske medier er sexavhengige. Men avhengigheten har hatt dårlige kår så langt i år. Ordet «sex» opplever sin største nedtur siden 2003 og i mellomtiden har «korrupsjon» gått fra å være en uvanlig forbrytelse til å bli dagligtale i mediene.

Til sammenligning brukte mediene det pornografiske uttrykket samlet mer enn 52000 ganger i årene 2009 og 2010

Sex selger, sies det. Tydeligvis ikke godt nok. Ifølge mediesporingstjenesten Retriever har norske medier hatt «sex» snaut 12500 ganger hittil i år. Til sammenligning brukte mediene det pornografiske uttrykket samlet mer enn 52000 ganger i årene 2009 og 2010. Jeg regner med at det lave antallet i 2012 er helt tilfeldig. Hadde for eksempel Farmen-deltakerne Andreas og Jon hoppet i høyet sammen, ville barometeret til Retriever gått bananas, men likevel ikke tilstrekkelig til å overgå toppårene.

Bare et forskningsprosjekt kan avdekke om det er mangel på gode kiss-and-tell-historier, fravær av utagerende realitydeltakere eller kreative vinklinger som må ta skylden, eller om det rett og slett skyldes manglende sexlyst...

Samtidig kan det dokumenteres at Eva Joly har satt sine tydelige korrupsjonsspor i Norge. For 14 år siden ble «korrupsjon» nevnt 910 ganger i norske medier, enten i form av utenriksmeldinger fra NTB eller advarsler fra Eva Joly som hoverte over godtroende og naive nordmenn. Inntil Joly blandet seg inn i den norske samfunnsdebatten og senere ble spesialrådgiver i Justisdepartementet, fremstod Norge som en stolt nasjon blottet for korrupsjon, må vite. Det blir liksom før og etter Joly.

Den franske presidentkandidaten og korrupsjonsjegeren fra Norge har igjen flyttet tilbake til sitt franske paradis mens norsk politi og rettsvesen sitter igjen med hendene fulle av anklager om korrupsjon. Nær 13000 ganger har «korrupsjon» blitt omtalt av norske medier hittil i år. Begrepet har befestet sin stilling som et normalt medieord, mens «sex» altså opplever tiårets nedtur. Det er rett og slett blitt mer korrupsjon enn sex i mediene.

Kanskje vi kan finne trøst i at noe  så usexy og ustabilt som «været» utkonkurrerer begge med sine stabile 50.000 medieomtaler årlig.

Ha en fin (medie)uke!

Avkledd av drittunger

Brann-trener Rune Skarsfjord har i løpet av den siste uken gått fra å være en solid og tydelig trener, til å bli (d)evaluert til noe forsiktig og nesten stakkarslig.

Det eneste som betyr noe er mest mulig penger og mest mulig spilletid. Kast et blikk på reservebenken og misnøyen får et ansikt

Spillerne har evaluert treneren og konkludert med at det er misnøye med sjefen. Hadde ledelsen i Brann forventet noe annet? Når mer enn 25 spillere, alle like spillesugen, skal vurdere og evaluere treneren må det bli dårlige odds. For treneren. Det er ingenting som heter fast plass på laget, og det kan i unge fotballsinn være frustrerende. Hvem kjenner en fotballspiller som setter laget foran seg selv? Det eneste som betyr noe er mest mulig penger og mest mulig spilletid. Kast et blikk på reservebenken og misnøyen får et ansikt.

Om elevene i grunnskolen fikk vurdere læreren ville det sannsynligvis vært enda større lærermangel. Brann-treneren skal til en hver tid ta ut det beste laget. Det betyr at mer enn halvparten forvises til reservebenken eller tribunen. Og da er det sannelig ikke enkelt å skape begeistring blant så mange individualister og egoister. Basert på evalueringen står Brann nå med en trener som har mistet autoritet - avkledd av en gjeng drittunger som setter seg selv foran alt.

Felt av åpenhet

Uten kamp om rettslig åpenhet fra den 16-årige jenten hadde ikke det norske folk fått innsyn i Skype-meldingene fra Vågå-ordføreren.

fra bygdas suverene sjarmtroll til noe så sjikanøst som en gammal gris

Permittert ordfører Rune Øygard kriget til det siste mot åpne dører. I ettertid er det enkelt å forstå akkurat den vurderingen. Om han skulle bli frikjent etter tiltalen om sexovergrep, har likevel den rettslige åpenheten i praksis redusert ham fra bygdas suverene sjarmtroll til noe så sjikanøst som en gammal gris. Vi har vært vitne til en omdømmemassakre av det sjeldne slaget. En frifinnelse vil aldri kunne gjenopprette den ubalanse Øygard selv har påført sitt eget omdømme.

Rettssaken i Vågå illustrerer at det er forskjell på folkedomstolen og domstolen. Om Vågå-ordføreren blir frifunnet av domstolen, er han for all evighet brennmerket av folkedomstolen, ribbet for troverdighet og den borgerlige aktelse er like flat som et punktert dekk. Og det før det foreligger en dom. Alt vi har fått servert er basert på hans egen håpløse dømmekraft som er blitt dokumentert til fulle gjennom sex-chattingen på Skype med den mindreårige jenten.

Hadde Vågå-ordføreren vunnet frem om lukket rett, ville folkedomstolen aldri fått innsyn i det som nå er avslørt. Med en eventuell frifinnelse hadde folk flest (sannsynligvis) konkludert med at jenten ikke var troverdig og at det kanskje ikke var så ille som det først kunne virke. Den muligheten har åpne dører fratatt Øygard. Det blir opp til dommerne å avgjøre skyldspørsmålet, men uansett utfall bør den 16-årige jenten ha ros for sin kamp for åpen rett. Uten denne prosessuelle kampen ville ingen av oss fått kjennskap om en høyt betrodd politisk leder og hans manglende dømmekraft.

Folkedomstolen er også en rettferdig domstol, tross alt. Den gir tillit. Og tar tillit. Alt ettersom hvordan du oppfører deg.

Svertekampanjer

Norwegian-sjef Bjørn Kjos beskylder SAS for å stå bak en svertekampanje. I 1999 ble begrepet svertekampanje benyttet fem ganger av norske medier. Siden har det gått inflasjon i begrepet.

SAS stiller spørsmål ved finansieringen til Norwegian som har gått skyhøyt ut med ikke mindre enn 222 nye flybestillinger. Det krever kapital. Mye kapital. At en konkurrent som SAS interesserer seg for hvordan verdens største flybestilling skal finansieres, bør ikke overraske noen og minst av alt Bjørn Kjos. Når Kjos besvarer et angrep fra SAS med uttrykket svertekampanje prøver han – rent mediestrategisk og taktisk – å skape et etterlatt inntrykk av at Norwegian er i ferd med å bli offer for uetisk adferd. Det er naturligvis ikke riktig.

I 2001 ble jeg beskyldt for å stå bak en svertekampanje mot industrigiganten Kværner. Vi spredte riktig og negativ informasjon om en gigantisk næringslivskonstruksjon som knaket i sammenføyningene. Idet konsernsjef Kjell Almskog kommuniserte at virksomheten var utsatt for noe så usselt som en svertekampanje, endret han også samtidig fokus – bort fra sitt eget makkverk - og sendte blodtørste journalister i en annen retning.

Svertekampanje er et ord som er blitt en del av samfunnsdebatten. I perioden 1978-1998 ble begrepet benyttet 41 ganger i løpet av denne 20 års perioden. Siden 1999 – altså de siste 13 årene – er svertekampanje benyttet 6923 ganger av norske medier, ifølge mediesporingssystemet Retriever/A-Tekst. Det reelle tallet siden 1999 er mye høyere, fordi Finansavisen og Hegnar.no ikke er en del av kildematerialet.

Svertekampanjer – eller drittpakker som noen kaller det - er blitt en vesentlig del av medievirkeligheten, akkurat som ”Kiss and Tell” i Storbritannia. Deltar man i den offentlige debatten må man også regne med at motparter og andre prøver å finne informasjon som kan svekke eller skade det du påstår og kommuniserer. Min konklusjon etter å ha gjennomgått begrepsbruken siden 1978 er at de som prøver å søke beskyttelse bak begrepet ”svertekampanje” har en dårlig sak. Og – med å sette merkelappen svertekampanje på avsender tar man mannen eller kvinnen og ikke ballen.

Blenda-hvitt for Stangeland

Tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland er frifunnet for bedrageri i forbindelse med stortingspensjon. Frifinnelsen demonstrerer også viktigheten og verdien av et godt omdømme.

Borgarting lagmannsrett har frikjent den tidligere politikeren, og Stangeland sier selv at han føler seg 10 kilo lettere og 20 år yngre. Tiltalen og den påfølgende dommen fra Oslo Tingrett påførte Stangeland betydelige bulker i omdømmet. Derfor er det interessant å observere hvordan frifinnelsen også blir en sterk påminnelse om hvor viktig vår egen merkevare er for oss mennesker, og spesielt fremtredende blir det om man har hatt mektige roller i samfunnslivet.

Stangeland har hatt betydelige politiske verv, og han må kunne sies å være svært bemidlet. Men all verdens penger kan ikke veksles inn et godt omdømme - i alle fall ikke på lang sikt. Stangeland har kjempet. Og kjempet. Mot Økokrim og rettsvesen. Og i opinionen.

Jeg var ikke alene om å bekymre meg for ettermælet til Stangeland - som industribygger og politisk skikkelse. Det tærer på den personlige merkevaren å bli dratt gjennom en rettskvern og - i første instans - bli stemplet som bedrager med ubetinget fengselsdom. I lagmannsretten er det flere dommere enn i tingretten, og frifinnelsen blir sannsynligvis ikke anket til Høyesterett av påtalemyndigheten.

Stangeland føler seg renvasket. Det har han all grunn til. En frifinnelse kan i enkelte straffesaker ha en besk bismak. I tilfellet Stangeland har lagmannsretten luftet ut, og også tilkjennegitt kompleksiteten rundt stortingspensjonen. Det er bare de færreste som - etter å ha vært tiltalt og dømt - kan spasere ut av en rettssal og umiddelbart kvittere ut omdømmet som er oppspart gjennom et langt liv. Det kunne Stangeland.

At han føler seg som en lettbent 50-åring, blir bare sjarmerende.

Rustholken Hagen!

Carl I. Hagen er en rustholk som driver rundt i den politiske fjorden og bare etterlater avfall, med kona Eli som en ubrukelig lense som ikke klarer å stanse forurensningen.

Nobelkomiteen ble denne ukens vinner. Akkurat som Oslos borgere ble vinnere da Fabian Stang i høst fikk fornyet tillit av byens befolkning. I valgkampen surret Hagen rundt i gatene som en eierløs bikkje som bjeffet og gneldret og til og med klarte å glefse etter folk som allerede var traumatisert etter Utøya.

Hagen er bøs når han lar seg intervjue, fremhever sin enorme erfaring som partiets leder i 28 år og gruppeleder på Stortinget i 25 år. Ingen norsk politiker har mer erfaring i krisehåndtering enn Carl I. Hagen. Likevel fremstår han - tross sin erfaring - som en stakkarslig og maktsyk pensjonist. Iveren etter å få fast plass i Nobelkomiteen var så stor at da han skjønte at han faktisk ikke var ønsket, utløste det tårer hos ekteparet Hagen. Carl og Eli gråt sammen, skulder mot skulder, og sendte garantert avgårde alle sine djevelske tanker i retning Siv, selve trollet i nobelfarsen.

En plass i Nobelkomiteen var en av de våte drømmene til Carl I. Hagen. For noen år siden var det en annen våt drøm som havarete, nemlig vervet som Stortingspresident. Og i sommer regnet han med at han skulle feie Fabian Stang av banen. Man kan spørre seg hva Hagen har oppnådd etter at han pensjonerte seg fra politikken. Vi klarte relativt enkelt å forsone oss med at en epoke var over. Alle, unntatt Carl I. Hagen. Han ville servere nye ekstranumre. Ikke fordi du og jeg hadde klappet ham inn, men fordi han selv hadde en indre stemme - eller spøkelse - som innbilte ham at et comeback var ønsket.

Hagen har aldri vært helt blankpolert som politisk fartøy. Det politiske comebaket har dessuten gått fra vondt til verre. Men det er mange nautiske mil mellom det han var og det han endte opp som; en emosjonell skrothaug. I en av ballasttankene har rustholken lagret et politisk regnskap, og funnet ut at Siv Jensen står i politisk gjeld. Uten Hagen hadde ikke Siv Jensen blitt partileder. Og i politikk handler ikke slike interne oppgjør om mammom, men om makt og innflytelse gjennom  fremskutte posisjoner i samfunnslivet.

Den røde løperen som Hagen rullet ut for noen år siden bidro til at Siv Jensen kunne heve armene og bli tiljublet som den nye lederen. Og idet Carl I. Hagen ventet på det store vervet - tilbakebetalingen - rullet dagens partileder inn løperen og rullet i stedet ut en spikermatte.

Carl I. Hagen er så sint og tårevåt at han har terminert alle verv, han har sågar trukket seg som eldregeneral for partiet, og han sendte kona til NRK for å kommentere Siv Jensen som partileder. Vi  får bare håpe at Hagen selv skjønner at han nå ikke er en del av den politiske dagsordenen. Kanskje han og Eli burde ringe Charter-Svein og sammen sette seg på første fly til Spania, og ikke ender opp like uønsket som løvetann og bananfluer!

Norske slumdogs

Norske slumdogs finner veien til Demokratene. Anført av en Vidar Kleppe som ikke tolererer mennesker med andre kulturer eller hudfarge appeller partiet i hovedsak til simple nordmenn som i sine feberfantasier drømmer om politiske drap og statskupp.

Listetoppene i Ålesund og Kristiansund har med sitt blotte nærvær ytterligere understreket behovet for politisk slamsuging i Norge. De politiske toppene til Demokratene er siktet for trusler mot Regjeringen. Om truslene er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for liv, legeme eller helbred får domstolen ta stilling til. Jeg sitter mer igjen med en følelse av oppgitthet enn frykt for politisk drap og statskupp. Den sterke mediefokuseringen har vært interessant. Gjennom media har vi alle fått innsyn i et ellers lukket, naivt og fordummende politisk miljø.

Naivt og fordummende politisk miljø

Disse sanne Demokratene er motstandere av innvadrere, andre kulturer og det multikulturelle. Disse sanne demokratene bruker gjerne vold for å få gjennomslag. De representerer sikkert verken deg eller meg. Nordmenn flest har staute verdier og vi er kjent for å være både tolerante og imøtekommende, selv om det også finnes norske utskudd. Disse Demokratene er slike utskudd. De er bare usle, intolerante og ekskluderende nordmenn på grensen til det tilbakestående. Dette er undergrunnspolitikere, ustelte og usjarmerende i sin form, og blottet for folkeskikk og sunne verdier. Hatet mot fremmede mennesker, kulturer og religioner skygger for det klare, vidsynte og saklige. Dette er Demokratene som ikke forstår noe av demokratiet, og hvor enkle samfunnsmekanismer blir kompliserte konstruksjoner. Demokratene er i sin tomhet skjødesløse, ikke strategiske eller beregnende, og noen minutters eksponering på skjermen viste oss at listetoppene sannsynligvis har mer enn nok med å komme seg opp av sengen om morgenen.

