hits

importbilder

Støre - ynkelighetens fanebærer

Partileder Jonas Gahr Støre er så overivrig å vise at han får til noe at han ikke klarte å la være å ta æren for at Trond Giske trakk seg.

Foto: Paul Weaver/Nettavisen


Livet i toppolitikken er ikke bare hardt. Til tider er partipolitikken både smålig og ynkelig, og akkurat nå er Gahr Støre ynkelighetens fanebærer.

Attention, please
Trond Giske forfattet en lang, saklig og grundig oppdatering på sin Facebook søndag kveld. Det tok ikke mange minuttetene før partikontoret sendte ut en pressemelding der partilederen langt på vei tok æren for Giskes beslutning. Det var dette Støre hadde rådet Giske til, må vite. Når jeg så TV-nyhetene fikk en umiddelbar følelse av at Støre sto rett utenfor studio, banket på vinduet og viftet og hoiet med pressemeldingen og pekte på seg selv - et stort rop om "ATTENTION, PLEASE". Det var ikke Trond Giske som gikk av - det var Støre som egentlig hadde hatt regien, liksom.

Virket mot sin hensikt
I den grad Støre tenkte at dette var et viktig budskap for oss i opinionen, virket det i så fall mot sin hensikt. Støre ønsket å få deg og meg til å tro at det var hans heroiske innsats som hadde ført til Giskes avgang, eller i alle fall en sterkt medvirkende årsak.  Om dette skulle være tilfellet, hadde jeg likevel trodd at Støre var raus nok til å la være å påpeke og understreke dette når Giske foretok sitt "ættestup" og samtidig sa fra seg privielegiet som partiets arveprins.

Støres skryteliste
Kanskje prøvde Støre å vise oss andre at han er den politikeren og partilederen han til nå ikke har vært. Når Støre skal telle sine politiske seire som AP-leder slipper han å ta i bruk en eneste finger. Støres skryteliste er - dessverre - bare et tomt, hvitt ark.

For helhetens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg er medlem av Arbeiderpartiet.

Giske-henrettelsen må utsettes

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Nettavisen kom med en av ukens største avsløringer - konkretisering av påstandene mot Trond Giske. Partileder Jonas Gahr Støre bør utsette den (politiske) henrettelsen inntil videre.

Torsdag publiserte Nettavisen et internt notat fra Arbeiderpartiet etter uker med spekulasjoner om hva Trond Giske har gjort seg skyldig i. Giske har stort sett blitt assosiert med sextrakassering og #metoo.

Forhåndsdømming
Selv har jeg ment at Trond Giske frivillig burde fratre som nestleder fremfor å pine seg gjennom ukevis med medieeksponering. Ledelsen i Arbeiderpartiet har vært klokkeklar på at man tror på hendelsene, og da var det relativt enkelt å kaste seg på bølgen av forhåndsdømming.  Jeg har til og med betraktet passiviteten til Giske som selvskading, og ment at i den grad han har rådgivere burde noen ha guts til å trekke i nødbremsen.

Derfor trykket vi Giske-varslene

Nettavisen gjør ikke jobben vår hvis vi ikke forsøker å finne ut hva som er det konkrete innholdet i varslene mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske. I flere uker har norske medier jaktet i flokk på detaljer som kan nagle Trond Giske.


Balansert inntrykk
Nettavisens publisering av det interne notatet gir historien(e) et langt mer balansert inntrykk enn det som har kommet frem de siste ukene. Når sant skal sies har det ikke kommet så mye frem siden før jul - annet enn at "hendelsene"  er svært alvorlige, så alvorlige at Giske ble fristilt som nestleder inntil videre.

VG som dementi-deponi
Det interne notatet er selvfølgelig lekket til Nettavisen, og den eller de som står bak lekkasjen har naturligvis hatt et ønske om å korrigere inntrykket som har festet seg i opinionen. Fremfor å kommentere notatet, valgte partisekretær Kjersti Stenseng å så tvil om notatets eksistens i VG, og Norges største avis lot seg villig bruke som en dementi-deponi (sånn er det gjerne i mediene når du blir fraløpt av konkurrenten).

Lekkasje
Jeg fikk et inntrykk - med Stenseng som avsender  - at det Nettavisen serverte var Fake News, og etterhvert utviklet det seg til en retorisk øvelse i om det er et "partinotat" eller "internt notat". Hendelsene som Nettavisen gjengir (i konsentrert form) gir ingen umiddelbar grunn til å hogge hodet av Giske. I beste fall snakker vi om en rettledende medarbeidersamtale. Jeg baserer dette på notatet Arbeiderpartiet selv har forfattet, og om det finnes mer graverende informasjon har det i alle fall ikke fått plass i dette interne og hemmelige dokumentet.

Skamløs posisjonering
I lys av Nettavisens publisering fremstår Facebook-utblåsingen til Hadia Tajik som et rent personangrep på en forsvarsløs partikollega. Hun beskrev hendelsene som så alvorlige at de ikke bare påvirket henne som menneske og politiker, men også som jurist. Akkurat nå fremstår FB-oppdateringen som skamløs posisjonering i jakten på mer politisk makt.

 

Det var en gang en statsminister- kandidat

Arbeiderpartiet ser ut til å være rammet av full borgerkrig. Jonas Gahr Støre fremstår som en hjelpeløs statist i dette dramaet, selv om hovedutfordreren Trond Giske synes satt ut av spill. Støre har mistet kontrollen Det er nesten utrolig å se hvordan dramaet rundt Arbeiderpartiets ledelse spiller seg ut dag for dag.

Ryddig prosess
Partileder Støre har varslet at han i løpet av dager vil konkludere om Giske skal fortsette som nestleder. Min anbefaling er at han ikke forhaster seg. Det er vanskelig å sy på et politisk hode som er kuttet av. En umiddelbar henrettelse vil påføre Giske varig skade, uansett hvor gode forklaringer han senere fremfører. 
Arbeiderpartiet tjener mest på en ryddig prosess der også Trond Giske får anledning til å forberede et tilsvar. Såpass må vi kunne forvente av et seriøst parti. Husk at et komma kan være forskjellen på liv og død - Heng ham ikke vent til jeg kommer...


For helhetens skyld kan jeg føye til at jeg er medlem av Arbeiderpartiet.

 

 

 

Erikssons 40-års krise

I bokform prøver Robert Eriksson å bortforklare sine amorøse år ved Kongens bord. Dette er en historie om dårlig dømmekraft og en 40-års krise med en yngre kvinne og kollega mens samboeren satt hjemme og ventet på ham.

