hits

januar 2010

Kast Bøkko ut av landslaget

Skøyteløper Håvard Bøkko må ta et betydelig ansvar for at den såkalte Mueller-saken er blitt teater, og fra et Public Relations perspektiv er det hele blitt en sørgmodig føljetong.

At Bøkko er kandidat til å hente hjem en gullmedalje fra Olympiske Leker ser ut til å ha gitt ham innflytelse, og den har han brukt utelukkende til å sette seg selv foran kollektivet. Sjelden har en norsk toppidrettsutøver i Norge furtet som Bøkko og den misnøyen han åpenbart viser med de nye landslagstrenerne (Pedersen/Koss) forsterker den egosentriske Bøkko-profilen.

Når styret i skøyteforbundet sparket Mueller var det for sextrakassering. Dermed kan man også si at beslutningen om avskjed var et verdivalg. Slike trenere har ingen plass i idrettsnorge.

Mueller er tilstede når Bøkko trener og konkurrerer, og tilstedeværelsen har allerede gitt negative utslag. De nye langslagstrenerne har så langt utvist mye diplomati, og strengt tatt er det ikke Mueller som er hovedproblemet. Den store synderen i det pågående skøytespillet er Håvard Bøkko.

Kravet om spesialforpleining i oppkjøringen til OL fremstår som en uformell aksept for at Mueller igjen kan være en del av miljøet. Bøkko kan umulig ha rådgivere eller nære venner som forklarer han sakens kjerne. Det er trist. Kanskje disse personene som kunne vært kritiske korrektiver rett og slett er blindet og fokusert på den gullmedaljen han kan bringe hjem, og styret i skøyteforbundet virker bare lammet.

Skøyteforbundet burde statuere et eksempel på at ingen er større enn laget, og fratatt Bøkko OL-plassen. Kanskje en gullmedalje mindre, men Norge viser samtidig at toppidretten skal gjennomsyres av gode verdier. Bøkko er blitt svulsten i det norske skøytemiljøet.

Giske løfter næringslivet

Enkelte politikere klarer å begeistre. Trond Giske begeistret mange som kulturminister, og med en egen fanside på Facebook ville jeg garantert blitt tilhenger, uansett hvilket departement han styrer.

På kort tid har Giske vist seg som en svært skarp næringsminister. Interessert i finansielle mekanismer og genuint opptatt av løsninger for landets næringsliv. Noen vil kanskje hevde at det er for tidlig å rose innsatsen. Personlig hadde jeg ikke de store forventningene da han byttet statsrådspost og endte opp i næringsdepartement som innebærer krevende arbeid og færre røde løpere. Overgangen i seg selv har vært beundringsverdig. Med autoritet har Giske tatt rollen som næringsminister på en overbevisende måte.

Kraftig fokus på en handelsavtale med Kina, skipsredere som velger Norge som sitt fedreland og selvkritikk omkring den såkalte Røkke-saken bidrar til å heve både trivsel og troverdighetsfaktoren. Giske vil arbeide for et mer næringsvennlig Norge. Ikke bare skal det være lønnsomt og gøy å drive bedrifter, han vil også vi alle skal være stolt over de som lykkes i næringslivet og sammenlignet dette med når norske utøvere presterer innen idrett.

Statsminister Jens Stoltenberg kan umulig hatt næringspolitikk på agendaen da han utnevnte Sylvia Brustad som næringsminister i den første rødgrønne regjeringen. I sin tid som næringslivets politiske leder og veiviser virket Brustad utilpass, uengasjert og uten den nødvendige tyngde og erfaring. Man kan gjerne si at hun gjorde næringslivet en tjeneste ved å fratre, men mest av alt gjorde hun seg selv en stor tjeneste, ikke minst omdømmemessig. Næringspolitikk er sikkert blitt mye kjekkere og mye mer nært for et langt bredere publikum etter at Trond Giske tok over. Det er guts og kraft i prioriteringene, og han kommuniserer næringsliv på en interessant måte.