Demokratene er i sin tomhet skjødesløse

Ifølge Vidar Kleppe er listetoppene nå ute av partiet. Det endrer likevel ikke på at Demokratene er partiet for norske slumdogs. Høstens lokalvalg er en egnet anledning til å stemme Demokratene til de evige jaktmarker, og et endelig farvel til en tarvelig Vidar Kleppe. Den norske samfunnsdebatten blir rikere uten Vidar Kleppe og hans våpendragere. Fremmedhat er ikke politikk, men noe stusselig og stakkarslig som ikke har plass i en seriøs politisk diskusjon.

Alle elsker Jens

Folk hyller Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet oppnår over 40 prosent oppslutning i en politisk meningsmåling TNS Gallup har utført for TV2. Mens landet preges av sorg og samhold slår det også inn en kraftig bølge av fortjent Jensmania.

Jens Stoltenberg har siden terroraksjonene demonstrert ekstreme kvaliteter som statsminister. Uansett partitilhørighet er det bare å la seg henrive over de grepene Stoltenberg har gjort. Statsministeren har opptrådt som en kaptein med både en stødig og kjærlig hånd på roret, loset nasjonen gjennom et hav av bunnløs sorg og dratt oss alle ut i en unison stemning av samhold, tilhørighet og kjærlighet. Og over natten fremstår vi som et mer ekte, sammensveiset og multikulturelt samfunn.

Verken Stoltenberg eller andre partiledere ønsker forståelig nok å kommentere den nye meningsmålingen. Dette er ikke tiden for å score politiske poenger på en nasjonal katastrofe, men jeg leser også meningsmålingen som et uttrykk og en hyllest til statsministeren. En annen måling fra Synovate for Dagbladet viser at 94 prosent av befolkningen er svært tilfreds med hvordan statsministeren har håndtert krisen. Uten hans innsats, innlevelse og evne til å vise følelser og bruke retorikk som å besvare terror med mer åpenhet og demokrati, er krisehåndtering på mesterlig vis. I tillegg til gode taler og solide intervjuer har statsministeren også tydelig vært tilstede og på høyde med situasjonen, møtt ofre og pårørende og vist oss andre en vei ut av tomheten med trøstende og håpefulle ord. Vi har svart tilbake med markeringer og blomster.

Også under finanskrisen i 2008 og 2009 viste Stoltenberg sterke innslag av statsmannskunst. Det er derfor både riktig og passende når flere bruker det  mektige begrepet Landsfaderen. Jens Stoltenberg er blitt vår generasjons landsfader. Vi er alle stolte av landets statsminister. Samtidig skal vi heller ikke glemme at ved siden av statsministeren har Regjeringen samlet vist handlekraft og opposisjonen har medvirket som en støttende og viktig ressurs.

Jens Stoltenberg fremhever 22.juli-generasjonen, de er vår fremtid. Vi har alle fått innblikk og innsyn i en ung generasjon som er engasjert i politikk og samfunnsspørsmål. Vi er en nasjon som er velsignet med kloke politikere. Og politisk klokskap er inspirerende.

Fordømte agurker

Spanske bønder dumper agurker utenfor den tyske ambassaden. Bøndene er rasende etter sommerens første agurknyhet fra Tyskland.

Utbruddet av E.coli i Tyskland er er alvorlig helseutfordring. Bak enhver utfordring må det settes inn et kommunikasjonstiltak. Tyske helsemyndigheter svarte raskt med å peke på spanske agurker. Det tok bare få dager før kommunikasjonen endret fokus bort fra agurken. Fokusendringen hjalp lite. Det spanske agurksalget fikk en umiddelbar og negativ reaksjon. Plutselig ville ingen spise spanske agurker.

Plutselig ville ingen spise spanske agurker

Agurknyheter er vanligvis lettbente nyheter som serveres i mediene midt på sommeren. Dette er erfaringsmessig nyheter som ellers i året ikke når opp i konkurransen mot andre og viktigere saker. Sommerens første agurksak kan på ingen måte sammenlignes med det vi kjenner som agurknytt. Tyskland serverte en kjempeagurk som i beste fall var umoden, og en fersk meningsmåling viser at de fleste tyskere styrer unna både spanske agurker og andre grønnsaker.

Selv om politikere med tyngde og myndigheter over hele Europa med økende styrke hevder at agurkene ufortjent fikk skylden for utbruddet av E.coli, har assosiasjonen mellom smitten og grønnsaken blitt ubehagelig nært beslektet, oppdimensjonert og dramatisert med levende bilder av agurker som undersøkes i sterile labaratorier. Eller som NRK-korrespondent Arnt Stefansen sa det på direkten i TV-ruten da han fikk spørsmål om hvordan han forholder seg til agurker - "Jeg er nok litt sensibel og styrer unna agurker og salatbollen".

Jeg er nok litt sensibel og styrer unna agurker og salatbollen

Agurknyheten har demonstrert hvor vanskelig det er å endre holdninger og adferd når det først er skapt et massivt inntrykk i opinionen. Balansen i "skeptiker-genet" hos oss mennesker er vanskelig å gjenopprette når det først er fylt med frykt. At agurkbudskapet var feilaktig og er  korrigert blir overskygget av mistenksomhet - ingen røyk uten ild, liksom. Tyske helsemyndigheter kan umulig ha vurdert effekten og konsekvensen av å formidle årets første agurknyhet. Spanjolene krever unnskyldninger og erstatninger. Tonen landene imellom har kjølnet i løpet av de siste dagene, og stemningen blir neppe bedre før tyskerne offentlig dementerer og beklager agurknyheten. Jeg har forståelse for at det kan være en vanskelig vurdering av hva man skal formidle til samfunnet når det inntreffer  alvorlige hendelser som påvirker folks helse på en kritisk måte. Tyskerne hadde imidlertid stått seg på å bevare roen et par dager og få bedre oversikt over situasjonen. Det tyske angrepet var massivt og ødeleggende for spanske bønder.

Selv uskyldig dømte agurker kan være vanskelig å renvaske.

Forlag til nye og kreative NISO-krav

Norske fotballspillere bør i neste forhandlingsoppgjør kreve smusstillegg for ubekvem arbeidstid og kjempe for at biffene de spiser kommer fra kyr eller okser som er oppfostret på massasje, temperert rødvin og klassisk musikk.

Det var så herlig, fabelaktig og behagelig å se fagforeningsleder Joachim Walthin fronte kravene fra NISO da streiken ble et faktum.  Walthin er en fjong og velstelt fagforeningsleder. Det var befriende godt med en pause fra jamrende, gråstenkte og fantasiløse fagforeningsledere fra Jern og Metall, Transportarbeiderforbundet,  Fellesforbundet og andre LO-forbund. NISO er kreativ og underholdende. Walthin er den nye streikegeneralen, NISO den nye vinen.

Playstationrom med egen legoavdeling

Fagforeningen NISO bør  i neste oppgjør kreve at garderobene får skillevegger. Det å se andres edlere deler kan virke støtende og det finnes sikkert forskning på at det er belastende for et ungt guttesinn. I skilleveggene skal det  være egne skuffer med hårgele, voks og fuktighetskrem. Og det skal være kort vei mellom garderobe og Playstationavdelingen med eget legorom. En Tippeliga-arena skal bare kunne godkjennes om det er etablert eget bibliotek, fortrinnsvis utstyrt med pekebøker eller lydbøker. Og det bør komme forskrifter  om boblebad med sertifisert trykk som løser opp stive og såre muskler og for øvrig holder testosteronet i balanse.

Football Class på norske flyvninger

Hadde det ikke vært for at IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn  dummet seg ut på et hotel i New York, kunne NISO fremsatt et  sjåvinistisk krav om lettkledte pinup-modeller etter en fotballkamp. Et slikt ønske sømmer seg ikke nå, forståelig nok. NISO kan imidlertid foreslå at norske flyselskaper skal lage mer benplass for de gjeve fotballspillerne. Det må være særdeles smertefullt å sitte på fly hvor det er trangt mellom setene. Trange seter gir som kjent hovne legger. Klart det det kan påvirke bortekamper - i hjemmelagets favør. Etter neste tariffoppgjør bør det innføres Football Class på norske flyvninger etter krav fra NISO. Kanskje det også burde fremsettes krav om at det skal legges ut rød løper og hornmusikk  idet spillerne ankommer en arena. Det er en måte å vise respekt på, og gi spillerne den rammen de egentlig fortjener.

Rød løper og hornmusikk

NISO kan kreve at tapende lag skal ha psykologhjelp. Det er kanskje ikke nødvendig med psykologer. Fotballspillere har det jo i bena og ikke mellom ørene, sies det. Sensur er ikke noe vinnerbudskap i den norske mediefaunaen. Likevel kan NISO kanskje skape forståelse hos folk flest om neste 1.mai parole blir «Ja til redigering av terningkast».  Tenk belastningen  det er å få terningkast to i VG eller Dagbladet. NISO gjorde dessuten en knakende god innsats i årets 1. mai tog under parolen "Nei til skru-knotter".

Norske klubber er blitt så loaded med cash

NISO må neste gang få innfridd kravet om oppsigelsesvern. Vern om plassen på fotballlaget blir sikkert hilst velkommen av fans og trenere som vil forsyne seg av det beste mannskapet.  Vern er viktig, må vite. Norske klubber er jo så loaded med cash.  Kravet om at fotballspillere skal få bestemme sitt eget skomerke, er bare rett og rimelig. Kanskje det blir en vinnersak neste gang. Mest krevende blir det å velge mellom Nike, Puma, Adidas eller Umbro. Særlig utfordrende blir det å velge mellom det komfortable og det økonomiske.

Spillerne er levende åndsverk

Spillerne er levende åndsverk, og alt som kan pakkes inn i begrepet åndsverk beskyttes av norsk lov. Autografer kan f.eks ikke deles med andre uten at det betales kompensasjon. Som en ekte fagforening bør NISO foreslå overtidsbetalt for spillerne. En fotballkamp varer 2x45 minutter, alt annet er overtid. Det finnes ingen protokoll hvor det er nedfelt at utøverne skal spille på overtid selv om en fjerdedommer hever et neonskilt med noen tall på. Ekstraomganger er enda mer alvorlig. Ekstraomganger må forankres i en særavtale.

Har du et forslag til NISO-krav, skriv det gjerne inn i kommentarfeltet under;)

Herlige, frekke SAS

Vi har mye å takke Norwegian og Bjørn Kjos for. SAS hadde ikke fremstått så behagelig trimmet uten Norwegian. SAS har ikke bare lært effektivitet, men også tatt i bruk frekkhetens nådegave og plager for tiden Norwegian med enda lavere priser.

SAS har gjennom svært mange år blitt assosiert med fagforeningskonflikter, høye priser og liten evne til omstilling. I dette universet har Norwegian sust inn med all sin jetkraft og forsynt seg rikelig og tatt en sterk posisjon, selvfølgelig godt hjulpet av at tidligere statsråd Victor Norman torpederte SAS sitt attraktive poengsystem på innenlandsruter. Dermed ble lave priser alene en vinner, formidlet av energiske Bjørn Kjos - alltid med det sjarmerende smilet.

Formidlet av energiske Bjørn Kjos - alltid med det sjarmerende smilet

Det tilsynelatende så dovne flyselskapet SAS har den senere tid demonstrert at det er masse kraft og pågangsmot i virksomheten. SAS virker  mer harmonisert enn på mange år, alle lagdeler spiller sammen. Mens SAS er blitt kvikkere og friskere har Norwegian tatt over fagforeningskonflikter, høye priser og gebyrer for det meste. Bjørn Kjos truet før påske med sin egen avgang om det ikke ble ro i organisasjonen mens SAS svarer med punktlighet, service, lavere priser og er frekkere enn noen gang. SAS går rett i strupen på konkurrenten og har tatt Norwegians sterkeste kort og gjort det til sitt eget.

SAS går rett i strupen på konkurrenten og har tatt Norwegians sterkeste kort og gjort det til sitt eget

Når SAS i sine annonser dokumenterer hvor mye dyrere det er å fly Norwegian, er dette budskap som påvirker våre flyvalg. Hvem vil ikke spare mange tusenlapper. Det er overraskende at Norwegian i løpet av relativt kort tid har endret seg fra å være det sultne selskapet til å virke kostbart, og med økende uro i rekkene blant medarbeidere. Kjos må varte opp med mer enn sitt sedvanlige smil. Fagforeninger og forbrukere lar seg ikke rive med av brede glis alene i det lange løp.

Fagforeninger og forbrukere lar seg ikke rive med av brede glis alene i det lange løp

SAS er i ferd med å gjøre et imponerende comeback, fra å ha tatt telling i knestående til å reise seg full av entusiasme og utfordre på pris. SAS har valgt en kommunikasjonsform som er direkte og kuttet ut den tunge og kreative merkevarebyggingen. Budskapene er erstattet med noe folk enkelt skjønner. Pris er det sterkeste kommunikasjonskortet som finnes, etter alt som er gratis. I en overgangsperiode er det riktig av SAS å kjøre på med enkle prisbudskap og direkte sammenligninger med hovedkonkurrenten. Nå ønsker jeg ikke Norwegian noe vondt, men noen ganger er det så uendelig deilig å være vitne til at tapere kan reise seg, se hvordan roller og posisjoner raskt endres.

Vi forbrukere trenger både SAS og Norwegian i fortsettelsen.

Spillmoralens vokter

Dersom du i påsken møter på en middelaldrende herremann bærende på to stentavler, er det høyst sannsynlig en bergenser i strikkejakke som bærer på nye moralske påbud til det norske folk.

I flere dager har norske kjendiser vært samlet rundt pokerbordene i Riga. Generalsekretær Inge Andersen i Idrettsforbundet fortvilet over idrettskjendisenes tilsteværelse og ropte på ekte rollemodeller og lydighet til norsk lov. Det er ikke lenge siden den samme Andersen kritiserte innslaget av Red Bull i toppidretten, han kunne like gjerne omtalt den flytende kaloribomben som satans drikk eller fandens piss. Andersen er blitt den moralske vokteren som bare mangler kjortel for spille rollen fullt ut.

Han kunne like gjerne omtalt den flytende kaloribomben som satans drikk eller fandens piss

Jeg er ingen pokerspiller. Interessen for kasino er også svært begrenset. Noen runder med Black Jack har det blitt, men jeg kan aldri godtgjøre det eksklusive medlemskapet på Casino Ritz Hotel i London. Jeg er rett og slett ingen gambler, og holder meg lojalt til statskasinoet Norsk Tipping med en fast 10-ukers lottokupong. Med kryss over ni tall lever drømmen om den store gevisten.

Jeg har også prøvd poker, Pengelotteriet, Flax, kasino, børs og Norsk Rikstoto. Alt har resultert i tap. I Norge har politikerne for lenge siden laget lover som forbyr poker og kasino. Før øvrig kan man tippe seg til fattigfant gjennom Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, eller gamble hemningsløst med verdipapirer. De som er mest hektet på aksjer og daytrading girer gjerne opp 10-gangeren.