Jeg er ikke overrasket over at Eriksson fikk sparken som statsråd. Derimot er jeg overrasket over at han i det hele tatt ble statsråd.
Akkurat nå kravler Eriksson rundt i sin egen gjørme etter at han slapp sin bok som mest av alt demonstrerer dårlig dømmekraft. Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen har fått enda en bekreftelse på at utnevnelsen av Robert Eriksson var et tåpelig, politisk eksperiment.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/robert-eriksson/robert-eriksson-maatte-svare-erna-om-forholdet-til-raadgiveren/a/23798461/

Eriksson kritiserer politiske kolleger, media, byråkrater og andre såkalte "ryktespredere og sladrekjerringer", som han selv omtaler det. Eriksson ble som statsråd kastet ut av en karokebar. VG omtalte saken, og Eriksson skjønner ikke dette var av offentlig interesse. Hadde jeg vært redaktør for VG ville hele førstesiden blitt ryddet og han hadde garantert fått minst fire nyhetssider inne i avisen.

Eriksson tror dette handler om karoke, men det handler om mangel på dømmekraft. Boktittelen Bare gjør det: Trofast rebell for Erna og Siv, vitner om mangel på stødige hender rundt bokprosjektet. Eriksson har et stort behov for å rettferdiggjøre seg selv, men basert på omtalen av boken plasserer han seg som en ynkelig og fornærmet politiker. For der Eriksson prøver å vaske sine hender, er resultatet at hendene tilgrises enda mer. Noen ganger er det best å holde munn og komme seg videre i livet.

Akkurat nå synes jeg mest synd i familien til Robert Eriksson, hans eks-samboer og den nye flammen.  

Noen bøker burde aldri vært utgitt!
 




 

Han løp fra legen - med protese!

Han fyller 72 år, har hofteprotese, pose på magen, diabetes og løpte - bokstavelig talt - fra legens formaninger om at han aldri mer kunne løpe.

(se billedserie i bunn av saken)


Det er i motbakke det går oppover - FOTO: Bjarne Ludvigsen


Arnt Ivar Høiberg er et forbilde. Den tidligere rørleggeren er en av få på sin egen alder som er så aktiv og tilstedeværende i et treningsmiljø på tross av at han sikkert hadde høstet forståelse om han hadde ligget på sofaen. Vi snakker om en ekte Durasell-kanin.

Nesten hver eneste dag trener han, noen ganger to økter. Han løper intervaller to ganger i uken i tillegg til rolige økter på rundt en mil. Og han bygger regelmessig muskler på treningssenter. For sju år siden var det ikke slik. Da veide han 110 kilo. Kosthold og aktivitet har fjernet 44 kilo.

20 konkurranser årlig


Med hofteoperasjon, pose på magen og protese ga legen klar beskjed om at løping var en glemmesak. Han måtte rett og slett innstille seg på et liv i hvilepuls, en rolig og passiv hverdag. Som mange andre pensjonister. Et liv uten aktivitet ville være meningsløst for Arnt Ivar. Oppvigleren i ham trosset legen - han snøret på seg skoene, og siden har han løpt.

Mil etter mil. Oppover. Bortover og nedover. Ikke bare trener den lettbente pensjonisten. Han deltar i konkurranser som gateløp, terrengløp og motbakkeløp. På en god dag ser protesebrukeren 24-tallet på en femkilometer. I gjennomsnitt deltar han på 20 konkurranser årlig.

Han er veldig sprek


Som regel havner Arnt Ivar på pallplass i sin klasse 70-74 år. Det er det to grunner til. Han er veldig sprek, og det er ikke alltid andre enn Arnt Ivar i årsklassen. Jeg tilhører samme treningsmiljø som Arnt Ivar og han slutter liksom ikke å imponere. Han jager ikke nødvendigvis tider og rekorder, men er mest opptatt av å holde seg i form, ha livskvalitet og sosialisere som oss andre.

Uansett vær

Snittalderen i løpemiljøet vi tilhører ligger på kanskje rundt 45-50 år - med Arnt Ivar som desidert eldstemann. Om det høljregner (som det ofte gjør i Bergen), snør eller blåser stiv kuling, er Arnt Ivar og smilet hans uansett vær alltid på plass, gjerne i god tid før oss andre.

Arnt Ivar er en god påminnelse om hva trening og aktivitet handler om; kameratskap, godt humør og det å dele trening og naturopplevelser med andre. Litt slit og melkesyre er forbigående, de små og store fremskritt og ikke minst den gode latteren sitter i minnet for resten av livet.

Med sine snart 72 år, ulcerøs kolitt, diabetes og hofteprotese er Arnt Ivar rett og sett en stor inspirator!

 


Hver lørdag er det motbakkeintervaller opp Fløien i Bergen

Årstider spiller ingen rolle for Arnt Ivar

Akkurat gjennomført motbakkeløpet Gullfjellet Opp - 987 MOH

Terreng/motbakkeløp november 2015

ALLE FOTO: BJARNE LUDVIGSEN


Arnt Ivar på fjellet Kyrkja i Jotunheimen - FOTO: Privat

Hun er best på Talkshow i Norge

Du ser henne på NRK TV hver lørdag, og hadde hun vært en mann ville hun vært Kongen av Talkshow.

Anne Lindmo er landets ubestridte talkshow-dronning. Det skrives og snakkes lite om henne. Hun er ikke den som  fyller tabloide spalter med all slags mulige vinklinger om sitt eget privatliv, og som profesjonell talkshow-vertinne er det ingenting å sette fingeren på - bortsett fra at hun er fabelaktig god.

Hun prøver ikke være morsom. Ikke ironisk. Ikke sjikanøs, og hun er ikke noe mikrofonstativ. Lindmo er bare veldig opptatt av dem som gjester programmet.

 

Hun er fabelaktig god

 

Kanskje det er denne litt anonyme profilen som gjør Lindmo til Lindmo. Vertinnen Lindmo er tilstedeværende uten at hun tar unødvendig oppmerksomhet på bekostning av sine gjester.  Som programleder fortjener Lindmo terningkast 6, både i form og innhold. Staben som klipper sammen det vi får servert på lørdagskvelden, formidler en sammensatt opplevelse med myke og naturlige overganger.

Som programleder fortjener Lindmo terningkast 6

 

Talkshowet Lindmo er som andre talkshow spilt inn i forveien ? såkalt Live on tape. Som seer får du likevel en følelse av at alt skjer der og da. Det oser kvalitet i alle ledd. Anne Lindmo har også personlige egenskaper som gjør at gjestene føler seg  velkommen og ivaretatt på beste måte.  Kjendiser og ikke-kjendiser blir invitert inn i en ramme som bærer preg av  god samtale mer enn nærgående intervju. Lindmo virker dessuten oppriktig interessert i gjestene. Hun lar dem snakke ut før hun stiller kloke oppfølgingsspørsmål, og hun spør med innlevelse og engasjement.  Stemningen er så lun og fin at du føler hele seansen foregår i din egen stue.