I tillegg utstråler Giske at han har peiling på næringspolitikk. Til våren er det både lønnsoppgjør og deretter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Våren blir derfor syretesten på om Giske som næringsminister har like mye gjennomslagskraft som sjarm og vilje. Likevel er det på sin plass å gi ham noen godord på veien . Stå på!

Dagbladet - Beretningen om et avismord

Overskriften er naturligvis tittelen på boken som er ventet utgitt i begynnelsen av februar 2010. Forfatter er tidligere journalist Ottar Jakobsen. Som mediemann ser jeg frem til å kommentere boken, og spørsmålet er om den bringer noe nytt om det indre liv i Dagbladet.

Kloakken flyter i gatene

Internett skulle skape interaktivitet og dynamikk, bringe mediene nærmere sitt publikum. Folket fikk muligheten til mer enn å absorbere nyheter passivt. De fleste nyhetsmediene har et eget felt hvor folket kan skrive sine meninger. Kloakken flyter ukontrollert og illeluktende gjennom gatene.

Praksisen har eksistert i mange år, og praksisen kan med fordel avskaffes og gjenfødes i en mer skikket form. Den folkelige interaktiviteten er blitt en offentlig og anonym plass for den grinete delen av befolkningen. Uregistrert kan man via et alias mene hva man vil, om hvem man vil. Mene noe om personen, spre rykter, mene noe om motivet eller mene noe om saken. Etter å ha sett folks meninger gjennom mange år er det skremmende mye innestengt aggresjon som får utløp.

Jeg kjenner mange som er offentlige personer, og den nye folkelige tumleplassen er blitt en belastning for flere. At man blir eksponert gjennom kritisk og saklig journalistikk er en del av spillets regler. Idet en sak publiseres åpnes den nettbaserte kloakkpumpen og aliasene kan spyle ut nedsettende karakteristikker og til overmål bruke sin ytringsfrihet anonymt. Mengden av negativitet og usaklighet er skremmende stor. Den er gjennomgående og jeg kan ikke annet enn å tro at dette er mennesker som har mange tapte slag bak seg og gjennom sine anonyme kommentarer føler at de oppnår en eller annen form for psykisk tilfredsstillelse eller fysisk nytelse.

Etter mitt syn tapere uten selvbilde og selvtillit, uten guts til å synliggjøre sin reelle identitet. En vesentlig del av det å delta i samfunnsdebatten er å ha en klar avsender. Man kan selvfølgelig anføre at disse kommentarene ikke har injurierende kraft, og neppe hadde fått konsekvenser i rettslig forstand. Men så lenge slike kommentarer sårer de som deltar på spillets premisser i samfunnsdebatten, har de anonyme budskapene likevel en form for simpel kraft. Ærlige meninger, fra ekte personer, er kult og skikkelig. Og kan bringe debatten videre!

Konflikt-symbolet Tom Nordlie

Ingen har i norsk moderne tid trent så mange fotballklubber som Tom Nordlie. Fra å være både frisk og kontroversiell er han nå blitt selve symbolet på ubehag og konflikt, og trener-nekrologen er en sluttpakke unna. Medieyndlingen Tom Nordlie vil bli mer ettertraktet enn treneren Tom Nordlie.

I 2005 fikk Nordlie Kniksen-prisen som beste trener, den gang for sin trenerfilosofi i Start med sølv som resultat. Siden heder og ære i 2005 har Nordlie hatt sine oppturer og nedturer. Etter å ha fulgt Nordlie gjennom snart 20 år fra sidelinjen kan det være betimelig å reise spørsmålet om han er den perfekte trener.

Team bygges gjennom god kommunikasjon. Over tid har ikke Nordlie maktet å bygge sterke og varige team, og det har vært mer regelen enn unntaket at han sleiver i kommunikasjonen.

Han legger seg gjerne ut med egne spillere, andre trenere, administrasjoner og støtteapparater. Paradoksalt nok er Nordlie likevel den treneren som har mest erfaring i å bli beilet på, og den treneren som har mest erfaring i å høre hurraropene når han endelig forlater en klubb, selv om tiden har vært kort.