Alt har resultert i tap

At kjendiser som Petter Northug jr, Morten Ramm, Aylar Lie, Bent Skammelsrud, Ronny Johnsen og Kjersti Grini samles til pokerkonkurranse er også en demonstrasjon mot det norske lovverket. Landets største medier var tilstede og rapporterte om spillets gang og fikk deltakernes syn på det norske pokerforbudet, et forbud som ikke har annen relevans enn at Kari og Ola Nordmann kan blakke seg så mye de vil, bare pengene  sendes til Norsk Tipping eller Norsk Rikstoto.

Moralpreken formidlet av mennesker med økonomiske motiver mangler noe elementært - troverdighet

Når et forbud ikke kan begrunnes logisk forsvinner gjerne også stigmatiseringen ved å være lovbryter. Nå skal det sies at det ikke er forbudt for nordmenn å spille poker, det må bare skje i utlandet. Inge Andersen formaner høylydt at poker er ulovlig og gjør seg også til talsmann for statsmonopolet.  Andersen ber kjendisene være tro mot de norske spillselskapene, fordi disse pløyer penger tilbake til norsk idrett. Pokergenerasjonen øker i antall, akkurat som Red Bull-drikkerne blir stadig flere. Andersen må gjerne lovprise vann og lotto, men rollen som moralens vokter virker å være svært situasjonsbetinget, preget av penger. Moralpreken formidlet av mennesker med økonomiske motiver mangler noe elementært - troverdighet.

Moralske stentavler har dessuten begrenset varighet  – bare spør Moses.

God påske

Blodtåken rundt Adecco

Adecco opplever akkurat nå sin største krise noensinne i Norge. Selskapet sparkes ut fra avtaler og oppdrag med umiddelbar virkning. Kunder hevder at selskapet er blitt en belastning.

NRK-journalist Fredrik Solvang blir ganske sikkert også premiert med SKUP-prisen for avsløringene.

Mediene oppfyller i disse dager forpliktelsene som ligger i kritisk journalistikk. Adecco må tåle at det stilles spørsmål ved virksomheten, og mye av det som er avdekket i mediene må kunne sies å være kritikkverdig. Mediene avslører og formidler sine vinklinger og historier, og Arbeidstilsynet har allerede svart med å anmelde Adecco.

Dagsrevyen skal ha skryt for å ha stilt Adecco til veggs . NRK-journalist Fredrik Solvang blir ganske sikkert også premiert med SKUP-prisen for avsløringene. Jeg hadde likevel trodd at det lå mer refleksjon og dybde hos norske politikere, byråkrater og ikke minst i næringslivet. Oslo Kommune har kansellert avtalen med Adecco, megakjeden COOP fulgte opp med tilsvarende beslutning og Stortingets Presidentskap oppfører seg som bøllete dørvakter og kaster Adecco hodestups ut av stortingskantinen. Med umiddelbar virkning. Adecco er blitt en for stor belastning. Det er budskapet som sendes ut.

Skal man basere viktige avgjørelser på dramaturgien i mediene blir det gjerne mer emosjonelt enn rasjonelt

Kanskje de som nå avskilter Adecco tror at det oppnås noen ekstra etiske og moralske stjerner i opinionen. Skal vi nå assosiere COOP, Oslo Kommune og Stortinget med ansvarlighet, eller står vi ovenfor lemfeldighet? Personlig synes jeg det er trist å se Adecco bli slaktet og partert for åpen scene uten at det foreligger betraktninger og konklusjoner rundt de mulige lovbruddene. Skal man basere viktige avgjørelser på dramaturgien i mediene blir det gjerne mer emosjonelt enn rasjonelt.

Jeg hadde faktisk forventet at seriøse kommuner og selskaper avventet med å konkludere så hardt og brutalt basert på medieomtale. Det er ikke meningen å forsvare Adecco, mer en påminnelse om at det finnes mange og ulike nyanser når man beveger seg inn i blodtåken.

Høyres løse kanon

Sjefssekretær Geir Staib er blitt den løse kanonen i Høyre. Den senere tid har han utøvet ulike hersketeknikker for å holde Julie B. Voldberg unna maktens korridorer.

Løse kanoner må demonteres og fjernes slik at de ikke utgjør fare for omgivelsene. Geir Staib har i forbindelse med nominasjonsprosessen i Oslo stått bak en svært nedlatende kampanje mot Voldberg. Det er gledelig å registrere at stadig flere sentrale personer i Høyre reagerer på fremgangsmåten til sjefssekretæren. Summen av dumheter fra Staib er etterhvert mange, og hele tiden adressert mot Voldberg.

Mari Mamre ville f.eks holde en støttetale for Voldberg på nominasjonsmøtet for kort tid siden, men fikk en SMS fra sjefssekretæren som frarådet henne å holde talen. Heldigvis stod Mamre imot presset. Nå viser det seg at sjefsekretæren også i forkant har mobbet Voldberg. I tekstmeldinger til sine rådgivere har Staib sjikanert Voldberg ved å sammenligne henne med Linni Meister.

Det å begrense andres ambisjoner er dessuten et personlighetstrekk av det svinaktige slaget

Jeg synes Linni Meister er en kul kvinne, men hun har selv valgt å være en del av glam-miljøet mens Voldberg ønsker å være en ansvarlig og engasjert politiker med ambisjoner. Sammenligningen blir derfor sjikanøs. Voldberg og Meister representerer hver sin ytterkant. At Voldberg opplever en slik sammenligning som krenkende, bør alle ha forståelse for. Staib har gjennomgående hatt en plan for å stigmatisere og fordumme Voldberg. Det å begrense andres ambisjoner er dessuten et personlighetstrekk av det svinaktige slaget.

Dette er takken Voldberg får for å ha freshet opp Erna Solberg som statsministerkandidat, og også påtatt seg sentrale verv i partiet. Solberg har aldri hatt større velgertekke enn etter at Voldberg ble hennes stabssjef. Nå som mediene endelig har tatt tak i den løse kanonen i partiet, svada-svarer Staib at ”Jeg har meget stor respekt for Julie Voldberg, og ser frem til å drive valgkamp for og med henne og de øvrige kandidatene slik at Høyre vinner valget til høsten”. Noen ganger kan det faktisk være like greit å la være å kommentere henvendelser fra media, spesielt når svarene mangler substans og verdighet.

Med Staib på laget driver Høyre en form for kannibalisme og selvbeskadigelse

Er Høyre et verdikonservativt og ansvarlig parti regner jeg med at Staib om kort tid har funnet seg annet arbeid. Med Staib på laget driver Høyre en form for kannibalisme og selvbeskadigelse.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Mediene som helproffe PR-byråer

Norske medier er ikke akkurat forelsket i PR-rådgivere. Derfor er det spesielt  å registrere hvordan mediene og journalister opererer som helproffe PR-agenter.

Mediene vil kanskje hevde at det er journalistikk, men selv de med skral og mangelfull PR-kompetanse vil enkelt skjønne at det utelukkende handler om salgbar oppmerksomhet. Dagbladet toppet førstesiden lørdag 5. februar med avdøde Trond Jardar Kvaale, en av Rinnan-bandens skruppelløse medlemmer. Reportasjen over tilsammen fire sider kom fire dager før dokumentarfilmen om Jardar Kvaale vises på NRK1. Og Dagbladet henviste i en overskrift med å reklamere for «PÅ TV ONSDAG», i tråd med god skikk og bruk og sitatpraksis.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

Om det var NRK som kontaktet Dagbladet eller programskaper Ola Flyum, er underordnet. Begge representerer media. Og begge har et ønske om at flest mulig nordmenn setter seg i godstolen og følger historien som vises på TV. NRK vil selvfølgelig at det store flertallet av seere benker seg foran skjermen, og Flyum vil med høye seertall få en en ekstra NRK-fjær i journalisthatten. Til og med Dagbladet fikk en plass i verdikjeden, noe jeg er et eksempel på. For blikket mitt hvilte lenge nok over førstesiden til at det ville være pinlig å forlate avisstativet uten Dagbladet under armen. Selvfølgelig visste Dagbladet at avisen ble utnyttet. Den lot seg utnytte. I bytte mot en god story. Amen.

Dagbladet presenterte en førsteside med sensasjonspreg, avisen manglet faktisk bare vignetten «Dagbladet avslører». Det tabloide spetakkelet vi alle elsker å hate fungerte akkurat som det skulle, salgsutløsende. Dagbladet serverte oss noe som fremstod som en viktig nyhet, og bak oppslaget lå det garantert en PR-strategi, formulert og implementert av media, NRK eller Flyum. Ingen idealistiske motiver, ikke anført av viktig folkeopplysning. Bare et kynisk mål om høye seertall, penger og fremtidig posisjonering. Akkurat slik vi andre PR-rådgivere opererer.

Dagbladet, NRK og Flyum representerer ikke noe unntak, men snarere den nye regelen.  Mediene bruker hverandre rått, og i særklasse får TV-kanalene papiravisene til å fremstå som nyttige verktøyer. Alle profiterer på det. Hvem har ikke lest såkalte lekkasjer om eksklusive gjester i talkshowprogrammene «Senkveld», «Skavlan» eller «Nytt på nytt». Eller breiale omtaler av programmer som kommer. I tillegg ivrer stort sett alle medier med respekt for seg selv etter synlighet i andre medier. Sitatsaker ruler.

Og mens sjefredaktør Bernt Olufsen i VG etterlyser et mer kritisk søkelys på landets spinndoktorer, skal jeg ikke bare lene meg tilbake i godskolen og se dokumentaren om Rinnan-bandens medlem på NRK1. Jeg kan også berolige norske medier med at PR-bransjen ikke har noe tilsvarende hatteproblem eller lavterskel å støtte seg på når neste story serveres.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Jailhouse Rock som postludium

Oslo tingrett sender samfunnstoppene Anders Talleraas og Magnus Stangeland i fengsel. Samtidig kommer den tunge tilleggsstraffen med skambelagt omdømme, ribbet for tillit og ære, med Jailhouse Rock som postludium ut av norsk samfunnsliv.

Selvfølgelig synes jeg synd på dem, og vi alle bør kunne forstå den smertefulle belastningen Talleraas og Stangeland opplever. Fallet er høyt, katastrofalt høyt. Og nede i avgrunnen er det bare hardt, mørkt og kaldt. Dette ikke går over med det første, i alle fall. Kanskje senere om saken ankes til lagmannsretten, det er ikke automatikk i at en dom fra Tingretten får tilsvarende utfall i en høyere rettsinstans. Ikke bare vil dommen påvirke Talleraas og Stangeland. Dommen påvirker også omgivelsene, altså deg og meg. Det er i slike situasjoner man trenger gode og støttende venner som kan trøste og oppmuntre. I forretningslivet vil de, uansett relasjoner, være det amerikanerne omtaler som Dead Duck. En trist slutt på et langt og innholdsrikt liv på toppen av samfunnet.

På grunn av sine gode gjerninger som mangeårige rikspolitikere har de begge blitt utstyrt med tillit og troverdighet, tildelt tunge verv i det offentlige og i næringslivet.

Talleraas og Stangeland har vært gode eksempler på hvordan man kan være attraktive og også tjene penger på et omdømme bygget gjennom en betydelig karriere. De har illustrert verdien av et godt rykte, noe som har gitt dem makt og innflytelse. Blir dommen stående er ettermælet ødelagt. Pensjonistene har nådd en alder hvor vi egentlig burde mimre om gamle politiske bragder. De gode historiene, suksessene, er overskygget av trygdebedrageri. En ussel forbrytelse, de har robbet penger fra kassen til fellesskapet.

Norsk samfunnsliv er raust og mangfoldig. Man kan dumme seg ut og likevel få en ny mulighet. Det vitner om at vi, tross jantelov og tendenser til navlebeskuing, ser etter det positive hos andre og viser vilje og evne til å gi folk en mulighet til å gjenreise seg. Det er forskjell på å dumme seg ut og bli straffet for bedrageri, og man skal ha særegne evner for å komme helskinnet tilbake til næringslivet etter å ha sittet i fengsel. Det er bare Kjell Inge Røkke og John Fredriksen som har klart det, og ingenting tyder på at Talleraass og Stangeland noensinne vil klare det samme. De vil sannsynligvis aldri mer sitte rundt et styrebord. Aldri mer ta en viktig beslutning som berører eller påvirker etater, bedrifter eller samfunnet for øvrig.

I ettertid kan vi bare spekulere i hva som drev Talleraas og Stangeland til en slik simpel forbrytelse. Var reglene de selv hadde utformet rett og slett umulig å navigere etter? Var det begjæret etter en siste bonus, en etterbetaling for lang og tro tjeneste mot – sammenlignet med næringslivet – dårlig lønn? Eller var de bare en del av en utbredt pensjonistkultur blant våre folkevalgte? I så tilfelle er de ikke annet enn to vilkårlig valgte ofre, båret fram til skrekk og advarsel av Riksrevisjonen og sjefsbøddel Jørgen Kosmo.

Kanskje får vi svaret i neste rettsrunde, hvis det blir noen. Uansett er det besynderlig å se to menn vi betrodde rikets høyeste tillitsverv fortsatt bedyre sin uskyld, mens samfunnet har dømt dem for et av de simpleste triksene i svindlerboken: Trygdesvindel!

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Manipulerende spinndoktorer

Sjefredaktør Bernt Olufsen er vanligvis en solid og klok mann som argumenterer med linje og logikk. For en tid tilbake tok han opp en journalistisk bekymring, hovedbudskapet var at pressefolk må være særskilt på vakt overfor en voksende yrkesgruppe, spinndoktorene, de som serverer innspill og informasjon til mediene med en klar agenda om å oppnå omtale, gjerne på vegne av klienter.  Olufsen har gjennom mange år bygget en sterk profil som leverandør av innlegg i samfunnsdebatten, saklig, sterk og med meningers mot, han treffer med rimelig god presisjon en nerve i debattene, men sleiver unødvendig når han prøver seg på hvordan nyheter blir til.

Olufsen bekymrer seg over  sånne som meg, pluss 3369 andre kolleger i PR-bransjen, som opererer innenfor informasjon og medierådgivning, eller spinndoktorer som manipulerer mediene (VG, 01.11.2010). Olufsen ber sine journalister om å være mer på vakt, utøve sterkere kildekritikk og ber i samme slengen leserne også være mer kritiske til det de leser.

Jeg kan berolige Olufsen med at VG har høy standard på journalistene, de er kritiske og er først og fremst opptatt av at innspill som presenteres er relevante med allmenn interesse. I mer enn ti år har jeg beilet på journalister i VG, kommet med tips og innspill, servert pressemeldinger, uferdige og ferdige vinklinger, og kildekritikken opplever jeg som særlig fremtredende, journalistene  er opptatt av avsender og naturligvis budskap, at det er en god sak som angår eller berører mange. Min erfaring er at de som søker redaksjonell eksponering har et motiv, et ønske om å endre holdninger eller adferd, påvirke beslutninger, skissere samfunnsutviklingen eller rett og slett tjene mer penger. De gamle idealistene er borte, journalistene blitt mer profesjonelle og selektive, og påvirkningsagentene prøver å spinne ut gode historier i dette landsskapet.