Lindmo virker dessuten oppriktig interessert i gjestene

 

Da programmet Lindmo ble satt på plakaten for mange år siden, var jeg mer skeptisk til henne. Skepsisen er borte, hun er i en egen divisjon og fortjener de beste skussmål. Hun spiller på lag med det egentlige programformat, og gir seerne det de forventer.

Lindmo leverer varene - uke etter uke.

 

Er du enig, del gjerne med andre -  det har Anne Lindmo fortjent.

 

Skavlans MOBBE-TV

 

Stakkars Jimmie Åkesson, han ble regelrett trakassert av Fredrik Skavlan i beste sendetid i Norge og Sverige. Som programleder glippet Skavlan stort på sitt eget format og fremsto som et usjarmerende studiobeist.

- Jeg har aldri sett Skavlan trakassere gjester på en slik måte tidligere, utbryter min kone idet Mark Knofler går på scenen som det siste innslaget i programmet.


Gjennomgående er det varierte gjester og god stemning i studio, selv om Skavlan tidvis skjemmer seg ut når han leker kritisk journalist

Etter å ha vært i media og PR-bransjen i mer enn 25 år har jeg sett mye, men aldri blitt så opprørt etter et TV-program, fordi det nådde et sjikanerende lavmål.

Fredag kveld med Skavlan er chille-TV. Vi benker oss i sofaen for å høre interessante  historier hos de som gjester programmet. Gjennomgående er det varierte gjester og god stemning i studio, selv om Skavlan tidvis skjemmer seg ut når han leker kritisk journalist. Han håndterer ikke den rollen, og det er også et stilbrudd med hva programmet skal være - en feelgoodopplevelse. Fredag nådde han det absolutte bunnpunktet. Hvor er de ansvarlige for talk-showet, de som kan rettlede og korrigere Skavlan og fortelle at han er en udugelig programleder når han vil være revolverjournalist?

Utbrent, søvnløs og full av angst

Lederen for Sverigedemokraterna har vært sykmeldt siden valget i fjor høst. Kort fortalt - han ble utbrent, søvnløs, full av angst og går på anti-depressive medisiner og begynner så smått å jobbe neste uke. Skavlan inviterte den kontroversielle politikeren i studio, og det åpnet relativt høflig. Åkesson bydde som gjest på seg selv, forklarte hvordan han gikk på en smell. Uansett politisk tilhørighet får man medfølelse når man hører slike historier.  Skavlan fulgte opp med avbrytelser og nærgående spørsmål som ble mer og mer sjikanøse. Han hadde tydeligvis hatt en hær av researchere i arbeid den siste uken og satt der med en egen svartebok i fanget.

Lisensfinansiert mobbe-TV

Jimmie Åkesson måtte svare for alt dumt andre partifeller har liret av seg opp gjennom årene, han ble tvunget til å se og kommentere en politisk reklamefilm fra 2010. Han måtte sitte skolerett for Skavlan og millioner av publikummere mens Skavlan hamret på med trakasserende spørsmål. Jeg ble overrumplet, flau og opprørt der jeg satt i sofaen. Jimmie Åkesson, han satt der som et gissel som ikke engang fikk svare ferdig på spørsmål før Skavlan avbrøt med nye spørsmål.

Skavlan har vært et program hvor ulike mennesker, ikke-kjendiser og kjendiser har delt sine historier med oss.  Skavlan demonstrerte fredag at han forskjellsbehandler politikere. Hvorfor oppfører han seg ikke slik mot Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og andre svenske toppolitikere?

Når intervjuet var over, var det et påtatt - takk for at du var med oss - som ramlet ut av munnen. Mest av alt sporet jeg iboende forakt for sitt eget intervjuobjekt, og det som skulle være talk-show endret seg til å bli lisensfinansiert mobbe-TV.

Skammelige Norwegian

Utsettelse på utsettelse. Men å ombooke returen vederlagsfritt gjør ikke Norwegian.

 

Flyet skulle lette klokken 08.30 fra Bergen Lufthavn, og ble utsatt tre ganger, med endelig avgang klokken 11.10. Med retur fra Gardermoen klokken 14.50 ble det i trangeste laget med tanke på planlagte møter, og jeg ba derfor kundeservice på Norwegian om å bli ombooket to timer senere på returen.

 

Det å kontakte kundeservice til Norwegian, er som å snakke til forhåndsprogrammerte datamaskiner

 

Man skulle anta at enhver med snev av serviceinnstilling hadde ordnet dette enkelt, og kanskje til og med avsluttet kundebehandlingen med en høflig beklagelse for bryderiet utsettelsene kanskje hadde medført. Det å kontakte kundeservice til Norwegian, er som å snakke til forhåndsprogrammerte datamaskiner. Det er ingen tankevirksomhet i andre enden, ingen løsningsorientering, bare dårlig norsk og hvilket kredittkort som skal belastes, ispedd litt indre regeltyranni. 

 

Etter å ha betalt cirka 1100 kroner for å bli ombooket, krevde kundeservice i tillegg 150 kroner i en eller annen snakkeavgift, fordi jeg tok telefonisk kontakt for å løse en floke flyselskapet selv har skapt.

 

I dag fikk jeg selv merke at dette er et selskap som har slett kundeservice

 

Norwegian har fått mye kritikk over lang tid for behandlingen av passasjerer. I dag fikk jeg selv merke at dette er et selskap som har slett kundeservice, og det hører med til historien at det også var ledige seter på et annet fly til Oslo, men bakkepersonalet hadde ikke tid til å ordne ombooking. Fordi flyet måtte holde rutetiden, må vite.

 

Vi har alle sett det brede gliset til Bjørn Kjos. Det finner man ikke på hans eget kundesenter, dessverre. Og nå skal jeg kjempe en ny kamp mot den samme kundeservicen ? for å reversere hele prosjektet!

 

Har Norge en korrupt fotballpresident?



Norges Fotballforbund har en president som beskyldes for grov korrupsjon. Likevel klamrer han seg til det topptunge vervet som medfører at han om en måneds tid skal være vertskap for Kongen eller Kronprinsen.

Tidligere fotballagent Knut Høibraaten utga nettopp boken "Fotballagenten - Røverhistorier fra fotball-Norge". Boken er ikke noe litterært eller retorisk mesterverk. På tross av dette grep boken meg med fascinasjon. Historiene er korte og kompakte. Den tidligere fotballagenten fremstår som en herlig og naiv livsnyter, samtidig som han virker raus og vennligsinnet. Og leser man boken finnes det ikke ett avsnitt som avslører skjulte motiver, skadefro tilnærminger eller konspirasjonsteorier.