I et sivilisert samfunn må man kunne kreve mer enn å drive frem fysisk aktivitet og enkel psykologisk innsikt for å være topptrener. Når man tildeles en posisjon høyeste nivå er man også en rollefigur, og det krever en profesjonell adferd i alle ledd. Som tilskuer har jeg betraktet Nordlie, og det kan være underholdende å se og høre ham, og samtidig så lykkelig over ikke være en av hans undersåtter, fiende eller kollega. Det sies at Tom Nordlie byr på seg selv, men invitten er ofte negativ ladet og da blir det ikke riktig å bruke begrepet å by på seg selv.

Snart skrives nekrologen over Tom Nordlie. Den kan umulig inneholde for mange superlativer. Litt lykke har det vært, men konfliktene er det som vil sitte igjen i opinionen. Ingen oppegående klubber vil de neste ti årene be om hans trenertjenester. Det å velge bort Tom Nordlie vil således være et verdivalg.

Som mediemann har han en del å gå på. Som ekspertkommentator har han tidligere vist analytiske evner, og ispedd noen punchlinere kan det bli god underholdning som ikke har andre konsekvenser enn seere som kan fryde eller irritere seg over spissformuleringene. Treneren Tom Nordlie ligger på dødsleiet. Snart kan vi kanskje glede oss over en ny fargeklatt på innsiden av media. Det finnes alltid et marked, selv for dårlige trenere.

Jeg er lut lei av Tromsø

Selvfølgelig skal ikke Tromsø arrangere den internasjonale finalen i Grand Prix, like lite som det noensinne kommer til å bli arrangert et OL på det lille tettstedet nordpå.

Tromsøværingene er raskt på alerten når noe skal skje og dyrker begrepet som «Nordens Paris» så snart muligheten byr seg (forstå det den som kan).

Jeg er lut lei av Tromsø, en liten ubetydelig bygd langt nord som er mest kjent for rorbuhumor som slo an i gamle dager og et middelmådig fotballag.

Er man glad i vinter får man snø og kulde seks måneder i året. Minst. Skal man drikke seg dritings er det også tilstrekkelig med vannhull i byen. Utover dette har Tromsø ikke mer å by på enn et lite sted som Førde i Sunnfjord eller Sveio, en liten kommune nær Haugesund.

Bergensere er gjerne kjent for å være store i kjeften og ha selvbilder som gjerne lett kommer ut av proporsjoner. Bergen kan i det minste vise til mye, som å ha arrangert den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, vertskap for Rolling Stones og andre store arrangementer.

Hva er det med Tromsø og  tromsøværinger... De tar mye plass. Eller krever mye plass. Attention, please.

Tromsø er festplageren. Den som - etter å ha holdt  tale - reiser seg fordi det var noe man hadde glemt, mens vi andre skuler skjemt på hverandre.

Jeg forstår at Tromsø har behov for å være en del av det norske flagget, men det hadde ikke gjort noe om den lille bygden langt der oppe  tok virkeligheten innover seg.

Tromsø har lite å by på, bortsett fra mennesker som mener uendelig mye, Oluf, vinter og midnattssol. At det finnes et kulturhus i Tromsø er jo kjekt, veldig kjekt.

Men kanskje de selvgode tromsøværingene kan prøve å gjøre noe selv, skape noe, ikke surfe på kjente internasjonale arrangementer som bygden ikke er i stand til å takle.

Alle bør jo ha fått med seg hvordan kringkastingssjefen vrir seg når hjemplassen nevnes.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 25.05.09

Rybaks verste fiende

Det er deilig å være vitne til hvordan Alexander Rybak fremstår i offentligheten. På scenen har han et glimt, et blikk, som utstråler mer energi enn en diger vanndrevet turbin som skal gi lys og varme til et befolkningsrikt fylke. At alle vil ha en bit av det nye idolet, er bare naturlig.V

i elsker kjendiser som viser seg folkelige, og Alexander steg i vinter ut fra ingenmannsland og før sommeren nådde han den europeiske stjernehimmelen, mens han midtveis rakk den amerikanske divaen Oprah Winfrey. Det er bare å ta hatten av og gratulere.

