hits

januar 2011

Jailhouse Rock som postludium

Oslo tingrett sender samfunnstoppene Anders Talleraas og Magnus Stangeland i fengsel. Samtidig kommer den tunge tilleggsstraffen med skambelagt omdømme, ribbet for tillit og ære, med Jailhouse Rock som postludium ut av norsk samfunnsliv.

Selvfølgelig synes jeg synd på dem, og vi alle bør kunne forstå den smertefulle belastningen Talleraas og Stangeland opplever. Fallet er høyt, katastrofalt høyt. Og nede i avgrunnen er det bare hardt, mørkt og kaldt. Dette ikke går over med det første, i alle fall. Kanskje senere om saken ankes til lagmannsretten, det er ikke automatikk i at en dom fra Tingretten får tilsvarende utfall i en høyere rettsinstans. Ikke bare vil dommen påvirke Talleraas og Stangeland. Dommen påvirker også omgivelsene, altså deg og meg. Det er i slike situasjoner man trenger gode og støttende venner som kan trøste og oppmuntre. I forretningslivet vil de, uansett relasjoner, være det amerikanerne omtaler som Dead Duck. En trist slutt på et langt og innholdsrikt liv på toppen av samfunnet.

På grunn av sine gode gjerninger som mangeårige rikspolitikere har de begge blitt utstyrt med tillit og troverdighet, tildelt tunge verv i det offentlige og i næringslivet.

Talleraas og Stangeland har vært gode eksempler på hvordan man kan være attraktive og også tjene penger på et omdømme bygget gjennom en betydelig karriere. De har illustrert verdien av et godt rykte, noe som har gitt dem makt og innflytelse. Blir dommen stående er ettermælet ødelagt. Pensjonistene har nådd en alder hvor vi egentlig burde mimre om gamle politiske bragder. De gode historiene, suksessene, er overskygget av trygdebedrageri. En ussel forbrytelse, de har robbet penger fra kassen til fellesskapet.

Norsk samfunnsliv er raust og mangfoldig. Man kan dumme seg ut og likevel få en ny mulighet. Det vitner om at vi, tross jantelov og tendenser til navlebeskuing, ser etter det positive hos andre og viser vilje og evne til å gi folk en mulighet til å gjenreise seg. Det er forskjell på å dumme seg ut og bli straffet for bedrageri, og man skal ha særegne evner for å komme helskinnet tilbake til næringslivet etter å ha sittet i fengsel. Det er bare Kjell Inge Røkke og John Fredriksen som har klart det, og ingenting tyder på at Talleraass og Stangeland noensinne vil klare det samme. De vil sannsynligvis aldri mer sitte rundt et styrebord. Aldri mer ta en viktig beslutning som berører eller påvirker etater, bedrifter eller samfunnet for øvrig.

I ettertid kan vi bare spekulere i hva som drev Talleraas og Stangeland til en slik simpel forbrytelse. Var reglene de selv hadde utformet rett og slett umulig å navigere etter? Var det begjæret etter en siste bonus, en etterbetaling for lang og tro tjeneste mot – sammenlignet med næringslivet – dårlig lønn? Eller var de bare en del av en utbredt pensjonistkultur blant våre folkevalgte? I så tilfelle er de ikke annet enn to vilkårlig valgte ofre, båret fram til skrekk og advarsel av Riksrevisjonen og sjefsbøddel Jørgen Kosmo.

Kanskje får vi svaret i neste rettsrunde, hvis det blir noen. Uansett er det besynderlig å se to menn vi betrodde rikets høyeste tillitsverv fortsatt bedyre sin uskyld, mens samfunnet har dømt dem for et av de simpleste triksene i svindlerboken: Trygdesvindel!

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.