Den tidligere fotballagenten fremstår som en herlig og naiv livsnyter, samtidig som han virker raus og vennligsinnet

Det Høibraaten kaller røverhistorier kunne like gjerne vært reality eller dokusåpe, og han tar på naturlig vis hovedrollen i sin egen forestilling. Han prøver ikke gjøre seg til noe annet enn tidligere fotballagent Knut Høibraaten, på godt og vondt.  På selvfølgelig vis beskriver Høibraaten hvordan en daværerende trener og daglig leder i Sogndal krevde penger under bordet i forbindelse med overgangen til keeper Piotr Leciejewski til klubben i Saftbygden (nå Brann). Cirka 5000 euro skulle treneren og den daglige lederen ha for at overgangen til Sogndal skulle gå i orden.

Fotball-toppene reagerte med sjokk og vantro da beskydningene ble offentliggjort. Det er alvorlig nok at en Sogndal-leder krever penger under bordet.  Når den samme Sogndal-lederen i mellomtiden har fått det topptunget vervet som president i Norges Fotballforbund, blir alvoret enda større.

Historien bekreftes til overmål nå i ettertid av den polske agenten som først bragte temaet på banen

Jeg har ingen grunn til å tvile på det som kommer frem i boken, selv om det må virke forferdelig stigmatiserende for fotballen generelt og Hallén spesielt. Dette er - slik jeg oppfatter det - ingen historie som er oppdiktet i ettertid. Historien bekreftes til overmål nå i ettertid av den polske agenten som først bragte temaet på banen.  Denne historien beskrives fortløpende som en av mange historier da Høibraaten hadde sin hektiske karriere som fotballagent. Det er - som ren digresjon -  interessant å registrere at om en spiller eller trener slenger med leppen til en dommer - i kampens hete - får det umiddelbare konsekvenser. Men når fotballens yppersteprest får de mest belastende beskyldninger mot seg - som kan innebære årevis i fengsel - er det ingen som tar til orde for at vedkommende bør tre til side inntil man får avklart påstandene om korrupsjon.

Dermed ble presidenten sittende, på tross av massiv kritikk og en betydelig tabbekvote.

I fjor på denne tiden var det en rekke tillitsvalgte i norsk fotball som ville kaste Yngve Hallén, men de klarte aldri å samle seg om én kandidat. Dermed ble presidenten sittende, på tross av massiv kritikk og en betydelig tabbekvote. At presidenten nå også har anklager om grov korrupsjon hengende over seg, kan ikke fotballen leve med. Omdømmemessig er det tragisk. Om Hallén  ikke selv velger å tre til side inntil situasjonen er avklart, får man i anstendighetens navn håpe han blir sittende alene på ærestribunen under cupfinalen om en måned. Og han må da være selvkritisk nok til å spørre seg om det er passende å være vertskap for Kongen eller Kronprinsen...

Boken til den tidligere fotballagenten kan vise seg å bli fengslende på flere måter!

Fra rasshøl til Folke-Petter

Petter Northug jr. er forvandlet fra et rasshøl til Folke-Petter!

 Den siste reklamefilmen fra Coop illustrerer på mange måter personlighetsendringen hos Petter Northug jr. I rundkjøringen i Trondheim krasjet rasshølet Northug, og ut av vraket krøp det som har forvandlet seg til å bli Folke-Petter. 


 
Petter Northug jr. i kassen på Coop Extra - foto: Coop

 Arrogansen tok på et tidspunkt unødvendig mye plass. Kritikerne fikk som regel beskjed om å holde kjeft, og det var bare så vidt han gadd å gi intervjuer og seremonier, og når han først snakket med journalister var det med en nedlatende mine som at intervjuet burde være over før det var begynt.

Forbildet Petter Northug lå igjen i veibanen som annet singlet glass

 I Las Vegas tok han på seg de mørkeste solbrillene og elsket tilsynelatende å dyrke profilen som annerledes - og i utakt med oss andre. Selvfølgelig er det trist at Northug måtte ha en ?wake up call? med alkohol, fyllekjøring og bilvraking. Forbildet Petter Northug lå igjen i veibanen som annet singlet glass.

 I løpet av kort tid har imidlertid Petter Northug jr. klart å endre karakter og fremstår etter hvert som en fin og ålreit fyr som trener hardt, svarer skikkelig på spørsmål fra journalister og har en generelt langt mer imøtekommende væremåte enn den vi kjenner fra før.  Filmen fra Coop bidrar naturligvis til å gi ham et puff i retning  folkekjær.

I spurttempo har skiløperen korrigert sitt eget omdømme -  altså måten vi oppfatter ham på - fra arrogant til en folkelig, jordnær og sjarmerende variant. Er utviklingen i skisporet like hurtig kan det bli morsomt å følge Northug til vinteren.

Petter Northug jr. skal være glad han er nordmann. Nordmenn er trauste og rause, og ikke minst et tilgivende folkeslag.

Skåla Opp - pengeutpressing og doping

Med alle midler prøver idretten å presse penger ut av landets største og mest populære motbakkeløp - Skåla Opp. De beste utøverne trues med utestengelse fra VM og EM om de stiller på startstreken lørdag 16. august.

Skiforbundet og Friidrettsforbundet forfattet i forrige uke en pressemelding med konsekvensene dette får for utøverne. Idretten hevder at så lenge et idrettslag ikke er arrangør eller medarrangør (som tidligere), blir det heller ingen dopingkontroll. Dermed kan ikke norske utøvere delta, hevdes det. Dette er selvfølgelig bare tullete. Det handler ikke om mangel på dopingjegere. De har aldri satt sine ben i Loen.


Det handler ikke om mangel på dopingjegere. De har aldri satt sine ben i Loen

Dette dreier seg om penger. I fjor innførte Norges Idrettsforbund straffeskatt - såkalt startlisens - for alle deltakere i mosjonsløp i regi av idrettslag. På tross av harmdirrende motstand ble avgiften trumfet gjennom.


Jonathan Wyatt Fra New Zealand vant Skåla Opp i fjor, og trenger ikke bekymre seg for kondisjonssterke nordmenn i år.

Foto: Skåla Opp

Skåla Opp har i år ingen idrettslag som medarrangør. Dermed sparer vi som deltar mellom 20 og 50 kroner, avhengig av hvilken klasse som velges. Personlig synes jeg det var greit å slippe straffeskatten (blir litt for en familie som deltar på mange arrangementer), men idretten svarer med en grisetakling i knehøye og fronter sin kampanje med det mest ladete ordet i idrettsboken - doping.


...idretten svarer med en grisetakling i knehøye og fronter sin kampanje med det mest ladete ordet i idrettsboken - doping

En av verdens beste motbakkeløpere - bergenseren Thorbjørn Thorsen Ludvigsen - har dermed hoppet ut av startlisten, og det kommer garantert andre nordmenn også til å gjøre. Samtidig kan de beste utøverne fra andre land iføre seg startnummer og slippe å bruke tid på sterke, norske konkurrenter.