Fremdeles kan idrettsstjerner og kulturpersonligheter tapetsere mediene med tomme budskap og likevel oppnå store oppslag, våre siste liksomidealister. Kurt Nilsen stiller ikke opp i VG for å være hyggelig, han vil selge mest mulig plater og få mest mulig cash for å holde konserter. Jeg kan ikke se at spinndoktorer prøver å manipulere journalister.  Det er ikke bare journalister i VG som har en gjennomgående høy standard. De fleste medier har flinke og kritiske journalister, selv om det fortsatt ligger  fordommer i enkelte redaksjoner, gammelt mudd mot gruppen av spinndoktorer, og fordommene kan være så inngrodde at de skygger for budskapet, altså en god historie.

Dyktige journalister gjør at vi medierådgivere må arbeide enda hardere, tenke enda mer kreativt, vinkle og viderevinkle, skrelle bort alt som lukter kommersielt og tenke samfunn, relevans og allmenn interesse. Det er ikke mulig å lempe en ferdigvinklet sak inn i norske redaksjoner og vente på at den presenteres med byline (journalistens navn) uten at den er vurdert og bearbeidet journalistisk, og dersom det skjer er ikke det noe denne bransjen skal ta ansvar for. Late journalister som har mye å gjøre bør være et problem for redaktørene. Olufsen beskriver PR-bransjen som ansiktsløs. Vi opererer ikke i det skjulte, og en sak blir ikke mindre troverdig fordi den er håndtert og servert av en gruppe som kjenner mediene og dens uforklarlige vurderinger og mekanismer. Uten alle spinndoktorene hadde mediene vært gråere og kjedeligere, hver dag serverer PR-bransjen tips og innspill som også gjør VG bedre.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

WikiLeaks på korset

WikiLeaks og gründer Julian Assange henger på hvert sitt kors med verdens statsledere som tause tilskuere. Svensk påtalemyndighet jakter mannen Assange og den amerikanske presidenten jakter redaktøren Assange. Kombinasjonen av voldtektspåstander og tyveri av dokumenter kompliserer debatten om WikiLeaks.

Wikileaks mister tillit og troverdighet så lenge de svenske voldtektsanklagene er uavklart, påstandene forstyrrer og overskygger rollen WikiLeaks har som nyhetsformidler av statshemmeligheter. Julian Assange og WikiLeaks er så sammenvevd at den allmenne oppfatningen gjerne er at også nettstedet er sendt i varetekt.

Den siste uken har amerikanerne gjennomført en maktdemonstrasjon som burde få alle verdens medier og demokratiforkjempere til å reagere, mange land har stengt ned nettsiden, og betalingstjenesten Paypal, en sveitsisk bank og Master Card har avsluttet kundeforholdet til gründeren og nettstedet. Hvordan hadde vi nordmenn reagert om nettavisen til VG ble stengt for å ha offentliggjort hemmelige dokumenter og leverandører stengte kranen som tilfører penger?  WikiLeaks har på rekordtid endret stemme, fra løvebrøl til spurvekvittring. Spurven sitter i et varetektsreir i London og kveles langsomt.

Det er krevende å tre inn i debatten all den tid det finnes et bakteppe med grove sexanklager. Det er like vanskelig å skille Assange fra WikiLeaks som det er å skille a-ha fra hitlåten Take on me, eller å skille Richard Branson fra Virgin. WikiLeaks og Julian Assange henger fast i hverandre som siamesiske tvillinger. Dør den ene, dør også den andre.

Solide demokratier tåler påkjenningen av lekkasjer og avsløringer, anført av debatt, korrigerte oppfatninger og systemskifter. Åpenhet er en av grunnsteinene i levende demokratier. I en normal situasjon hadde kanskje enda flere tatt mot til seg - inkludert meg selv - og kjempet for WikiLeaks, et nettsted som åpenbart har bidratt til mer innsikt i ellers svært mørke rom. Enkelte lefler med at sexanklagene fra Sverige er konspirasjon, iscenesatt av amerikanske myndigheter. Sverige har alltid dyrket sin selvstendighet, derfor er søta bror vanskelig å angripe som en løpergutt for et mektigere system. Inntil påstandene om seksuelt misbruk er ryddet av veien, er det vanskelig å balansere mellom personen Julian Assange og nettstedet WikiLeaks.

Vi er alle tilhengere av åpenhet og motstandere av sexovergrep.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Tufte og Eia skilles

Kanskje kommer det ikke noen pressemelding, det skjer i det stille, skilsmissen mellom Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Kjemien halter og Eia sliter, identitetskrisen er blitt offentlig skue.

NRK har latt Harald Eia bruke statskanalen som arena for sin egen 40-års krise. Gjennom «Hjernevask», programserien som fulgte en definert mal på linje med amerikansk såpe, med faste elementer, men med en dårlig skjult agenda om å drite ut akademikere. Budskapet i «Hjernevask» kom aldri til sin rett, en rar kombinasjon av humor, satiré og kritikk? Det beste jeg lander på er konseptet kritisisme, verdens grunneste grep om man skal harsellere med andre. Eia angrep, serverte ballespark i beste sendetid. Nå er konseptet igjen endret,  gamle meritter må ha vært utslagsgivende for å skape en ny arena, annen forklaring kan jeg ikke finne for at det rigges til en stor produksjon to ganger i uken.  Det kule med «Storbynatt» er introen, den er morsom og visuelt overlegen mye annet. Musikerne i Svidd Gummi leverer varene, selv om tiden de får til rådighet er smal.

Bård Tufte Johansen sliter også med å holde et gjennomgående høyt nivå. Han reddes av den enda svakere partneren Harald Eia, fordi Eia fremstår som en sammenhegnde tragedie. Uten lokalnyhetene han serverer oss, kan jeg ikke se at Eia bidrar med humor eller muntrasjon i de norske hjem. Figurene han har utviklet og spiller, overspilles og overeksponeres, høytopplesingen fra egne liksombøker (...)  direkte støyende og utilgjengelig, og når to av landets fremste komikere må anvende «on-knappen» på den gamle lattermaskinen  gjennom deler av programmet, understreker det at humoren i beste fall bare treffer en snever gruppe. Kanskje lattermaskinen er en del av konseptet, en måte å drite ut lattermaskinen på, uansett vinkling fyller den øredøvende stillhet fra publikum når Eia spiller ut sine alterego.  Sannheten er at uten lattermaskinen hadde det blitt enda mer kleint, pinlig. Kanskje jeg ikke forstår den moderne humoren, de skjulte morsomhetsmekanismer og dagens humorkonsepter.

Harald Eia og jeg er nesten like gamle, han er faktisk ni måneder eldre og jeg kan ikke betraktes som en sur gubbe som ikke er ment for målgruppen. Kanskje er jeg bare krevende, lar meg ikke henfalle til billig underholdning, uansett hvor mye godt humør jeg fyller på,

Jeg må ikke le hele tiden, hadde ingen forventninger om at «Storbynatt» skulle pumpe mer kraft i lattermusklene, men forventet et muntert program, et morsomt skråblikk på samfunnet.  Ikke nyskapende, men et pustehull som hadde lune kvaliteter og som viste seg levedyktig. Rammene er solide, kulissene fantastiske og programlederne hadde utgangspunktet.

Sketsjene og karakterene blir for psykedeliske og fjerne, adferds-messeriet  funker kanskje best om man er høy på sterkere saker enn tobakk. Bård Tufte Johansen fremstår som litt fastere i formen, og samtidig mer behersket enn sin makker. Harald Eia prøver så godt han kan å utstråle selvironi og vitse om sine egne svakheter. Rumpevisningen for noe uker siden blir bare en forsterkning av midtlivskrisen, og vitner om at han kanskje fortjener litt ferie, en lang reise hvor han får hvile og dyrke sin egen åndelighet som langt overgår den gjengse NRK-seer. At NRK har valgt å fjerne «Storbynatt» fra skjermen  kan ikke komme overraskende på noen. Tørker  Harald Eia støvet av alle  statistikker han pløyet gjennom til programmet  «Hjernevask» vil han raskt finne ut at Bård Tufte Johansen før eller siden trer ut av partnerskapet. Det blir spennende å se om skillsmissen  foregår i stillhet, eller en offentlig skittentøysvask - det siste kunne i det minste blitt underholdende. Med Bård Tufte Johansen som gjest hos Skavlan, Harald Eia i Senkveld. Akkurat når gjør duoen Fleksnes en tjeneste.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Gelius som Julius

Julius i dyreparken har overlevd de fleste av sine kolleger. Til stor glede for de som setter pris på apekattens mange påfunn  i tjukkeste bibelbeltet. I Vålerenga kirke er det Gelius som har rollen som midtpunkt.

Prestekragen er hvit, ren og et vakkert symbol på verdier. Kirkens fremste menn og kvinner bærer kragen så godt de kan med verdighet. Kirken trenger prester som kan utfordre og skape debatt, ikke prester som provoserer og raljerer på en unødvendig måte. Og man kan spørre seg hva som er det gjennomgående budskapet Når Einar Gelius søker spalteplass.

Gelius-saken utvikler seg som ventet. Nå kommer visstnok støtteerklæringene, folket slår ring om presten i Vålerenga kirke.

Gelius er presten som viet et par i en telefonkiosk, lyste fred over fotballklubbens Lyns minne, som mente en fotballkamp er viktigere enn et dødsfall (send en annen, sa beredskapsprest Gelius) og som besøkende i begravelsen til Sven O. Høiby lot han seg intervjue om den lukkede seansen, stikk i strid med familiens ønsker. Og sannelig utga presten nylig en bok om sex og bibelen, et åndsverk som går rimelig langt i sine skildringer og tolkninger. Det er mulig boken selger. Sex har alltid vært en billig klassiker. Sex ruler. Kan man kombinere sex og bibel snakker vi også om hemningsløs utfoldelse i tabloide formater.

Skal man kritisere noe, er det at Einar Gelius har fått holde det gående såpass lenge. Gelius har ikke på noen viktige samfunnsarenaer vist seg å være en avgjørende representant for kirken, heller ikke for de som vil utfordre kirken. Debattene rundt Gelius handler mest om sære PR-stunts hvor hans eget selvbilde og ego later til å være det viktigste budskapet. Om Gelius noen gang har satt kristendommen på dagsorden utenfor Vålerenga kirke, er det ikke noe som har funnet plass i folks bevissthet eller hukommelse.

Kanskje fordi ustrukturerte PR-stunts har skygget og forvirret for viktige budskap. Eller kanskje Gelius rett og slett ikke har hatt viktige ting på hjertet. Kanskje vi har en sogneprest som mangler publikummere i sin egen menighet og derfor søker velsignelse og adspredelse i allmennheten. Enkelte vil kanskje hevde at Gelius er en kul prest, underbygget av de mange stuntene. En kul prest står for noe. En kul prest ber ikke politiet finne en annen prest fordi han må ha med seg en fotballkamp. Uansett hvor mye jeg prøver, finner jeg ikke noen gode prestegjerninger fra sogneprest Gelius i offentligheten. Han tilfører begrepet hulhet innhold, og prestekjolen er ikke like elegant og kledelig når den bæres av Gelius.

Biskop Ole Christian Kvarme kan gjerne kritiseres for ikke ønske fornyelse i takt med sin egen tid, men det er ikke Einar Gelius som skal flytte grenser eller peke ut nye retninger. Om Gelius fortsetter blir han den første presten som tar asyl i egen menighet.  Og i likhet med Julius kan Gelius sitte igjen som en pussig severdighet, man kan jo flire av ham, om ikke annet!

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Omdømme på tiltalebenken

I Oslo Tingrett pågår det ikke bare en kamp om skyld og uskyld. Anders Talleraas og Magnus Stangeland kjemper også for sitt omdømme og ettermæle. En domfellelse vil skamlegge begge deler.

Talleraas og Stangeland har gjennom et langt liv bygget tillit. Som mangeårige rikspolitikere og representanter på Stortinget har begge brukt sine meritter videre i næringslivet, blitt utstyrt med posisjoner, penger og tillit. Talleraas og Stangeland er gode eksempler på hvordan man kan være attraktive og også tjene penger på et omdømme bygget gjennom en betydelig og innholdsrik karriere.

Betydningen og verdien av et godt omdømme skal man aldri undervurdere. Omdømmet kan være  avgjørende for  hvordan omgivelsene ser på en person, et selskap eller organisasjon.  Man investerer ikke penger i et selskap med dårlig rykte, og hvem vil ha en person med dårlig rykte rundt styrebordet.

Oslo Tingrett skal ta stilling til om Talleraas og Stangeland har gjort seg skyldig i trygdesvindel, en svært alvorlig forbrytelse som skal straffes med ubetinget fengsel. For de tiltalte (et belastende begrep i seg selv) har en domfellelse store konsekvenser, fordi en dom automatisk vil rasere to betydelige og tillitsfulle omdømmer. Der den gode profilen tidligere bare skapte muligheter, vil det bare være begrensninger tilbake. Fra å være godt trente og populære utøvere i norsk samfunnsliv vil en dom etterlate Talleraas og Stangeland på slagmarken med et spedalsk og døende omdømme. Kynisk, kan noen tenke. Slik er forretningslivet.

Et ødelagt omdømme er svært vanskelig å gjenopprette. En domfellelse i tingretten vil naturligvis bli anket videre til lagmannsretten,  uten at det får positiv innvirkning på folks oppfatning når det først foreligger en dom. Med et slikt bakteppe kan alle forstå hvor viktig det er for Talleraas og Stangeland å motbevise tiltalen om trygdesvindel. Det er ikke bare omdømmet som står på spill. Begge nærmer seg en alder hvor også ettermæle bør være en viktig faktor.  Det er gjerne det siste vi mennesker husker best, den siste hendelsen. Derfor vil en dom i tingretten neppe få oss til å tenke på alle de bragder og gode samfunnsgjerninger Talleraas og Stangeland utførte gjennom et langt liv. Det er på mange måter trist, men slik fungerer virkelighetens omdømmemekanismer. Det er, trass sin bunnløse brutalitet, ærlige mekanismer.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Støre & co tåler en omdømmesmell

Norske medier fokuserer i langt større grad enn tidligere på kjente personers image eller omdømme i oppfølgingen av kritiske reportasjer. Et solid omdømme tåler en støyt.

Det finnes noen begreper som "Image is everything" og "Evig eies kun et dårlig rykte". Omdømme er hvordan andre mennesker og samfunnet oppfatter et selskap, organisasjon, myndigheter eller person. De fleste av oss har et omdømme som begrenser seg til hvordan de nære omgivelser oppfatter oss.

Et godt rykte i offentligheten har betydelig verdi. Det inngir tillit, og tillit gir nye muligheter som makt og innflytelse, kanskje rikdom. Verdipapirene som utstedes på Ryktebørsen kan ikke kjøpes for penger. Transaksjonene i det offentlige rom skjer gjennom kritisk journalistikk. Slik journalistikk legger premissene for stemningen på Ryktebørsen. Som tema og begrep er omdømme satt mer på dagsorden. Ukentlig spinnes det frem saker som skaper nye merkelapper som i neste omgang påvirker omdømmer. Det finnes likevel omdømmer som tåler en smell. Det er ikke alltid slik at negativ medieomtale automatisk etterlater et svekket omdømme. Kanskje på kort sikt, men ikke nødvendigvis på lang sikt.