Statsråd Erik Solheim uttalte for mange år siden av medieomtale er som narkotika, får man først litt, må man stadig har mer.

Mediene representerer en stor oppside for Rybak. Mediene representerer også den største nedsiden. Livet som mediejunkie kan være deilig, men plutselig slukkes flomlyset fordi folk er stappmette. En bokser som han gått i kanvasen klarer aldri helt å reise seg.

Idar Vollvik gikk i mediefellen. Med ekte varme og sjarm viste han seg fram fra ingenting og arbeidet hardt for at du og jeg skulle få rimeligere tellerskritt.

Etter hvert endret medieomtalen seg fra den hardtarbeidende mobilmannen til å bli den mediekåte posøren og eksperten. Som til og med visste hvordan man skulle trade på børsen og bygge opp andre bedrifter (... som man roper i skogen får man svar). Initiativene og meningene gikk i alle retninger og den norske vollvikmania fikk seg etter hvert en real smell.

Alexander Rybak er 23 år gammel. I mediesammenheng er han et lite barn. Akkurat nå kan Rybak bade i all den omtale han vil, og følger han andre blir han bare mer og mer avhengig. Medienes mekanismer er brutale og interessante. Markedsverdien henger ikke nødvendigvis sammen med hvor ofte man får bilde av seg selv på skjermen eller i avisen.

Kurt Nilsen har gjennom årene været en foregangsfigur i så måte. Han bruker mediene, og mediene bruker han. Men det er Kurt Nilsen som setter agendaen.

Alexander Rybak har allerede kommentert at han har tapt penger på fondsinvesteringer. Jeg kan ikke se motivet for at Rybak skal utlevere sine investeringer. Hva blir det neste...

Hjemme Hos-intervju med Se og Hør, sponset badeferie i Syden, den nye kjæresten, premierefester og røde løpere eller Rybak som tilskuer på en middelmådig fotballkamp.

Hver dag Rybak våkner kan han stille seg spørsmålet, har jeg egentlig noe viktig å formidle til mediene i dag... Da snakker vi markedsverdi og strategi. Og om en interessant kjedis som vil være blant oss de neste 50 årene.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 21.05.09

Veivalsen ruller over mediene

Det var ingen annen utvei.

Mediekrisen måtte komme, og hadde kommet før eller senere, uavhengig av den globale finanskrisen. Norge er et lite land og vi er få innbyggere. At vi er verdens mest avislesende folk er bare en fattig trøst. Nå gruses mediene. Veivalsen ruller jerntung inn i alle mediehus. Forbrukerne har endret mønster.

Det hevdes at annonsørene svikter. I praksis er det forbrukerne som tar selektive valg og velger bort det tradisjonelle.

Informasjonsflyten gjennom Internett har endret hele mediebildet. Vi får nyheter og underholdning hele døgnet, og den tradisjonelle papiravisen og de tradisjonelle nyhetssendingene har ikke samme kraft eller posisjon som før.

De siste fem årene er det bygget mange sære kanaler og sære konsepter. I et lite land kan ikke sære konsepter gi høye seertall eller økonomisk avkastning, og TV-produksjoner koster penger. Mye penger. Graverende journalistikk - uansett medie og format - er også kapitalkrevende. Aviser, radio og TV har fått merke den økonomiske skrellen mer enn mange andre.

Nå står ikke eierne der med åpne lommebøker og tilfører ny kapital, og det svares med oppsigelser, sluttpakker, permitteringer, nedleggelse av konsepter, for å nevne noe.

Mediemarkedet er både enkelt og komplisert.