I fotballen fremmes Fair Play, mens grådigheten har tatt fullstendig overhånd i skiforbundet og friidrettsforbundet med en ufin og uærlig strategi som handler å tvinge ut de beste og dermed sabotere det populære motbakkeløpet med nesten 2000 deltakere.

 

Takk Heiberg!


Gerhard Heiberg fortjener en stor takk. Uten Heiberg hadde det kanskje blitt Oslo 2022.

 Vi er vitne til et olympisk selvmord


Den siste undersøkelsen som er blitt presentert viser at et flertall ikke ønsker OL i Oslo. Denne meningsmålingen ble gjennomført før Heiberg tok plass på mediescenen i Sotsji og irettesatte både utøvere og - i realiteten - det norske folk. De siste dagene har både Heiberg og IOC-medlemmene møtt seg selv i svingdøren hva gjelder selvmotsigelser.

Vi var alle stolte da Heiberg for rundt 20 år siden fikk plass i selveste IOC, og ingen kan frata Heiberg at han har gjort mye godt for OL og idretten som vår representant. Men alt har sin tid, og alt har en ende. Heiberg har kanskje sittet for lenge i IOC, og han er åpenbart i ferd med å bli kvalt av sin egen pompøsitet. Han utviser iskald distanse til viktige perspektiver, og det er tragisk å være vitne til hvordan en oppegående og høyt respektert mann som Heiberg utsletter seg selv som en anerkjent meningsbærer. Vi er vitne til et olympisk selvmord.

De som ikke ønsker et OL i Oslo har over natten fått det viktigste kortet på hånden. Motstanderne trenger ikke gjøre noe som helst, bare fortsette å håpe at Heiberg eksponerer sine meninger i tunge mediekanaler. Han som skulle være JA-bevegelsens symbol og ikon påkaller etterhvert også ved sitt blotte nærvær forargelse og skuffelse. Den olympiske ånd handler om menneskelige verdier, og hva er liksom lærdommen etter snart en uke med Heiberg i alle kanaler?

Siv Jensen sa før valget at det ville være utelukket å gi økonomiske garantier til et OL i Oslo. Siden den gang har hun blitt finansminister og verken hun eller de øvrige regjeringeskollegene kan være plaget av norsk OL-feber utover det som er konkurranse mellom verdens beste utøvere.

IOC har demonstrert hvilke verdier vi ikke ønsker å bli assosiert med.

Og skulle Heiberg bli husket for noe, må det være som mannen som sørget for at Oslo ikke fikk OL i 2022.


God helg!

Barn som trofeer og skolen som catwalk

Barn blir brukt som trofeer av sine foreldre mens ungdommen gjerne krever Ralph Lauren som skoleuniform.

Foreldre presses til å være med på merkekjøret, og med skoleuniform etter britisk standard hadde dagens foreldre sluppet unna et unødvendig kjøpepress. 

...og jeg håper Heitmann legger kopi av en oppdatert kredittsjekk av sin egen økonomi  på bloggen

Jeg hilser debatten om merkeklær, økonomi og de unge som foreldretrofeer velkommen. Bloggeren Rannveig Heitmann gjør seg imidlertid uvanlig dum når hun påstår at andre foreldre bare er misunnelige på henne og andre som bruker mye penger på å kle opp ungene sine i kostbare merkeklær. Heitmanns retoriske utilstrekkelighet synliggjøres i særdeleshet når hun sier at barna hennes kun fortjener det beste. Betyr dette at foreldre som prioriterer pengene annerledes ikke setter ungene like høyt?

Heitmann bidrar til å fordumme debatten, og jeg håper Heitmann legger en kopi av en oppdatert kredittsjekk av sin egen økonomi på bloggen, slik at vi andre foreldre eventuelt kan se hvor mye man må tjene for å le hele veien hjem etter å ha vært på shopping til ungene. Nylig la Kreditorforeningen frem kredittall som viser at småbarnsforeldre er den gruppen med flest betalingsanmerkninger, og den uoppgjorte gjelden handler om luksusforbruk. 

Debatten handler strengt tatt ikke om barna, men om hvordan vi voksne setter press på andre voksne som også er foreldre. Klesmessig har jeg som fembarnsfar vært forskånet fra presset inntil i fjor høst, og forandringen fant sted i løpet av en liten kjøretur. Min datter Lotte (da 13 år) og jeg diskuterte klær og koder på ungdomsskolen:

- Du er ikke så opptatt av merkeklær og sånt du, konstaterte jeg fornøyd mens jeg hadde blikket på veien.

- Ikke? kontret hun.

- Du spør nå aldri om klær om det ikke er noe du absolutt mangler.

- Det er fordi jeg vet at du kommer til å si nei, uansett.

Så fortsatte en lang tirade om klærne alle andre elever gikk med på skolen, og hun henviste til klesmerkene en del av venninnene brukte.  

Der og da merket jeg presset. Et massiv press kombinert med dårlig samvittighet, på grensen til det skamfulle. Hvem ønsker å være den kjipe faren. Han som utstråler et nei så sterkt at selv spørsmålet blir overflødig.  Samme kveld la jeg turen innom en motebutikk, og fikk pakket inn årets julepresang til Lotte - en Para Jumper til 8600 kroner. Galskapen lenge leve. Man kjøper ikke en jakke til 8600 kroner. Men det gjorde jeg altså. Og det sved fryktelig i lommeboken, og det ville det gjort uansett hvor tjukk lommeboken hadde vært.

Garderoben til Lotte bestod inntil i fjor høst  av helt vanlige kvalitetsklær til helt vanlige priser. Da jeg på sensommeren i år var innom en annen butikk for å undersøke priser og utvalg på skjorter fra Ralph Lauren, kom det tørt fra ekspeditøren:

- Du vet, Ralph Lauren er skoleuniformen blant ungdommen. 

Det har blitt noen skjorter fra Ralph Lauren siden i fjor, men trøsten er at det kunne vært mye verre. To av tre døtre og min kone bruker samme størrelse. Men da jeg i høst måtte ut med nesten nye 9000 kroner for enda en Para Jumper til snart 13-årige Emma,  tok det lang tid før det som fortonte seg som kroppslig tannpine  slapp taket.  Man skal jo ikke gjøre forskjell på barna. 

For meg er ikke dette en debatt om hva ungene betyr, men kanskje mer en debatt om hva vi voksne utsetter hverandre for, og hvilke etterkommere vi skaper. Når skal det ta slutt?  Skal vi slutte å kjøpe merkeklær til barna når de tjener sine egne penger? Men når de tjener egne penger, vil barna likevel ikke tjene tilstrekkelig til å kjøpe merkeklær.