Rosenborg-trener Nils Arne Eggen vred seg på en særdeles usjarmerende måte unna at det faktum at en av hans spillere uprovosert tok tak i rumpen og ballene til en motspiller. Like usjarmerende fulgte han opp med å henvise til rasisme som grunn for spillerens oppførsel. Eggens omdømme ble raskt en mediesak. Gjennom et langt og fargerikt liv har Eggen etablert seg som en karakter og karikatur, og denne hendelsen har allerede funnet veien til Glemmeboken. I realiteten betydde den negative omtalen ingenting for Eggens omdømme.

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland fikk kjenne trykksvertens herjinger da hun ikke betalte skatt fra sin residens i Frankrike og samtidig benyttet seg av våre hjemlige helsegoder. Mediene tok opp spørsmålet om ikke skattesaken ville svekke hennes ettermæle. Der og da kan man være enige om at omdømmet  fikk en kortvarig brist eller forstuing, men omdømmet som Landsmoderen vil for alltid være risset inn i stein. Og tenk på Drillo, skjøvet ut i ytterste mørke av Norges Fotballforbund for noen år siden, fratatt nøkler og plass på Ullevål fordi han flørtet med en konkurrent til Norsk Tipping. Tydelig svekket der og da, og nå fosser den samme Drillo avgårde mot en ny formtopp på omdømmebarometeret..

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har over mange år bygget et solid rykte og fremstår som politikkens Mr. Perfect. Men selv en perfekt utenriksminister kan bli tungpustet etter 90 sekunder på et fortau i New York. Saken har alt; storpolitikk, posisjoner, konsekvenser og fredspris - alt i løpet av 90 sekunder. På et fortau! Gahr Støre prøver - forståelig nok - å dysse hendelsen ned og mest mulig bagatellisere seansen. Under normale omstendigheter ville episoden  i New York være omdømmekorrigerende, nedover.

Tabbekvoten til Gahr Støre er imidlertid urørt og samtalen med Jagland er  neppe egnet til å bulke omdømmet verken på kort eller lang sikt. Og, et kortsiktig korrigert omdømme gjelder ikke. Omdømmemessig er det langsiktighet som gjelder. Litt patetisk blir det likevel å se Gahr Støre prøve seg på utrangerte hersketeknikker, bagatellisering og delvis raljering over kritiske spørsmål.

Utenriksministeren hadde scoret noen ekstra omdømmepoeng på å beklage, eller i beste fall innrømme at det var 90 uheldige sekunder i New York. Samtidig demonstrerer Gahr Støre at sterke omdømmer tåler litt pryl.

Kraftpropaganda

Av og til slår det meg at jeg skal bli med i lenkegjengen, være blant de mange som skal binde seg fast med kjetting i Hardanger. Delta i sivil ulydighet, forsvare naturen og det uberørte Hardanger. Rett og slett demonstrere. Eller skal jeg det? Det er sannelig ikke enkelt å vite hva man skal mene om kraftlinjene i Hardanger. Nyheten om at Regjeringen vil vurdere sjøkabel fremstår som planlagt fokusflytting, det er jo allerede vurdert.

Det som slår meg er at motstanderne har et propaganda-maskineri, og denne meningsmaskinen sender i høyt tempo ut vinklinger som enkle og treffsikre budskap; Hardanger mister sin posisjon som turistperle, vedtaket viser at makten sitter i Oslo og regjeringen har erklært krig mot ellers sindige vestlendinger, fordi de samme vestlendingene er blitt ignorert og oversett. Og som hos alle andre siver det ene budskapet etter det andre inn i kroppen min, og det former seg en velbegrunnet motstand i mitt indre.

Klart jeg også er motstander av monstermastene (godt begrep), motstander av Regjeringen, eller Arbeiderpartiet, for SV og Senterpartiet er egentlig ikke for kraftledninger lenger, må vite. Kristin og Liv Signe har på sin måte smurt PR-maskinen med informasjon som forsterker det vi alle visste, de ble - som oss vestlendinger - overkjørt. Av maktapparatet i Oslo. Og vi må for all del ikke glemme professor Frank Aarebrot som i beste sendetid på Dagsrevyen buldrer i sin rosa skjorte og fjellvest mot makthaverne. Det er oss mot dem. Vestlendingene med støtte i store deler av befolkningen. Mot Jens Stoltenberg. Nå utgjør til og med PR-mannen Hans Geelmuyden en del av Hardanger-opprøret, og varsler sin ankomst i lenkegjengen med galvanisert kjetting.

Alle de store avisene med sine mektige kommentatorer venter og forventer en historisk snuoperasjon. Kanskje skjer det også, for det er vanskelig å sloss mot symbolikk. Den urørte naturen symboliserer det norske, det nasjonalromantiske, noe som ikke skal tukles med. Det ligger også mye symbolikk i maktutøvelse, og den alene kunne tidvis forsvart en egen lenkegjeng.

Så godt det lar seg gjøre prøver jeg hver dag å trenge gjennom støyen av symbolikk, hissige politikere og ladete begreper, heller lytte til fagfolk og andre kyndige begrunnelser, ikke la meg rive med av følelsesmessige stemninger. Og etter å ha fulgt debatten over tid har jeg foreløpig avventet kjøp av kjetting (også galvanisert) og meldt meg ut av facebook-gruppen Bevar Hardanger. Så stoler jeg på at de som bestemmer tar hensyn til landets ve og vel og legger klokskap bak sine vedtak og vurderinger. Og, hva skulle jeg kjempe for eller imot... Om kraftledningene skal føres over eller under vann. Som om jeg har forutsetninger for å mene noe om det, om jeg da ikke bare legger estetiske beraktninger til grunn.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Herlige «big spender» Stordalen

Petter Stordalen har svidd av 20 millioner kroner på bryllup. Vi skulle hatt flere som våget å flashe rikdom i det norske fellesskapet. Fellesforbundets avdeling 246 med Birgit Tandberg i spissen sier hun får vond smak i munnen. Det bør Stordalen bare smile av.

Sammen med 250 venner har Petter og Gunhild badet i luksus i Marokko, tatt den helt ut og Stordalen har skapt et eventyrlig prinsessebryllup. Begge har smilende og flørtende fortalt om kjærligheten til hverandre. I stedet for å sende av gårde en liten hilsen, velger Fellesforbundets avdeling 246 å bruke bryllupet til å fortelle offentligheten for en fæl fyr Petter Stordalen egentlig er.

Nå finnes det sikkert borgere på Oslo Vest som også mener Stordalen sliter med den kulturelle kapitalen, og gjerne ser sammenligningen til en nyrik russer. Stordalen blir dessuten et lett fagforeningsoffer når det blir mye ekstravaganse. Det er liten tradisjon for å utagere økonomisk i Norge. Derfor blir det også så enkelt å angripe festligheter som når et visst økonomisk og glamorøst nivå.

Birgit Tandberg minner om en snurten, gammel tante som har funnet tiden inne for å ta et verbalt og uformelt oppgjør med en av de største arbeidsgiverne til hennes medlemmer. Et oppgjør med mannen som sørger for at medlemmene har melk og brød på bordet, og fremdeles har et arbeid å gå til. I stedet for å fremheve kvalitetene til Stordalen, velger hun å raljere og mobbe, og hevde at det er hennes medlemmer som har gjort Stordalen rik. Hun beskriver medlemmene som slaver som brukes og kastes. Og man kan få inntrykk av at Stordalen ligger flat ut i en sofa med beina på bordet og pengene bare renner inn i et slikt tempo og størrelse at han har problemer med å skille kontonummer og saldo.

Mitt klare inntrykk er at Petter Stordalen først og fremst har tatt høy risiko vi andre hadde fått løs mage av. I tillegg har han demonstrert evne til å ta strategiske beslutninger som krever mot og guts til å gjennomføre store tanker. Resultatet er at han har tjent grisemye penger. I stedet for å sylte ned formuen og utvise den besteborgerlige nøysomheten, trøkker han pedalen gjennom gulvet og akselererer i et tempo som gir jetlyd i den marokkanske statskassen. Det er tøft at han våger, og vi skulle hatt flere slike i det norske samfunnet. Petter Stordalen er definitivt ikke født med en sølvskje i munnen. Ikke kan han vise til noe akademisk mesterverk, heller.

Fellesforbundets avdeling 246 burde hylle Stordalen, og ved siden av fast lønn tilfører han lidenskap og inspirasjon. Stordalen er et hardtarbeidende forbilde, og for lavtlønte med tilsvarende lite skolegang dokumenterer han at det er mulig å skape noe stort og lønnsomt. Fremdeles er det slik i Norge at Lotto-millionærer kan gå bananas med sin nyvunne formue, mens folk som har tatt høy risiko og arbeidet hardt gjennom et langt liv helst bør skjule formuen og helst bare være en helt vanlig Kari eller Ola.

Det er morsomt å se at det ikke bare er konger, men også hotellkonger, som kan arrangere storslåtte bryllup.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Facebook for alle - hele tiden

Mosegrodde ledere gjør alt de kan for å hindre den moderne kommunikasjonsbølgen Facebook representerer. Moderne bedriftsledere tillater ansatte ubegrenset tilgang.

Man må tillit til at medarbeidere gjør jobben, selv med Facebook online. Som medium ruver det webbaserte samfunnet. Det er superpopulært. Og størst. Nærmere halvparten av landets befolkning har en profil. Tar man bort de yngre og de eldre betyr dette de fleste av oss. Fortsatt er det mange bedriftsledere som velger å se på Facebook som noe fremmed og farlig. Gjennom sin egen frykt straffes medarbeidere og blir hindret adgang til et univers som øker og øker i omgang, også over landegrensene og som utvisker roller og posisjoner. I bunn ligger det sikkert en skepsis for at medarbeiderne ikke skal gjøre jobben sin. Som argument holder det ikke. De fleste har anledning til å surfe på nyheter, Youtube og andre nettsteder i arbeidstiden. Likevel har Facebook pådratt seg et ufortjent dårlig omdømme hos en gruppe ledere, blitt selve verkebyllen som utfordrer det etablerte.

Etter nærmere tre år på Facebook merker jeg at det gjerne er bedriftsledere uten kunnskap som tviholder på en streng policy. Har man en profil og kjenner til Facebook blir det straks mer harmløst. Selvfølgelig kan Facebook misbrukes, som alt annet. I starten bruker vi alle litt mer tid enn vi kan forsvare. Det er en kostnad oppegående bedrifter tar. Facebook handler om mer enn venner. Facebook er den moderne kommunikasjonskanalen. Facebook er universalnøkkelen til mennesker du kjenner eller vil bli kjent med, privat eller forretningsmessig. Har man akseptert bare sine få utvalgte venner, blir aktiviteten naturlig mindre og lite relevant. Bygger man Facebook til et nettverkssamfunn inkluderer dette også det profesjonelle livet - og fremstår som en massiv relasjonsbygger.

Rådmann Per Egil Pedersen i Halden kommune stenger ned Facebook. Pedersen hevder Facebook ble misbrukt. Misbrukt til hva...? Ordføreren er overrasket over beslutningen. Kommunenes egen organisasjon, KS, har oppfordret kommunene til å ta i bruk digitale medier som Facebook. Administrerende direktør Sigrun Vågeng sier det er mye å hente for en kommune som bruker sosiale medier aktivt. I en av sine neste innstillinger til Formannskapet kan rådmann Pedersen innstille på at de politisk valgte i Halden søker en ny og mer moderne rådmann.

Gründer Steinar J. Olsen i Stormberg ville aldri nekte sine kolleger å bruke Facebook i arbeidstiden. Fordi Facebook er et kommunikasjonsverktøy som engasjerer. Sosiale medier spiller en stor rolle i utviklingen av Stormberg som merkevare og omdømmet til selskapet og dets leder. Olsen har virkelig skjønt det, og representerer et lederskap som fortjener honnør.

Bygdetullingene vant

Fremskrittspartiet vemmes av tanken på ansvarlighet og har vedtatt å fortsette som et parti for bygdetullinger, og Siv Jensen demonstrerer gang på gang at hun ikke behersker politisk håndverk.

For de øvrige partiene må det fortone seg som både en lettelse – men også som en parlamentarisk hodepine – at FrP fortsatt velger det forutsigbare; slagordskrikende, skrålete bygdetullinger fremfor politiske håndverkere som Terje Søviknes. Han representerer den ukjente X i det kompliserte regnestykket som heter Fremskrittspartiet, der X = ansvarlighet. Gjennom sine år som ordfører i Os har han demonstrert politisk gjennomslagskraft, forhandlingsevner og sammenheng mellom løfter og virkelighet. Ved å ha funnet plass til Søviknes i partiets hjerte, kunne partiet faktisk redusert avstanden til Høyre og kanskje ville høyresiden kunne finne hverandre et sted på veien frem mot valget i 2013.

Nå fortsetter FrP i samme uspiselige stilen, og Høyre og restene av en borgerlig allianse må holde seg for nesen og se bort når tjukkatullingene fra FrP rauter sine gamle slagord. Grunnfjellet i FrP skremmes åpenbart av tanken på ansvarlige politikere og ansvarlige posisjoner. Når vi når 2013 har partiet i praksis vært ute i kulden i åtte år, uten allianser på Stortinget og knapt enset av Regjeringen.

Det eneste som manglet på landsmøtet var tilstedeværelsen av Vidar Kleppe, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen. Men de billige poengene og ditto klesstilen lever i FrP-land. Upussede sko og svære dressjakker med for lange ermer dominerer fortsatt dansegulvet på lørdagskvelden. Skål! Kanskje FrP har vasket av seg det verste fremmedhatet, men FrP består fortsatt i all hovedsak av personer med et kraftig markeringsbehov og grov røst. Disse tar stor plass og bruker hver eneste anledning til å forsterke og sementere partiet som landets største ufrivillige parodi på Harry-Norge. Men partiet valgte altså å seile sin egen sjø, som en støyende danskebåt inn i solnedgangen, som et fristed for outsidere som synes Norge fortsatt er et land for spesielt interesserte.

FrP har hatt innslag av seriøse politikere. Hans J. Røsjorde var i mange år en seriøs og hardtarbeidende stortingsrepresentant for partiet, og lot seg aldri rive med i den populistiske sjangeren. Arne Sortevik sitter fremdeles på Stortinget, og representerer det på en verdig og skikkelig måte. Terje Søviknes burde fått sitt rikspolitiske comeback, men straffes fordi han har velsignet bompenger. Om det skyldes partiets nedarvete aversjon mot avgifter eller hvorvidt sex-saken for noen år tilbake spilte inn, er usikkert. Uansett er Søviknes ikke prototypen som grunnfjellet i FrP reiser seg og skåler for. Landsmøtet vil ha slagord og enkle løsninger, ikke resonnementer. Og slett ikke virkeligheten!