Enkelt fordi det handler om å ha mange lesere, lyttere og seere, eller i alle fall attraktive målgrupper. Komplisert fordi dagens medieutvalg er så variert i en liten befolkning at ingen klarer å levere økonomiske resultater.

Mangfoldet gjør at det er vanskelig å tjene penger.

Nisjene kan få et trofast publikum, men likevel være umulig å tjene penger på. Vi bruker ikke bare mer tid på raske nettnyheter.

Norske forbrukere har også fått sans for nye og sosiale medier som YouTube, twitter, Facebook, nettby, datingtjenester, blogger, netthandel og det er etter hvert blitt en internasjonal folkesport å google alt og alle. Viral markedsføring har med sin voldsomme suggesjon inspirert en stor andel av nettbrukere verden over til å prioritere dyrebar tid på å delta i diskusjoner, med egne innspill og kommentarer.

Dette er aktiviteter som tar tid, og nye og sosiale medier konkurrerer med det som har utgjort det tradisjonelle mediebildet. I tillegg har mange medier satset på nye og dristige sjangre, spesielt på TV.

Mediekrisen måtte komme.

I dag er mediebildet så omfattende, det svitsjes, tekstes, surfes og zappes, og finanskrisen har minnet oss alle om viktigheten av å ha en jobb. Dermed ble det et plutselig et høyt og kunstig overskudd av medieutvalg.

Døgnet har fremdeles bare 24 timer.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 12.05.09

- Århundrets pressekonferanse

Historisk. Aldri har noen kuppet scenen som Kjell Inge Røkke gjorde da han inviterte til pressekonferanse og yppet til mer bråk med regjeringen. Enkelte elementer når knapt nok til eneren på terningen, men totaliteten er historisk og sekseren på terningen åpenbarer seg. Røkke tegnet et bilde av seg selv som enerådende, full av hersketeknikker, selvutnevnt medieoffer og den store skaperen, samtidig som han hamret sleggen i trynet på Sylvia Brustad. Raljering og fokusflytting til tross, overlegent.

Kjell Inge Røkke gjorde seg til sakens store offer, og fremstår som en såret enehersker som roper på respekt for det han har skapt og skaper. Røkke viste med all tydelighet at han er kraftig provosert av alle som kritiserer hans strategi. Først en tale til folket (deg og meg) om at det er grenser for mye omtale og oppmerksomhet en mann kan tåle, fysisk og mentalt, og hvordan dette påvirker familie, venner og kolleger. For å demonstrere offerrollen og skape sympati dro han inn konen Anne Grete og at han har stiftet ny familie, før han nærmest glefset ut at han har investert 12 milliarder mens Staten bare har bidratt med 5 milliarder kroner. Hersketeknikker har Røkke fått et godt grep om, og hva er det Staten (skattebetalerne) ikke skjønner når en "enkel fisker fra Molde" skjønner det...Slik raljerte han flere ganger og gjorde seg til den lille som på tross av skjønner kompleksiteten i transaksjonene.

Totalinntrykket er at Røkke ikke klarte å ta saken videre, men skapte balanse i kommunikasjonsregnskapet. Likevel må han påregne at det settes opp køsystem for kritikerne. Man stjeler ikke showet i to og en halv time ustraffet. Pressekonferansen må kunne betegnes som historisk og ingen kan kopiere dette stuntet de neste 100 årene. Røkke skal ha skryt for å forenkle deler av kommunikasjonen gjennom metaforer og begreper. Den tidligere fiskeren vant sikkert tilbake tapte hjerter hos Kari og Ola Nordmann, mens Sylvia Brustad garantert kjøper dartspill og henger opp bilde av Kjell Inge Røkke. Herlig å se hvordan Røkke enkelte ganger svarer med angrep når journalister stiller spørsmål, fordi spørsmålet mangler tilstrekkelig kildegrunnlag eller dokumentasjon, og besvarte ikke det han kalte "spinn" og rykter. Et mediekupp for historiebøkene.

I den neste årlige omdømmeundersøkelsen vil Aker fremstå som en av landets sterkeste merkevarer.