Hvor mye må DU arbeide for å bruke 9000 kroner på en jakke? Det er her bloggeren Ranveig Heitmann demonstrerer hvor lite dyp hun er. Heitmann bruker barna som uvitende markører mens jeg skammer meg over at jeg faktisk har bidratt til å sette press på andre barn og foreldre. Heldigvis sa jeg nei - høyt og tydelig og uten dårlig samvittighet - da Lotte nylig ymtet frempå om at andre elever nå bruker sokker fra Ralph Lauren.

Jeg savner en debatt om skoleuniform. En universell skoledrakt hadde spart oss foreldre for unødvendige utlegg og bekymringer og naive beslutninger. Med skoleuniform hadde ikke barna vurdert hverandre etter klesmerke i skolegården. På fritiden er det ikke noe problem, for da er det ofte trening og andre uniformerte aktiviteter som står på dagsorden. Hovedpresset kommer fra skolegården, dessverre. Skolen er en catwalk eller kanskje en utilsiktet  gapestokk...

 

 

 

 

 

 

Utsultet på makt

Etter 40 år i oposisjon er FrP utsultet på makt. Siv Jensen nesten spyttet ut "Morna, Jens" fra scenen til ellevill begeistring fra medlemmene.

...den høye faktoren av danskebåt og rulletobakk i brystlommen er tonet ned

FrP fikk kraftig tilbakegang, men Siv Jensen sammenlignet tallene med kommunavalget for to år siden og kalte valget historisk godt da hun entret scenen på valgvaken. I den grad vi har deltatt i det samme valget, opplevde FrP et skrell av mandater til Stortinget. Jensen har imidlertid klart det Carl I. Hagen aldri maktet, regjeringsdeltakelse. Etter å ha hånet Jens Stoltenberg, var Jensen rask med å strekke ut begge armene til sine nyvunne venner i sentrum. 

Det blir spennende å se hva FrP får til i en borgerlig regjering. Partiet er blitt mindre stutumaktig med Jensen som leder, og den høye faktoren av danskebåt og rulletobakk i brystlommen er tonet ned. Partiet har etterhvert fått frem flinke og ansvarlige politikere, men - jeg undrer meg etter hvert valg over hvem som stemmer FrP. Partiet spretter på meningsmålinger straks man polariserer omkring temaer som lavere skatter og avgifter, bompenger, mindre innvandring og strengere kriminalpolitikk. Personlig tror jeg at innvandringsdebatten er det sterkeste kortet partiet bruker. Derfor legger jeg til grunn at Per Sandberg ikke blir en del av en borgerlig regjering. Sandberg bærer fortsatt den gamle, litt ullelukende og ekskluderende FrP-kulturen med seg.  Han fremstår som innvandrerfiendtlig. Det blir en dårlig match om han skal regjere med sindige og inkluderende mennesker som Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. 

Sandberg bærer fortsatt den gamle, litt ullelukende og ekskluderende FrP-kulturen med seg

Jeg tror FrP vil få gjennomslag for mye borgerlig politikk, men fotavtrykkene Siv Jensen alerede nå har markedsført blir neppe av det blåeste slaget. Partiet er sulteforet på makt, og kanskje like mye på å oppnå politisk respekt. Det tok 40 år å komme til Kongens bord. Den muligheten tror jeg ikke Siv Jensen skusler bort, vel vitende om at mild blå regjeringspolitikk vil være milevis fra det rødgrønne regimet som har regjert i åtte år. Mange frykter at FrP i regjering vil gå på en "SV-smell". Det vil aldri skje at f.eks FrP-ere stiller seg opp utenfor Stortinget for å demonstrere mot sin egen regjering. 

 

 



 
 

Vårt tafatte landslag

I kveld skal vårt tafatte landslag i aksjon igjen.

Interessen for landslaget synker.

Og jeg - som alltid har fulgt og heiet på Drillos, kjenner bare en utmattende og tom følelse. Tappet for energi. Før det har begynt. Det er et trøtthetssyndrom og frykten for kveldens invasjon av kjedsomhet. En blasert merkevare. Takke meg til kvinnefotballen, minnene fra en spennende og engasjerende EM-finale med fargerike profiler.

Den norske herrefotballlandslaget er så ...  så kjedelig, så fargeløst og så blottet for profiler at jeg ikke orker å skrive mer!


Når hotellpushere trygler om OL

Hotellpusherne Petter Stordalen og Christian Ringnes er ville av begeistring for å få OL til Oslo. Ringnes har til og med funnet frem kalkulatoren og konkludert med at det blir gratis for hovedstaden. 

I OL-sammenheng blir både Stordalen og Ringnes like sjarmerende som to små gnagere. De sniffer eimen av penger, og prøver  å åle seg  frem til godsakene - at Oslo-folket stemmer ja til OL. Da kan Stordalen og Ringnes sannsynligvis gni seg i hendene.  De investerer ikke en eneste krone på OL, bare forsyner seg grovt på infrastruktur ved å eie hoteller og restauranter. Prisene på hotellrom vil i en OL-periode nå all time high. De bryr seg lite om kostnadene samfunnet må bære, og fremstår i dette tilfellet som griske kapitalister uten øyne for annet enn pengene de selv kan håve inn.

På oppfordring fra VG kledte Stordalen seg i forrige uke i OL-outfit fra 1952 og poserte villig for fotografene i Holmenkollen, mens han oppfordret oss til å tenke stort. Som nasjon må vi våge, liksom.... Jeg regner med at Gunhild Stordalen allerede har sendt mannen i skammekroken for et særdeles kleint stunt.  

Petter Stordalen og Christian Ringnes oppfatter jeg vanligvis som to muntre og fargerike typer. Som ambassadører for  OL i Oslo er de imidlertid skamløse og tilfører debatten ingenting annet enn retoriske tilbakeslag. Agendaen er så åpenbar og pengedrevet, og det blir nesten frastøtende når Stordalen  kler seg opp med norsk symbolikk og bruker megafon til folket - vi har ikke råd til å la være, formante han. Og Christian Ringnes har f.eks funnet ut at OL vil være gratis for Oslo... 

Slik ser hovedtallene i hans regnestykke ut:

- Samlet kostnad 37 milliarder kroner. 23 milliarder dekkes av Staten, 6,5 milliarder dekkes av billett- og sponsorinntekter. Idrettsanleggene koster fem milliarder kroner, hvor Oslos kostnad blir 2,6 milliarder kroner. Når vi tar med de positive ringvirkningene, blir OL gratis for Oslo, ifølge Ringnes.