Årets landsmøte var på mange måter et deja vu til Bolkesjø i 1994. Da kvittet en seg med seriøse FrP-ere som Pål Atle Schjervengen og Tor Mikkel Wara. Frem mot valget i 2013 er det gamle og utrangerte travere som Kenneth Svendsen, Per Sandberg, Siv Jensen og Jan Arild Ellingsen som skal sette standard. Nå er også scenen i større grad rigget for Bård Hoksrud som vant voteringen mot Søviknes. Med Hoksrud blir det neppe mindre raping etter lavere skatter og avgifter og fremmedhat. Skal man finne noe positivt med situasjonen er det at debattprogrammene på TV i mer eller mindre grad er lagt ned.

Dramatisk avskjed

Sjefredaktør Hans-Christian Vadseth går på dagen og plasserer ansvaret i en ukultur som han ikke lenger orker å kjempe mot i mediehuset Fædrelandsvennen.

Sjefredaktør er en krevende jobb, og endringene som skjer i mediebransjen gjør at det gjerne må tas beslutninger som ikke nødvendigvis er populære. Vi konsumerer stadig mindre papirnyheter og stadig mer nettnyheter. Dermed selges det mindre aviser og papiravisen blir også mindre attraktiv som annonsekanal. Samtidig sliter de ulike mediehusene med å skape gode inntekter gjennom nettnyheter. Omstilling og omlegging er derfor sentrale problemstillinger i alle norske mediehus.

Sjefredaktøren i Fevennen slutter på dagen. Det i seg selv er et kraftig signal om at han er lei. To og et halvt år er ikke lang tid som sjefredaktør. At Vadseth ikke har nytt arbeid å gå til forsterker kanonaden han bruker mot den påståtte ukulturen. Bak  ukulturen står tillitsvalgte i avisen. Det er ikke unaturlig at aviser med lange og sterke tradisjoner har krevende fagforeninger som fremdeles ønsker seg tilbake til en tid med bly og sats. Vadseth oppgir at ukulturen delvis handler om hvor det faglige fokuset skal ligge. Det virker i utgangspunktet som en reflektert uenighet. I tillegg blir det gjort et poeng av personfokus. Dette kan ikke leses eller forstås på andre måter enn at Vadseth føler seg motarbeidet og kanskje mobbet all den tid fagforeningen bruker tid på saker som normalt ligger utenfor deres agenda. Vadseth er en mediemann, og har lang bakgrunn fra VG, kanskje landets beste avis. Dramatisk blir det også når Vadseth sier at han som sjefredaktør ikke er i posisjon til å endre ukulturen.

Didrik Munch, styreleder i Fædrelandsvennen, gir Vadseth gode skussmål og beklager at han fratrer. Han berømmer sjefredaktøren for å ha gjennomført en vellykket omstilling og sier at han gjerne skulle hatt med seg Vadseth videre. Den ukultur Vadseth beskriver kan umulig være ukjent for styret. Derfor skal det bli interessant å se hvilke grep styrelederen iverksetter. Ingen skal gjennom simple metoder kunne skjule seg bak en fagforening, og det er kanskje det jeg opplever at Vadseth kritiserer. Munch er foreløpig den eneste som kan utvise lederskap. En nyhetsredaktør som konstitueres som sjefredaktør har neppe kraft eller mot til å endre en ukultur.

Som alle andre medier skal Fedrelandsvennen har et kritisk søkelys på det som skjer i og rundt oss. Det er derfor ingen grunn til å gjøre ukulturen til en intern sak. Vadseth har satt overskrift og ingress på saken, og det skal bli interessant å følge utviklingen, spesielt hvordan fagforeningene svarer på kritikken fra Vadseth. Og ikke minst følge styrets handlekraft.

Den perfekte forretningsmann

Paul-Christian Rieber var den perfekte forretningsmannen. Den perfekte næringslivsprofilen, selve symbolet på skikkelighet og verdighet. Over natten grilles han i sin egen fiskeolje og mister posisjon og omdømme. Han fortjener likevel honnør for raskt å ha tastet riktig kode ut NHO-døren.

Rieber har med sin fratreden begrenset selvpiningen ved at det offentlige flomlyset dimmes ned. Rieber kan vente seg mange krevende runder med Tollvesenet. Foreløpig vet ingen av oss hva den økonomiske utgangen blir for den mulige feilkodingen som gjorde at fiskeolje ikke ble fortollet. NHO kan etter avgangen fortsette uten en president som er under avgiftsgransking. Det i seg selv ville være en kraftig belastning.

Rieber utviser tross alt god dømmekraft i forhold til når saken sprakk og tidspunktet han valgte å gå av. Det er naturlig at man bruker noen dager på å absorbere alle sider ved en slik sak, og man skal møtes med godord og respekt for å ta en slik beslutning samtidig som man svelger unna kameler på tvers. Presset har vært enormt fra alle kanter. Samtidig har de fleste pekt på Rieber selv som den som måtte ta beslutningen.

Paul-Christian Rieber har vært et symbol på den perfekte forretningsmannen, den perfekte næringslivsprofilen med et dertil perfekt omdømme. For Rieber må saken og avgangen fortone seg som å ramle utfor et stup. På kort sikt vil den tidligere presidenten slite med både sitt eget og bedriften GC Riebers omdømme. Foreløpig er det etterlatte inntrykket at familiebedriften har unnlatt å betale inn flere hundre millioner kroner til fellesskapets kasse. Dersom Rieber ender opp med å måtte betale tollavgiften, vil saken sannsynligvis også havne hos politi og påtalemyndigheten og registreres under koden avgiftsunndragelser. Da vil den omdømmemessige belastningen bli langvarig.

Paul-Christian Rieber har pekt på mediebelastningen som hovedgrunnen til at han går av. Enkelte har svart med at han da ikke forstår alvoret i saken. Selvfølgelig kan man ikke skylde på mediene, men en avgang vil alltid kunne forklares gjennom belastningen negativ medieomtale gir. Mediene har opptrådt ryddig og saklig i forhold til Rieber, men omfanget av eksponering har vært enormt. Skulle forresten bare mangle, og selv uten vervet som president hadde saken hatt allmenn interesse.

En av landets mest respekterte sjefredaktører, Hans Erik Matre, uttalte en gang at sår forårsaket av trykksverte svir ekstra hardt og gror ekstra langsomt.

Helvete løs i Bergen

Bergenserne er lidenskapelig opptatt av sitt fotballlag. Brann er termostaten på humøret i byen. Regnet kan hølje ned sammenhengende i 100 dager, bare Brann vinner fotballkamper.

Akkurat nå er byens humør på et lavnivå. Brann taper fotballkamper. Skalpen til daglig leder Bjørn Dahl er allerede tatt, elendighetens første offer. Nå skal tidligere Brann-back Lars Moldestad fungere som Stadion-sjef. På dugnad. Moldestad er mest kjent som han som styrte emisjonsmaskinen Petrolia Drilling for Berge Gerdt Larsen, og Moldestad er - tross mange år som sjef for et børsnotert selskap - en av de få norske lederne som nesten utelukkende måtte presentere kjipe resultater. Supporterne vil sparke styret. Steinar Nilsen beklager seg snart ihjel (nesten lei av å beklage) og sportslig leder Roald Bruun-Hanssen løper - som ventet - fra ansvaret.

Brann og konfliker er godt stoff. Mediene mesker seg i konflikten, forståelig nok. Misnøyen med laget er stor, og bedre blir det ikke når investorene i Hardball (ledet av Vizrt-sjef Bjarne Berg) snører igjen pengesekken. Selvfølgelig burde Bjørn Dahl, Steinar Nilsen, Roald Bruun-Hanssen, styret og spillerne vært erstattet med noe som er bedre. Det er kanskje på tide at også de store sponsorene - som faktisk sprøyter millioner av kroner inn i klubben - også involverer seg. Brann er et fartøy uten styring. Det er en skute som synker. Eneste trøsten er at det neppe er mulig å synke under Hønefoss, og at det dermed bare er ett annet lag som får direkte nedrykk.

Brann har de siste årene vært bortskjemt med tilgangen til penger. Som patriot må jeg likevel innrømme at seriegullet i 2007 langt på vei ble betalt av Hardball. Siden har pengestrømmen stoppet opp, underskuddene blitt synliggjort og da trenger man en sterk og tydelig ledelse. I styret. Administrasjonen. Og ute på gressmatten. Selvfølgelig bør styret stille sine plasser til disposisjon. Det nye styret må ansette en sterk ledelse. En ledelse som gis gode rammevilhår og som kan sette krav ut fra nye forutsetninger. Brann hevder å være en profesjonell klubb. Ingen seriøse klubber har en leder på dugnad. Roald Bruun-Hanssen kan belage seg på en het vår, i alle fall mediemessig. Vi er fortsatt mange som ikke kan se hva godt han gjør for klubben, bortsett fra å lire av seg noen selvfølgeligheter på skjermen. Han har også den egenskapen at han får selvfølgelighetene til å fremstå som småkompliserte.  Steinar Nilsen hevder han har styrets tillit. Bare det at han tar disse ordene i sin munn, er et forvarsel på at man etterhvert kan utstyre treneren med dimmelenke. Steinar Nilsen vil aldri bli en suksess i Bergen.

Brann er en bedrift uten styring og Brann et lag uten resultater. Bergen og Brann trenger en sterk mann eller kvinne som kan svinge sleggen og samtidig inspirere. Akkurat nå savner jeg Bjarne Berg. Berg krever resultater og våger å utfordre det etablerte. Noen må rydde opp i det helvete som er i Bergen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Tynn (bimbo)kritikk mot Skavlan

Fredrik Skavlan får ufortjent kritikk gjennom Aftonbladet i Sverige. Merkelappen mannssjåvinist virker malplassert og den syltynne mediesaken er basert på den kontroversielle professoren Eva Lundgren og den svenske sjefsbimboen Carolina Gynning.

Det var ikke stilig å se Gynning i Skavlan i januar. Gynning passet ikke inn i programmet, rett og slett. Skal redaksjonen ta kritikk må det være for at hun i det hele tatt bli invitert. Feil kan vi alle begå, og det har heldigvis vært få ”gynninger” før og ingen senere.

I Aftonbladet anklager hun Skavlan for å være negativ og sarkastisk. I tillegg gjør hun dette til en mann/kvinne kamp ved å signalisere at enkelte menn tror de har rett til å trampe på oss (kvinnene). Dermed legges den røde løperen ut for Eva Lundgren, den norske kjønnsforskeren som har viet halve livet på temaet vold mot kvinner. Lundgren stempler - med mistenkelig letthet - Skavlan som mannssjåvinist, og en programleder som er mer opptatt av damens utseende og generelt sladder fra det motsatte kjønn .

Omdømmet til Carolina Gynning hadde tjent på å holde seg unna programmet. Spørsmålene fra Skavlan var gode, lune, nærgående og kritiske, men det kritiske aspektet blir ikke like synlig som hos en nyhetsreporter. Jeg satt ikke med en følelse av at Skavlan hadde vært ufin. I stedet var jeg vitne til en svensk blondine med oppblåst selvbilde og uten interessante budskap. Hennes tilstedeværelse gav umiddelbare assosiasjoner til realityserier som Big Brother og Paradise Hotel. Kanskje ikke uten grunn…

Fredrik Skavlan er den ubestridte talkshowkongen i Skandinavia. Programmene er gode fordi Skavlan ofte gjør gjestene mer interessante gjennom sin væremåte. Selv en tørr og saklig fyr som utenriksminister Jonas Gahr Støre blir ekstra attraktiv sammen med Skavlan. Gahr Støre var forresten med i samme program som Gynning. I ettertid må Gynning ha følt det som svært belastende. Noen ganger kan man være påkledd, men føle seg avkledd. Det ville være en naturlig følelse for Gynning etter programmet. Skavlan holder et høyt nivå, og Gynning er ikke skapt for slike nivåer. Skavlan prøvde å gjøre henne interessant. Som han gjør med alle gjestene sine. Gynning har ingen grunn til å føle seg fornærmet. De som har størst grunn til å være fornærmet, er alle vi som så programmet.

Sleivete bok om Dagbladet

Den kunne blitt så lesverdig, historien om Dagbladet og hvorfor avishuset har slitt tungt de siste årene. Det skapes forventninger når fortellingen er ført i pennen av en mangeårig innsider. Konklusjonen er at  Dagbladet langt raskere kunne tilpasset seg en ny tid om journalister som Ottar Jakobsen (forfatteren) visste hvor døren var.

Maktkamp, konfliktfylt arbeidsmiljø og håpløs ledelse, er gjennomgangstonen i boken "Dagbladet - Beretningen om et avismord". Hensikten med boken er å synliggjøre hvor det gikk galt for Dagbladet (...), og de personlige betraktningene brytes opp med anekdoter fra et selvopplevd journalistliv.

Forfatteren er frustrert. Frustrert over økonomiske mål. Frustrert over samfunnsutviklingen, bitter over at nyheter nå skapes og presenteres på nett mens papiravisen med de ferske nyhetene er utdøende (...). Kjente norske mediepersonligheter som Jens P. Heyerdahl, Anne Aasheim, Harald Stanghelle og Thor Gjermund Eriksen får hovedskylden for avisens tilbakegang. Heyerdahl som eier, de øvrige som sjefredaktører.

Jakobsen har to innganger; finansiell spekulasjon (fra Heyerdahl) og internett. Dagens journalister generelt mangler dessuten ifølge Jakobsen den nyhetsteften som hans generasjon og forgjengere hadde, alstå de som er født i 1960 eller tidligere. Nettbaserte reportasjer har ingen anerkjent plass i det journalistiske hjertet til Jakobsen.

Den største avsløringen i boken er svært personlig. Den blottlegger faktisk forfatteren selv. Som en utdatert og utilpass eks-journalist uten forståelse for økonomiske målsettinger og samfunnsmessige endringer. I tillegg klarer han ikke å motstå fristelsen ved å anvende svært nedsettende karakteristikker om Jens P. Heyerdahl og sine tidligere overordnete. Med merkelapper på Heyerdahl som ”tåkefyrste”, ”narr”, skurk”, ”bløffmaker”, ”feig” og ”surkålselger” blir det vanskelig å ta forfatteren seriøst, spesielt når de ladete ordene ikke underbygges eller forklares i nevneverdig grad. Flere ganger måtte jeg skjemt se en annen vei.

Boken har riktignok noen anekdoter, men opplevelsen av lunhet og godhet i disse historiene sørger Jakobsen for å ta bort gjennom sine sjikanerende beskrivelser, og som selvutnevnt ”bladsmører” og ”bladfyk” var visstnok alt så mye bedre før. Sørgelig er det dessuten at Jakobsen ikke har forstått grunnen til avisens tilbakegang.

Det han ikke klarer å beskrive på drøye 150 sider i bokform kan jeg hjelpe ham med på noen få setninger. Hadde Dagbladet vært en person ville vedkommende slitt med manisk oppførsel og depressive tanker, kombinert med en solid dose schizofreni. Fremdeles vet ikke Dagbladet om produktet er kulturavisen, nyhetsavisen eller kommentaravisen. Dagbladet vil være så mye, og nettopp det er kjerneproblemet. Svakhetene blir spesielt fremtredende når avisen daglig må konkurrere mot en kollega som er superdyktig og dyrker kvalitet i alle ledd. VG har demonstrert hvordan en kvalitetsavis i tabloidformat lages, og det er en virkelighet Dagbladet ikke kan kopiere, eller har vist evne til å overgå. Samtidig absorberer vi mer nyheter på nett, og det svir for alle som satser på papirnyheter, også VG.