Innlegget ble først publisert på NA24 22.04.09

Geniale Røkke

Kjell Inge Røkke viser seg som en skikkelig strateg.

Enkelte av mine kolleger i PR-bransjen innbiller seg at så lenge man er tilgjengelig for pressen og svarer på spørsmål driver man god kommunikasjon og omdømmebygging, også om bakteppet kan være negativt. Det er sikkert riktig, generelt.

Kjell Inge Røkke er en forretningsmann, og lar seg ikke rive med i det offentlighetsonaniet som skjer i mediene etter de fem transaksjonene i Aker Solutions. Røkke driver en form for antimedia og arbeider sikkert knallhardt i det skjulte for å finne en løsning med regjeringen.

Jeg regner med at han har mer igjen for møtevirksomheten enn å sitte i meningsløse konfrontasjoner på TV med Berit Kjøll. Det kunne selvfølgelig hatt en viss underholdningsverdi, men å ta saken videre er det neppe egnet til. Konfrontasjoner bidrar ikke til løsninger, bare skarpere fronter. I mellomtiden sender Røkke sine soldater fra administrasjonen og fagforeningene ut for å krige kommunikasjonsdetaljer som går over hodet på 90 prosent av befolkningen.

Merkevaren Røkke og merkevaren Aker er under press, men ikke større press enn at det er overkommelig. Mange pr-rådgivere prøver med styrke å hevde at taushet er rammende for en merkevare under press. Basert på mer enn 20 år i medie og PR-bransjen trøster jeg med at ting glemmes raskt. Derfor skal man være forsiktig med å tro på det enkelte eksperter hevder, der de sitter inne i sine trange tåkebobler og lar seg engasjere til å formidle hvor bulkete Aker-karosseriet er blitt siden Røkke ikke står frem.

Aker-saken har et budskap, prosess.

Aker-saken er et formidabelt PR-case. Det handler om kommunikasjon, eller mangel på sådan. Det har vi alle fått med oss.

Når Kjell Inge Røkke vil si noe til offentligheten kan han spasere inn i hvilken som helst redaksjon. Den røde løperen ligger allerede klar i alle norske, store redaksjoner. Media er imidlertid bare en flik av PR-faget. Hvorfor bruke VG eller Dagsrevyen for å fremme et budskap hvis målgruppen er en statsråd og man har tilgang til hennes telefon og kontor. Målet er mest mulig penger. Og mediene kan i verste fall forkludre målet.

Når vi igjen ser Røkke i flomlyset blir det sannsynligvis sammen med statsråd Sylvia Brustad og budskapet er at Aker og Regjeringen har funnet en løsning begge parter kan leve med. Så kan Røkke forsette arbeidet og smile hele veien til banken.

Slik gjør bare en ekte PR-smarting.

Innlegget ble først lagt ut på NA24 19.04.09

Stakkarslige Stanghelle

Harald Stanghelle har gått på en reall smell. Han er lurt opp i stry av den falske agenten David Weiss, og fremfor å legge seg paddeflat velger han å innlede sitt forsvar i Aftenposten med et solid ballespark til VG-kommentator Olav Versto.

Som PR-mann og avisleser reagerte jeg sterkt på at ikke også Stanghelle kunne vise storhet og bare erkjenne at han var blitt grundig lurt av herr Weiss. Nå forsvarer Stanghelle det hele med journalistikkens grunnprinsipper (?) - «jeg var i tvil» og bruker anledningen til å raljere over mulige gamle synder hos Versto.

At Stanghelle, som en dreven avismann, henger seg opp i hvor mye plass VG bruker på kommentaren der Olav Versto svinger en kritikk pisk over ham, trekker bare Stanghelle enda lenger ned i søla. Det siste Stanghelle burde legge seg opp i er prioriteringene VG gjør hva gjelder mengde trykksverte og spaltemeter.

Dagbladet gjorde en flott innsats ved å avsløre den falske agenten.