Ringnes (og Stordalen) velger å overse det faktum at OL-arrangement siden 1960 i gjennomsnitt har sprukket med 179 prosent. Det betyr at Norge - altså du og jeg - skal pøse ut kanskje mer enn 93 milliarder kroner  i løpet av 16 fartsfylte dager. Det er dessuten mer regelen enn unntaket at store offentlige prosjekter sprekker økonomisk, noe som innebærer at man bør lytte til forskningen ved Oxford University. Kostnadene kan dermed være 5,8 milliarder pr dag. Litt rimeligere blir det om vi regner ut fra 32 dager - som også inkluderer Paralympics - da blir dagskostnaden 2,9 milliarder.

Tusenkronersspørsmålet er hvor Christian Ringnes har kjøpt kalkulatoren sin.... Jeg vil også eie en kalkulator der det mest kostbare kan regnes til null.

 

 

 

 

 

 

 

Stopp OL i Oslo!

Akkurat nå har jeg full tillit til at Oslo-borgerne bruker sin stemme på valgdagen 9. september, og setter beinkrok på de som vil sløse kanskje 50 milliarder på 16 OL-dager.

I skyggen av valgkampen foregår det også en annen kamp i hovedstaden. Idretten har funnet ut at et nytt OL i Oslo er noe fellesskapet bør bruke milliarder på, og mobiliserer nå kraftig for å få befolkningen med seg.

Merk deg bare hvor mye penger idretten bruker på å mobilisere et flertall i hovedstaden før folkeavstemningen. Ved siden av pengebruken har idrettsgeneral Inge Andersen og den aldrende IOC-pampen Gerhard Heiberg tatt turen ut blant vanlige folk for å drive valgkamp for de våte drømmene sine. Heiberg assosierer jeg mest med klar distanse til folket, selve symbolet på pompøs og ovenfra-og-ned. Vi får alle håpe at han fortsetter å bevege seg ute blant folk. Han kan fort vise seg å bli et av de beste kortene for nei-siden.

Heiberg assosierer jeg mest med klar distanse til folket, selve symbolet på pompøs og ovenfra-og-ned

Jeg minnes den gang Audun Tron (tidligere ordfører på Lillehammer) og daværende kronprins Harald arbeidet for å få til et OL på Lillehammer. Hele nasjonen stilte seg bak. Det ble en gedigen suksess, og det er ikke det minste rart at noen nå ønsker seg en ny folkefest. Det var noe gründeraktig og lidenskapelig - ekte norsk dugnadsånd - over de som jobbet frem OL på Lillehammer, og vi andre utgjorde et engasjert publikum.

Men det kostet fem ganger mer (www.na24.no/arkiv/naeringsliv/article1506922.ece) enn det vi trodde, uansett hvor moro det var, og et nytt norsk vinter-OL kan sprekke like mye.

...blir det feil å arrangere et party med ditto skallebank som koster milliarder

Skarve 36 prosent av Oslos befolkning støtter i dag et OL. Når det nå arrangeres en folkeavstemning må resultatet veie tungt, og jeg oppfatter at avstemmingen brukes som et barometer for å få innsikt i hvor stort engasjementet er - ja eller nei. Med alle de utfordringer Norge har innen flere sektorer, blir det feil å arrangere et party med ditto skallebank som koster milliarder, og som deretter etterlater seg tiår med vedlikehold av idrettsanlegg ingen av oss behøver.

Om idretten hadde investert  egne penger i prosjektet, kunne ting kanskje stilt seg annerledes. Men disse midlene finnes ikke. Idretten vil forsyne seg freidig og frekt av fellesgodene - altså våre skattepenger - for å ha det moro med verdenseliten. For å sukre pillen smykker de seg med argumentasjon om folkehelse, sosial utjevning og det søteste så langt - byutvikling i Groruddalen ...

Mandag 9. september stoler vi alle nordmenn på dere som skal avgi stemme i Oslo!


Ernas kule kruttønne!

 

Så var det krutt i ham, ektemannen til Erna Solberg. Den hittil stillfarne ektemannen har stått for valgkampens mest eksplosive utbrudd.

 Valgkamp er blitt kjedelig. Politikerne er blitt proffe, ensbetydende med at de er blitt enda tørrere og med mer avstand til velgerne. Kommunikasjonen foregår gjerne med slitne gjengangere som millioner og milliarder, og ord og vendinger som snart dør av trøtthetsbrudd; det sentrale for oss er, poenget er, det viktigste, mest avgjørende, altså innøvd tomhetsprat. 

Takke meg til Sindre Finnes. Mest kjent som Erna Solbergs tause ektemann, han som ikke sier noe, men bare er høflig tilstede på utvalgte arrangementer. I løpet av valgsendingen tirsdag kveld gikk det en smule varmt hos den ellers så sindige Sindre, som plutselig skiftet ham og lot opparbeidet vrede få utløp gjennom Twitter:

"Blir dette en ny NRK debatt uten ett eneste kritisk spørsmål til Regjeringen til tross for at de har styrt Norge i åtte år"

Og:

"Tror noen ansvarlige i NRK bør vurdere om Ingunn Solheim skal få permisjon resten av valgkampen"

Slik kommuniserer en ektemann som heier på sin kone, kanskje en kommende statsminister. NRK tok kontakt med Finnes etter Twitter-utbruddet, som i dette telefonintervjuet først var ganske hissig, men senere ringte og trakk tilbake uttalelsene. Han påpekte at kommentarene både på Twitter og i telefonintervjuet skjedde i affekt.

Ektemannens utbrudd er det mest interessante som har skjedd i valgkampen ved siden av at SV har vært under sperregrensen på flere målinger. Sindre Finnes viser med all tydelighet at han er en lojal og engasjert ektemann, en lidenskapelig fyr som garantert hadde kastet seg foran toget for å redde sin kone. 

Hva han sa spiller egentlig ikke noen rolle. Sindre Finnes har vist noe politikerne mangler, nemlig synlig engasjement. 

Hevngjerrig hurpe

Grete Knudsen har over natten klart å ødelegge sitt eget politiske ettermæle. Hun fremstår som en hevngjerrig hurpe.

Knudsen har skrevet en bok ingen har etterspurt fra en politiker de fleste allerede hadde glemt, og på freidig vis har hun rappet rollen som historiefortelleren om hva som skjedde i Arbeiderpartiet på 90-tallet. Den rollen behersker hun ikke. Knudsen driver ikke historiefortelling. Hun spytter gamle partifeller i ansiktet. Samtidig prøver hun å skape et inntrykk av at hun ikke er bitter. Det tror ingen på.

 

Etter å ha fulgt pressekonferansen sitter jeg med følgende spørsmål; hvordan i all verden klarte Grete Knudsen å bli statsråd, gjentatte ganger?
 