Personkarakteristikkene vitner om at frustrasjonen er blitt kronisk  hos forfatteren. Harald Stanghelle er mer interessert i seg selv, og bare opptatt av å vise sitt eget ”tryne”, og er blitt enda verre som samfunnskommentator, mener forfatteren. I den grad Stanghelle tilførte lite, bidro sjefredaktør Anne Aasheim med ingenting. Den usynlige innsatsen begrenses til at hun er kvinne og åpen lesbe, noe som visstnok har vært et fortrinn innad i Dagbladet de senere årene, ifølge forfatteren.

Boken lider rett og slett av mangel på saklighet.

Politikkens tungsinn

Dagfinn Høybråten har gjort Kristelig Folkeparti (KrF) konservativt, tungsinnet og ekskluderende, og selv er han er like fengende som en trist salme.

KrF har hatt strategisamling i Stavanger. Strategisamling er en god arena for å debattere og tenke nytt. KrF har under Høybråtens ledelse mistet politisk innflytelse, og som kommunikator har KrF-lederen underskudd på sjarme. Uansett hva Høybråten kommuniserer, får han det ikke til å fenge. Det blir litt trist, liksom. Alltid.

Ingen kan beskylde Høybråten for å være omtrentlig eller slurvete i sitt politiske arbeid. Han virker politisk dydig. Høybråten er politikeren som - mot alle odds - klatret til topps i partiet og som likevel var så lite ønsket i sin egen valgkrets at han søkte politisk asyl i Rogaland for å komme inn på Stortinget.

I forbindelse med strategisamlingen i Stavanger har enkelte tatt til orde for at hver stein bør snus i KrF-leiren. Hensikten er å gjøre partiet bedre rustet til neste valg. Høybråten er samtidig blitt kritisert for at partiet under hans ledelse og styring er blitt mer konservativt, mer ekskluderende. Han fremstår som et stabeist som skjermer sin egen posisjon og aller helst hysjer ned tøffe spørsmål som alkohol, homser og liberale livssyn.

Høybråten representerer et politisk tungsinn. Partiet er blitt en parantes etter at Kjell Magne Bondevik gikk av. Begeistringen er borte. Frykten har tatt tak i partiet. Det finnes imidlertid blomster som kan friske opp de politiske omgivelsene, men da er det viktig at disse gis plass og næring.

Trioen Knut Arild Hareide, Inger Lise Hansen og Even Westerweld er unge KrF-politikere som kan modernisere og gjøre menighet til allmenhet. Trioen har alt som skal til for å øke innholdet i «Folkeparti», og aller kjekkest hadde det vært om Høybråten selv så dette, og lot muligheten få sin åpenbaring. Det skjer neppe. Høybråten vil ikke klare å gjenreise partiet til neste valg. Og den ydmykelsen Venstre-leder Lars Sponheim fikk kjenne etter forrige valgnederlag er ingenting mot den fornedrelsen Høybråten kommer til å føle på. Spesielt når alle så toget komme, bare ikke han selv.

Kast Bøkko ut av landslaget

Skøyteløper Håvard Bøkko må ta et betydelig ansvar for at den såkalte Mueller-saken er blitt teater, og fra et Public Relations perspektiv er det hele blitt en sørgmodig føljetong.

At Bøkko er kandidat til å hente hjem en gullmedalje fra Olympiske Leker ser ut til å ha gitt ham innflytelse, og den har han brukt utelukkende til å sette seg selv foran kollektivet. Sjelden har en norsk toppidrettsutøver i Norge furtet som Bøkko og den misnøyen han åpenbart viser med de nye landslagstrenerne (Pedersen/Koss) forsterker den egosentriske Bøkko-profilen.

Når styret i skøyteforbundet sparket Mueller var det for sextrakassering. Dermed kan man også si at beslutningen om avskjed var et verdivalg. Slike trenere har ingen plass i idrettsnorge.

Mueller er tilstede når Bøkko trener og konkurrerer, og tilstedeværelsen har allerede gitt negative utslag. De nye langslagstrenerne har så langt utvist mye diplomati, og strengt tatt er det ikke Mueller som er hovedproblemet. Den store synderen i det pågående skøytespillet er Håvard Bøkko.

Kravet om spesialforpleining i oppkjøringen til OL fremstår som en uformell aksept for at Mueller igjen kan være en del av miljøet. Bøkko kan umulig ha rådgivere eller nære venner som forklarer han sakens kjerne. Det er trist. Kanskje disse personene som kunne vært kritiske korrektiver rett og slett er blindet og fokusert på den gullmedaljen han kan bringe hjem, og styret i skøyteforbundet virker bare lammet.

Skøyteforbundet burde statuere et eksempel på at ingen er større enn laget, og fratatt Bøkko OL-plassen. Kanskje en gullmedalje mindre, men Norge viser samtidig at toppidretten skal gjennomsyres av gode verdier. Bøkko er blitt svulsten i det norske skøytemiljøet.

Giske løfter næringslivet

Enkelte politikere klarer å begeistre. Trond Giske begeistret mange som kulturminister, og med en egen fanside på Facebook ville jeg garantert blitt tilhenger, uansett hvilket departement han styrer.

På kort tid har Giske vist seg som en svært skarp næringsminister. Interessert i finansielle mekanismer og genuint opptatt av løsninger for landets næringsliv. Noen vil kanskje hevde at det er for tidlig å rose innsatsen. Personlig hadde jeg ikke de store forventningene da han byttet statsrådspost og endte opp i næringsdepartement som innebærer krevende arbeid og færre røde løpere. Overgangen i seg selv har vært beundringsverdig. Med autoritet har Giske tatt rollen som næringsminister på en overbevisende måte.

Kraftig fokus på en handelsavtale med Kina, skipsredere som velger Norge som sitt fedreland og selvkritikk omkring den såkalte Røkke-saken bidrar til å heve både trivsel og troverdighetsfaktoren. Giske vil arbeide for et mer næringsvennlig Norge. Ikke bare skal det være lønnsomt og gøy å drive bedrifter, han vil også vi alle skal være stolt over de som lykkes i næringslivet og sammenlignet dette med når norske utøvere presterer innen idrett.

Statsminister Jens Stoltenberg kan umulig hatt næringspolitikk på agendaen da han utnevnte Sylvia Brustad som næringsminister i den første rødgrønne regjeringen. I sin tid som næringslivets politiske leder og veiviser virket Brustad utilpass, uengasjert og uten den nødvendige tyngde og erfaring. Man kan gjerne si at hun gjorde næringslivet en tjeneste ved å fratre, men mest av alt gjorde hun seg selv en stor tjeneste, ikke minst omdømmemessig. Næringspolitikk er sikkert blitt mye kjekkere og mye mer nært for et langt bredere publikum etter at Trond Giske tok over. Det er guts og kraft i prioriteringene, og han kommuniserer næringsliv på en interessant måte.

I tillegg utstråler Giske at han har peiling på næringspolitikk. Til våren er det både lønnsoppgjør og deretter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Våren blir derfor syretesten på om Giske som næringsminister har like mye gjennomslagskraft som sjarm og vilje. Likevel er det på sin plass å gi ham noen godord på veien . Stå på!

Dagbladet - Beretningen om et avismord

Overskriften er naturligvis tittelen på boken som er ventet utgitt i begynnelsen av februar 2010. Forfatter er tidligere journalist Ottar Jakobsen. Som mediemann ser jeg frem til å kommentere boken, og spørsmålet er om den bringer noe nytt om det indre liv i Dagbladet.

Kloakken flyter i gatene

Internett skulle skape interaktivitet og dynamikk, bringe mediene nærmere sitt publikum. Folket fikk muligheten til mer enn å absorbere nyheter passivt. De fleste nyhetsmediene har et eget felt hvor folket kan skrive sine meninger. Kloakken flyter ukontrollert og illeluktende gjennom gatene.

Praksisen har eksistert i mange år, og praksisen kan med fordel avskaffes og gjenfødes i en mer skikket form. Den folkelige interaktiviteten er blitt en offentlig og anonym plass for den grinete delen av befolkningen. Uregistrert kan man via et alias mene hva man vil, om hvem man vil. Mene noe om personen, spre rykter, mene noe om motivet eller mene noe om saken. Etter å ha sett folks meninger gjennom mange år er det skremmende mye innestengt aggresjon som får utløp.

Jeg kjenner mange som er offentlige personer, og den nye folkelige tumleplassen er blitt en belastning for flere. At man blir eksponert gjennom kritisk og saklig journalistikk er en del av spillets regler. Idet en sak publiseres åpnes den nettbaserte kloakkpumpen og aliasene kan spyle ut nedsettende karakteristikker og til overmål bruke sin ytringsfrihet anonymt. Mengden av negativitet og usaklighet er skremmende stor. Den er gjennomgående og jeg kan ikke annet enn å tro at dette er mennesker som har mange tapte slag bak seg og gjennom sine anonyme kommentarer føler at de oppnår en eller annen form for psykisk tilfredsstillelse eller fysisk nytelse.

Etter mitt syn tapere uten selvbilde og selvtillit, uten guts til å synliggjøre sin reelle identitet. En vesentlig del av det å delta i samfunnsdebatten er å ha en klar avsender. Man kan selvfølgelig anføre at disse kommentarene ikke har injurierende kraft, og neppe hadde fått konsekvenser i rettslig forstand. Men så lenge slike kommentarer sårer de som deltar på spillets premisser i samfunnsdebatten, har de anonyme budskapene likevel en form for simpel kraft. Ærlige meninger, fra ekte personer, er kult og skikkelig. Og kan bringe debatten videre!

Konflikt-symbolet Tom Nordlie

Ingen har i norsk moderne tid trent så mange fotballklubber som Tom Nordlie. Fra å være både frisk og kontroversiell er han nå blitt selve symbolet på ubehag og konflikt, og trener-nekrologen er en sluttpakke unna. Medieyndlingen Tom Nordlie vil bli mer ettertraktet enn treneren Tom Nordlie.

I 2005 fikk Nordlie Kniksen-prisen som beste trener, den gang for sin trenerfilosofi i Start med sølv som resultat. Siden heder og ære i 2005 har Nordlie hatt sine oppturer og nedturer. Etter å ha fulgt Nordlie gjennom snart 20 år fra sidelinjen kan det være betimelig å reise spørsmålet om han er den perfekte trener.

Team bygges gjennom god kommunikasjon. Over tid har ikke Nordlie maktet å bygge sterke og varige team, og det har vært mer regelen enn unntaket at han sleiver i kommunikasjonen.

Han legger seg gjerne ut med egne spillere, andre trenere, administrasjoner og støtteapparater. Paradoksalt nok er Nordlie likevel den treneren som har mest erfaring i å bli beilet på, og den treneren som har mest erfaring i å høre hurraropene når han endelig forlater en klubb, selv om tiden har vært kort.

I et sivilisert samfunn må man kunne kreve mer enn å drive frem fysisk aktivitet og enkel psykologisk innsikt for å være topptrener. Når man tildeles en posisjon høyeste nivå er man også en rollefigur, og det krever en profesjonell adferd i alle ledd. Som tilskuer har jeg betraktet Nordlie, og det kan være underholdende å se og høre ham, og samtidig så lykkelig over ikke være en av hans undersåtter, fiende eller kollega. Det sies at Tom Nordlie byr på seg selv, men invitten er ofte negativ ladet og da blir det ikke riktig å bruke begrepet å by på seg selv.

Snart skrives nekrologen over Tom Nordlie. Den kan umulig inneholde for mange superlativer. Litt lykke har det vært, men konfliktene er det som vil sitte igjen i opinionen. Ingen oppegående klubber vil de neste ti årene be om hans trenertjenester. Det å velge bort Tom Nordlie vil således være et verdivalg.

Som mediemann har han en del å gå på. Som ekspertkommentator har han tidligere vist analytiske evner, og ispedd noen punchlinere kan det bli god underholdning som ikke har andre konsekvenser enn seere som kan fryde eller irritere seg over spissformuleringene. Treneren Tom Nordlie ligger på dødsleiet. Snart kan vi kanskje glede oss over en ny fargeklatt på innsiden av media. Det finnes alltid et marked, selv for dårlige trenere.

Jeg er lut lei av Tromsø

Selvfølgelig skal ikke Tromsø arrangere den internasjonale finalen i Grand Prix, like lite som det noensinne kommer til å bli arrangert et OL på det lille tettstedet nordpå.

Tromsøværingene er raskt på alerten når noe skal skje og dyrker begrepet som «Nordens Paris» så snart muligheten byr seg (forstå det den som kan).

Jeg er lut lei av Tromsø, en liten ubetydelig bygd langt nord som er mest kjent for rorbuhumor som slo an i gamle dager og et middelmådig fotballag.

Er man glad i vinter får man snø og kulde seks måneder i året. Minst. Skal man drikke seg dritings er det også tilstrekkelig med vannhull i byen. Utover dette har Tromsø ikke mer å by på enn et lite sted som Førde i Sunnfjord eller Sveio, en liten kommune nær Haugesund.

Bergensere er gjerne kjent for å være store i kjeften og ha selvbilder som gjerne lett kommer ut av proporsjoner. Bergen kan i det minste vise til mye, som å ha arrangert den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, vertskap for Rolling Stones og andre store arrangementer.

Hva er det med Tromsø og  tromsøværinger... De tar mye plass. Eller krever mye plass. Attention, please.

Tromsø er festplageren. Den som - etter å ha holdt  tale - reiser seg fordi det var noe man hadde glemt, mens vi andre skuler skjemt på hverandre.

Jeg forstår at Tromsø har behov for å være en del av det norske flagget, men det hadde ikke gjort noe om den lille bygden langt der oppe  tok virkeligheten innover seg.

Tromsø har lite å by på, bortsett fra mennesker som mener uendelig mye, Oluf, vinter og midnattssol. At det finnes et kulturhus i Tromsø er jo kjekt, veldig kjekt.

Men kanskje de selvgode tromsøværingene kan prøve å gjøre noe selv, skape noe, ikke surfe på kjente internasjonale arrangementer som bygden ikke er i stand til å takle.

Alle bør jo ha fått med seg hvordan kringkastingssjefen vrir seg når hjemplassen nevnes.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 25.05.09

Rybaks verste fiende

Det er deilig å være vitne til hvordan Alexander Rybak fremstår i offentligheten. På scenen har han et glimt, et blikk, som utstråler mer energi enn en diger vanndrevet turbin som skal gi lys og varme til et befolkningsrikt fylke. At alle vil ha en bit av det nye idolet, er bare naturlig.V

i elsker kjendiser som viser seg folkelige, og Alexander steg i vinter ut fra ingenmannsland og før sommeren nådde han den europeiske stjernehimmelen, mens han midtveis rakk den amerikanske divaen Oprah Winfrey. Det er bare å ta hatten av og gratulere.