Avsløringen var en innertier og den eneste personen som gjemte seg bak tvilen heter Harald Stanghelle - mannen som lot seg lure. Alle kan bli lurt. Stanghelle valgte å tvære ut saken med sin såkalte prinsipielle tvil, og han får håpe at de meningsløse og stakkarslige sitatene han først brukte aldri mer blir trukket fram.

Interessant er det også å registrere at kommentaren til Stanghelle innledes med plassdisponeringen hos VG. Stanghelle har alltid vært en høyreist og stor avismann. Han burde spart seg sleivsparket mot VG og Versto, og heller bare unnskyldt at han tok feil. Ingen kan forsvare seg mot lureri satt i system.

I stedet for en unnskyldning velger Stanghelle angrep og nesten gjemmer unna unnskyldningen. I den grad det skulle tjene som fokusflytting, er det en dårlig strategi. Og hva er egentlig budskapet, Stanghelle... Kanskje på tide å komme seg videre i livet og fokusere på noe annet enn de mystiske og hemmelige tjenestene som du alltid har gjort såååååå spennende.

Når alt kommer til alt, er de kanskje ikke så spennende likevel.

Innlegget ble først lagt ut på NA24 den 15.04.09

Dagbladet legger ned papirutgaven

Dagbladet blir den første riksavisen som reduseres til tre utgivelser, og etter en kortere periode legger ned hele papirutgaven. Dette skjer innen få år. Dagbladet er blitt selve symbolet på norsk aviselendighet, og jeg skal ikke plage noen med tall, annet enn å henvise til at det meste har gått på tverke for den tradisjonsrike avisen gjennom en årrekke.

Finanskrisen og endrete medievaner tvinger andre medier inn i den samme elendigheten. Dagbladet, og senere også VG, vil ende opp med utgaver fredag, lørdag og søndag med en enklere nyhetsdel og sterk på magasin.

Resten av uken blir det nettnyheter. Nyhetene er dagsaktuelle hendelser, pressemeldinger og pressekonferanser. Avisene blir enda mer lik ukepressen, og kanskje det siste formatet vi får opplevde den ekte gravejournalistikken utenom TV. Samtidig som nettnyhetene øker må mediehusene fortsette utviklingen av tilleggskonsepter på nett.

Dagens Næringsliv har dn.no, dagensit.no og d2.no, og andre har tilsvarende tilleggsportaler. Dermed pleases annonsørene og disse treffer mer riktige målgrupper (og betaler for det). Likevel vil gratisavisen oppleve nye vekstkår, fordi annonsørene trenger papirformater også i ukedagene. Vi forbrukere er imidlertid ikke villige til å betale for den daglige journalistikken. Den skal være gratis. Dermed blir gratisavisene også dominert av hendelsesnyheter, pressemeldinger og pressekonferanser.

Egentlig er det ikke noe dramatisk i dette. Norge henger bare etter resten av verden, hvor gratisaviser er blitt mer toneangivende medier. Når riksaviser som Dagbladet og VG ender opp med tre utgaver (Aftenposten også) vil den gravende journalistikken få et oppsving. Fordi mediene må sjokkere og overraske i møte med oss forbrukere, få oss til å stoppe opp og grave frem mynter fra lommen. Spørsmålet som reiser seg er om vi har tillit til den gravende journalistikken når den presenteres i formater som også vil ha betydelige innslag av Hot Gossip, Drugs, Sex og Rock'n Roll.

Når vi passerer 2015 er Dagbladet redusert til en nettavis, VG begrenset til to utgivelser i uken og de store regionavisene har tatt innover seg den samme skjebnen. Lokalavisene som bare har noen ukentlige utgivelser lever i beste velgående, akkurat som for 50 år siden. I løpet av de neste årene vil PR-bransjen oppleve enorm vekst, nettopp fordi mediebildet endresradikalt. I den nye medievirkeligheten er det egentlig ikke så viktig hvor nyhetene kommer fra, bare nyhetene er kostnadseffektive og interessante.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 31.03.09