Den tidligere statsråden har åpenbart båret lenge på mørke sider som hun fant nødvendig å offentliggjøre nå i innspurten på en valgkamp.

 Boken "Basketak" kommer til å bli en fiasko for Kagge Forlag, og en katastrofe for Grete Knudsen. Hun prøver å innbille oss at Arbeiderpartiet betyr alt for henne... Det finnes et ordtak som "jeg hører hva du sier, og ser hva du gjør..."



Boken rammer ikke Arbeiderpartiet, og vil neppe trekke partiet hverken opp eller ned på meningsmålingene. Den rammer i det lange løp bare Grete Knudsen. Om noen dager går teppet ned, og boken fades ut og over i det store intet. Ingen i Arbeiderpartiet vil savne henne, eller huske henne som den gode og arbeidsomme statsråden. Grete Knudsen vil bare bli husket som den simple partifellen som ingen kunne stole på.

 

Martin Kolberg er - naturligvis - rystet over innholdet i boken, og kan ikke fatte og begripe at en person som er gitt så mye tillit kan iversette en slik svertekampanje, og ikke minst valg av tidspunkt. Det er lett å forstå Kolberg, og helt ubegripelig å forstå Knudsens vurderinger om de da ikke er tuftet på oppmerksomhet og ønskede salgsmål. Den tidligere ministeren begår dessuten en av de store kardinalfeilene; hun spotter og spytter på mange personer samtidig.

 Etter å ha fulgt pressekonferansen sitter jeg med følgende spørsmål; hvordan i all verden klarte Grete Knudsen å bli statsråd, gjentatte ganger?
 

Sjanseløse Snowden

Edward Snowden bønnfaller flere land om asyl, men kommer ganske sikkert til å havne i et amerikansk fengsel, bortgjemt og etterhvert glemt. 

Snowden-saken har surret seg inn i noe som minner om en gordisk knute. Med sine bevisste lekkasjer har den unge amerikaneren skaket opp flere EU-land etter påstander om at USA har drevet organisert avlytting og overvåking. Det er sikkert ingen grunn til å betvile opplysningene. Det har kanskje festet seg et inntrykk av at Snowden blir uskyldig forfulgt av amerikanske myndigheter, og man kan lett la seg rive med når så mange EU-land bruker  Snowden-informasjon til å kreve svar fra amerikanske myndigheter. Men selv irriterte EU-ledere kan ikke redde rumpen til Snowden, og etter mange dager i russisk transitt fremstår ikke president Vladimir Putin særlig begeistret over å ha en jaget amerikaner i nærheten.

Snowden har alliert seg med Wikileaks, men det er en vesentlig forskjell på Snowden og sin allierte. Snowden var en betrodd medarbeider innen amerikansk sikkerhet og etterretning (National Security Agency) og det ville jo være skandaløst om han slapp unna uten konsekvenser. Det hadde i så fall betydd frislepp for andre i tilsvarende betrodde stillinger, som har undertegnet konfidensialitetserklæringer om rikets tilstand i mange valører og varianter, og full dedikasjon uansett hvor grisete virkemidlene måtte være.

Norske myndigheter hadde aldri latt en betrodd medarbeider i for eksempel Forsvarets sikkerhetstjeneste slippe unna om vedkommende offentliggjorde fortrolig informasjon fra etterretningsarbeid. Vedkommende hadde fått akkurat den samme nedverdigende  behandlingen som storspionen Arne Treholt fikk da han ble arrestert og siktet. Når Snowden i tillegg prøver å stille krav for en retur til USA, kan det virke som litt av alvoret har begynt å sive inn. Snowden kjører likevel sin målrettete PR-strategi fra Moskva, men strategien har allerede møtt motbør hos den russiske presidenten. Har man fulgt noenlunde med i mediene, er det snarere en flukt enn forfølgelse verdenssamfunnet er vitne til. Flukt fra konsekvenser. Bare det siste døgnet er deler av europeisk luftrom blitt stengt etter mistanke om at Snowden kunne befinne seg på et fly bort fra Moskva.

Flyet som tar Snowden bort fra den russiske hovedstaden, vil etter all sannsynlighet ha stø kurs for USA. EU-lederne vil fortsette å bruke Snowden-informasjonen for alt den er verdt, mens hovedpersonen ikke oppnådde annet enn en ultrakort periode i det globale rampelyset. Snowden vil etterhvert også merke hvor fort man blir glemt, selv om han klarte å tapetsere førstesider verden over med interessant og fortrolig informasjon. 

 

 

 
















Nedbørsrekorder i juli

Visste du at siden 2009 har juli vært en kliss våt måned? Kanskje greit å skru ned forventningene om sol og sommer, bading og grilling!

Hvert eneste år på denne tiden oppmuntres jeg av mine egne forventninger til tiden og været som skal komme. Ferie skal være sol og sommer. For noen dager siden kjente jeg at den gode sommerfølelsen var i anmarsj. Den ble imidlertid raskt avbrutt av en hukommelse som på sitt sinteste brølte regn, regn og atter regn.

Det er ikke alle minner som er like ønsket, men det er bedre å face dårlige nyheter enn å fylle den mentale helsen med opplevelser som aldri slår inn. Jeg er som en nervøs børstrader som skyr usikkerhet. Været er usikkert, men statistikken er sikker. Statistikken kan være et greit sannhetsbarometer for å holde forventninger og et mulig rush av endorfiner på et måteholdent nivå. Planlegger du en ferie i Norge i juli måned, kan det være lurt å se den regntunge statistikken, innhentet hos Meteorologisk Institutt:

Juli 2009 - 25 prosent mer nedbør enn normalen. Store områder av Sørlandet og Østlandet fikk over det dobbelte av normalen og en rekke stasjoner satt ny rekord for månedsnedbør.

Juli 2010 - 35 prosent mer nedbør enn normalen. Store områder av Nord-Norge og Vestlandet fikk over 50 prosent av normalen og i enkelte områder var månedsnedbøren 50-150 prosent over normalen. Flere stasjoner i Sogn og Fjordane målte den størst døgnnedbøren i juli siden målingene startet i 1895.

Juli 2011 - 35 prosent mer nedbør enn normalen og den 8. våteste måneden i serien som går tilbake til 1900. Deler av Buskerud, Aust-Agder og Oppland fikk 2,5-3 ganger normalen for juli og flere stasjoner i Sør-Norge satt ny rekord for månedsnedbør og døgnnedbør.

Juli 2012 - 25 prosent mer nedbør enn normalen. Nedbøren var betydelig over normalen på det meste av Østlandet og i deler av Nordland, Troms og kystområder i Finnmark, mens deler av Agder, Møre og Romsdal, Nordland og indre deler av Finnmark har fått 50-100 prosent av normalen.

La oss alle be en bønn til værgudene!