Statsråd Erik Solheim uttalte for mange år siden av medieomtale er som narkotika, får man først litt, må man stadig har mer.

Mediene representerer en stor oppside for Rybak. Mediene representerer også den største nedsiden. Livet som mediejunkie kan være deilig, men plutselig slukkes flomlyset fordi folk er stappmette. En bokser som han gått i kanvasen klarer aldri helt å reise seg.

Idar Vollvik gikk i mediefellen. Med ekte varme og sjarm viste han seg fram fra ingenting og arbeidet hardt for at du og jeg skulle få rimeligere tellerskritt.

Etter hvert endret medieomtalen seg fra den hardtarbeidende mobilmannen til å bli den mediekåte posøren og eksperten. Som til og med visste hvordan man skulle trade på børsen og bygge opp andre bedrifter (... som man roper i skogen får man svar). Initiativene og meningene gikk i alle retninger og den norske vollvikmania fikk seg etter hvert en real smell.

Alexander Rybak er 23 år gammel. I mediesammenheng er han et lite barn. Akkurat nå kan Rybak bade i all den omtale han vil, og følger han andre blir han bare mer og mer avhengig. Medienes mekanismer er brutale og interessante. Markedsverdien henger ikke nødvendigvis sammen med hvor ofte man får bilde av seg selv på skjermen eller i avisen.

Kurt Nilsen har gjennom årene været en foregangsfigur i så måte. Han bruker mediene, og mediene bruker han. Men det er Kurt Nilsen som setter agendaen.

Alexander Rybak har allerede kommentert at han har tapt penger på fondsinvesteringer. Jeg kan ikke se motivet for at Rybak skal utlevere sine investeringer. Hva blir det neste...

Hjemme Hos-intervju med Se og Hør, sponset badeferie i Syden, den nye kjæresten, premierefester og røde løpere eller Rybak som tilskuer på en middelmådig fotballkamp.

Hver dag Rybak våkner kan han stille seg spørsmålet, har jeg egentlig noe viktig å formidle til mediene i dag... Da snakker vi markedsverdi og strategi. Og om en interessant kjedis som vil være blant oss de neste 50 årene.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 21.05.09

Veivalsen ruller over mediene

Det var ingen annen utvei.

Mediekrisen måtte komme, og hadde kommet før eller senere, uavhengig av den globale finanskrisen. Norge er et lite land og vi er få innbyggere. At vi er verdens mest avislesende folk er bare en fattig trøst. Nå gruses mediene. Veivalsen ruller jerntung inn i alle mediehus. Forbrukerne har endret mønster.

Det hevdes at annonsørene svikter. I praksis er det forbrukerne som tar selektive valg og velger bort det tradisjonelle.

Informasjonsflyten gjennom Internett har endret hele mediebildet. Vi får nyheter og underholdning hele døgnet, og den tradisjonelle papiravisen og de tradisjonelle nyhetssendingene har ikke samme kraft eller posisjon som før.

De siste fem årene er det bygget mange sære kanaler og sære konsepter. I et lite land kan ikke sære konsepter gi høye seertall eller økonomisk avkastning, og TV-produksjoner koster penger. Mye penger. Graverende journalistikk - uansett medie og format - er også kapitalkrevende. Aviser, radio og TV har fått merke den økonomiske skrellen mer enn mange andre.

Nå står ikke eierne der med åpne lommebøker og tilfører ny kapital, og det svares med oppsigelser, sluttpakker, permitteringer, nedleggelse av konsepter, for å nevne noe.

Mediemarkedet er både enkelt og komplisert.

Enkelt fordi det handler om å ha mange lesere, lyttere og seere, eller i alle fall attraktive målgrupper. Komplisert fordi dagens medieutvalg er så variert i en liten befolkning at ingen klarer å levere økonomiske resultater.

Mangfoldet gjør at det er vanskelig å tjene penger.

Nisjene kan få et trofast publikum, men likevel være umulig å tjene penger på. Vi bruker ikke bare mer tid på raske nettnyheter.

Norske forbrukere har også fått sans for nye og sosiale medier som YouTube, twitter, Facebook, nettby, datingtjenester, blogger, netthandel og det er etter hvert blitt en internasjonal folkesport å google alt og alle. Viral markedsføring har med sin voldsomme suggesjon inspirert en stor andel av nettbrukere verden over til å prioritere dyrebar tid på å delta i diskusjoner, med egne innspill og kommentarer.

Dette er aktiviteter som tar tid, og nye og sosiale medier konkurrerer med det som har utgjort det tradisjonelle mediebildet. I tillegg har mange medier satset på nye og dristige sjangre, spesielt på TV.

Mediekrisen måtte komme.

I dag er mediebildet så omfattende, det svitsjes, tekstes, surfes og zappes, og finanskrisen har minnet oss alle om viktigheten av å ha en jobb. Dermed ble det et plutselig et høyt og kunstig overskudd av medieutvalg.

Døgnet har fremdeles bare 24 timer.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 12.05.09

- Århundrets pressekonferanse

Historisk. Aldri har noen kuppet scenen som Kjell Inge Røkke gjorde da han inviterte til pressekonferanse og yppet til mer bråk med regjeringen. Enkelte elementer når knapt nok til eneren på terningen, men totaliteten er historisk og sekseren på terningen åpenbarer seg. Røkke tegnet et bilde av seg selv som enerådende, full av hersketeknikker, selvutnevnt medieoffer og den store skaperen, samtidig som han hamret sleggen i trynet på Sylvia Brustad. Raljering og fokusflytting til tross, overlegent.

Kjell Inge Røkke gjorde seg til sakens store offer, og fremstår som en såret enehersker som roper på respekt for det han har skapt og skaper. Røkke viste med all tydelighet at han er kraftig provosert av alle som kritiserer hans strategi. Først en tale til folket (deg og meg) om at det er grenser for mye omtale og oppmerksomhet en mann kan tåle, fysisk og mentalt, og hvordan dette påvirker familie, venner og kolleger. For å demonstrere offerrollen og skape sympati dro han inn konen Anne Grete og at han har stiftet ny familie, før han nærmest glefset ut at han har investert 12 milliarder mens Staten bare har bidratt med 5 milliarder kroner. Hersketeknikker har Røkke fått et godt grep om, og hva er det Staten (skattebetalerne) ikke skjønner når en "enkel fisker fra Molde" skjønner det...Slik raljerte han flere ganger og gjorde seg til den lille som på tross av skjønner kompleksiteten i transaksjonene.

Totalinntrykket er at Røkke ikke klarte å ta saken videre, men skapte balanse i kommunikasjonsregnskapet. Likevel må han påregne at det settes opp køsystem for kritikerne. Man stjeler ikke showet i to og en halv time ustraffet. Pressekonferansen må kunne betegnes som historisk og ingen kan kopiere dette stuntet de neste 100 årene. Røkke skal ha skryt for å forenkle deler av kommunikasjonen gjennom metaforer og begreper. Den tidligere fiskeren vant sikkert tilbake tapte hjerter hos Kari og Ola Nordmann, mens Sylvia Brustad garantert kjøper dartspill og henger opp bilde av Kjell Inge Røkke. Herlig å se hvordan Røkke enkelte ganger svarer med angrep når journalister stiller spørsmål, fordi spørsmålet mangler tilstrekkelig kildegrunnlag eller dokumentasjon, og besvarte ikke det han kalte "spinn" og rykter. Et mediekupp for historiebøkene.

I den neste årlige omdømmeundersøkelsen vil Aker fremstå som en av landets sterkeste merkevarer.

Innlegget ble først publisert på NA24 22.04.09

Geniale Røkke

Kjell Inge Røkke viser seg som en skikkelig strateg.

Enkelte av mine kolleger i PR-bransjen innbiller seg at så lenge man er tilgjengelig for pressen og svarer på spørsmål driver man god kommunikasjon og omdømmebygging, også om bakteppet kan være negativt. Det er sikkert riktig, generelt.

Kjell Inge Røkke er en forretningsmann, og lar seg ikke rive med i det offentlighetsonaniet som skjer i mediene etter de fem transaksjonene i Aker Solutions. Røkke driver en form for antimedia og arbeider sikkert knallhardt i det skjulte for å finne en løsning med regjeringen.

Jeg regner med at han har mer igjen for møtevirksomheten enn å sitte i meningsløse konfrontasjoner på TV med Berit Kjøll. Det kunne selvfølgelig hatt en viss underholdningsverdi, men å ta saken videre er det neppe egnet til. Konfrontasjoner bidrar ikke til løsninger, bare skarpere fronter. I mellomtiden sender Røkke sine soldater fra administrasjonen og fagforeningene ut for å krige kommunikasjonsdetaljer som går over hodet på 90 prosent av befolkningen.

Merkevaren Røkke og merkevaren Aker er under press, men ikke større press enn at det er overkommelig. Mange pr-rådgivere prøver med styrke å hevde at taushet er rammende for en merkevare under press. Basert på mer enn 20 år i medie og PR-bransjen trøster jeg med at ting glemmes raskt. Derfor skal man være forsiktig med å tro på det enkelte eksperter hevder, der de sitter inne i sine trange tåkebobler og lar seg engasjere til å formidle hvor bulkete Aker-karosseriet er blitt siden Røkke ikke står frem.

Aker-saken har et budskap, prosess.

Aker-saken er et formidabelt PR-case. Det handler om kommunikasjon, eller mangel på sådan. Det har vi alle fått med oss.

Når Kjell Inge Røkke vil si noe til offentligheten kan han spasere inn i hvilken som helst redaksjon. Den røde løperen ligger allerede klar i alle norske, store redaksjoner. Media er imidlertid bare en flik av PR-faget. Hvorfor bruke VG eller Dagsrevyen for å fremme et budskap hvis målgruppen er en statsråd og man har tilgang til hennes telefon og kontor. Målet er mest mulig penger. Og mediene kan i verste fall forkludre målet.

Når vi igjen ser Røkke i flomlyset blir det sannsynligvis sammen med statsråd Sylvia Brustad og budskapet er at Aker og Regjeringen har funnet en løsning begge parter kan leve med. Så kan Røkke forsette arbeidet og smile hele veien til banken.

Slik gjør bare en ekte PR-smarting.

Innlegget ble først lagt ut på NA24 19.04.09

Stakkarslige Stanghelle

Harald Stanghelle har gått på en reall smell. Han er lurt opp i stry av den falske agenten David Weiss, og fremfor å legge seg paddeflat velger han å innlede sitt forsvar i Aftenposten med et solid ballespark til VG-kommentator Olav Versto.

Som PR-mann og avisleser reagerte jeg sterkt på at ikke også Stanghelle kunne vise storhet og bare erkjenne at han var blitt grundig lurt av herr Weiss. Nå forsvarer Stanghelle det hele med journalistikkens grunnprinsipper (?) - «jeg var i tvil» og bruker anledningen til å raljere over mulige gamle synder hos Versto.

At Stanghelle, som en dreven avismann, henger seg opp i hvor mye plass VG bruker på kommentaren der Olav Versto svinger en kritikk pisk over ham, trekker bare Stanghelle enda lenger ned i søla. Det siste Stanghelle burde legge seg opp i er prioriteringene VG gjør hva gjelder mengde trykksverte og spaltemeter.

Dagbladet gjorde en flott innsats ved å avsløre den falske agenten.

Avsløringen var en innertier og den eneste personen som gjemte seg bak tvilen heter Harald Stanghelle - mannen som lot seg lure. Alle kan bli lurt. Stanghelle valgte å tvære ut saken med sin såkalte prinsipielle tvil, og han får håpe at de meningsløse og stakkarslige sitatene han først brukte aldri mer blir trukket fram.

Interessant er det også å registrere at kommentaren til Stanghelle innledes med plassdisponeringen hos VG. Stanghelle har alltid vært en høyreist og stor avismann. Han burde spart seg sleivsparket mot VG og Versto, og heller bare unnskyldt at han tok feil. Ingen kan forsvare seg mot lureri satt i system.

I stedet for en unnskyldning velger Stanghelle angrep og nesten gjemmer unna unnskyldningen. I den grad det skulle tjene som fokusflytting, er det en dårlig strategi. Og hva er egentlig budskapet, Stanghelle... Kanskje på tide å komme seg videre i livet og fokusere på noe annet enn de mystiske og hemmelige tjenestene som du alltid har gjort såååååå spennende.

Når alt kommer til alt, er de kanskje ikke så spennende likevel.

Innlegget ble først lagt ut på NA24 den 15.04.09

Dagbladet legger ned papirutgaven

Dagbladet blir den første riksavisen som reduseres til tre utgivelser, og etter en kortere periode legger ned hele papirutgaven. Dette skjer innen få år. Dagbladet er blitt selve symbolet på norsk aviselendighet, og jeg skal ikke plage noen med tall, annet enn å henvise til at det meste har gått på tverke for den tradisjonsrike avisen gjennom en årrekke.

Finanskrisen og endrete medievaner tvinger andre medier inn i den samme elendigheten. Dagbladet, og senere også VG, vil ende opp med utgaver fredag, lørdag og søndag med en enklere nyhetsdel og sterk på magasin.

Resten av uken blir det nettnyheter. Nyhetene er dagsaktuelle hendelser, pressemeldinger og pressekonferanser. Avisene blir enda mer lik ukepressen, og kanskje det siste formatet vi får opplevde den ekte gravejournalistikken utenom TV. Samtidig som nettnyhetene øker må mediehusene fortsette utviklingen av tilleggskonsepter på nett.

Dagens Næringsliv har dn.no, dagensit.no og d2.no, og andre har tilsvarende tilleggsportaler. Dermed pleases annonsørene og disse treffer mer riktige målgrupper (og betaler for det). Likevel vil gratisavisen oppleve nye vekstkår, fordi annonsørene trenger papirformater også i ukedagene. Vi forbrukere er imidlertid ikke villige til å betale for den daglige journalistikken. Den skal være gratis. Dermed blir gratisavisene også dominert av hendelsesnyheter, pressemeldinger og pressekonferanser.

Egentlig er det ikke noe dramatisk i dette. Norge henger bare etter resten av verden, hvor gratisaviser er blitt mer toneangivende medier. Når riksaviser som Dagbladet og VG ender opp med tre utgaver (Aftenposten også) vil den gravende journalistikken få et oppsving. Fordi mediene må sjokkere og overraske i møte med oss forbrukere, få oss til å stoppe opp og grave frem mynter fra lommen. Spørsmålet som reiser seg er om vi har tillit til den gravende journalistikken når den presenteres i formater som også vil ha betydelige innslag av Hot Gossip, Drugs, Sex og Rock'n Roll.

Når vi passerer 2015 er Dagbladet redusert til en nettavis, VG begrenset til to utgivelser i uken og de store regionavisene har tatt innover seg den samme skjebnen. Lokalavisene som bare har noen ukentlige utgivelser lever i beste velgående, akkurat som for 50 år siden. I løpet av de neste årene vil PR-bransjen oppleve enorm vekst, nettopp fordi mediebildet endresradikalt. I den nye medievirkeligheten er det egentlig ikke så viktig hvor nyhetene kommer fra, bare nyhetene er kostnadseffektive og interessante.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 31.03.09