hits

februar 2010

Sleivete bok om Dagbladet

Den kunne blitt så lesverdig, historien om Dagbladet og hvorfor avishuset har slitt tungt de siste årene. Det skapes forventninger når fortellingen er ført i pennen av en mangeårig innsider. Konklusjonen er at  Dagbladet langt raskere kunne tilpasset seg en ny tid om journalister som Ottar Jakobsen (forfatteren) visste hvor døren var.

Maktkamp, konfliktfylt arbeidsmiljø og håpløs ledelse, er gjennomgangstonen i boken "Dagbladet - Beretningen om et avismord". Hensikten med boken er å synliggjøre hvor det gikk galt for Dagbladet (...), og de personlige betraktningene brytes opp med anekdoter fra et selvopplevd journalistliv.

Forfatteren er frustrert. Frustrert over økonomiske mål. Frustrert over samfunnsutviklingen, bitter over at nyheter nå skapes og presenteres på nett mens papiravisen med de ferske nyhetene er utdøende (...). Kjente norske mediepersonligheter som Jens P. Heyerdahl, Anne Aasheim, Harald Stanghelle og Thor Gjermund Eriksen får hovedskylden for avisens tilbakegang. Heyerdahl som eier, de øvrige som sjefredaktører.

Jakobsen har to innganger; finansiell spekulasjon (fra Heyerdahl) og internett. Dagens journalister generelt mangler dessuten ifølge Jakobsen den nyhetsteften som hans generasjon og forgjengere hadde, alstå de som er født i 1960 eller tidligere. Nettbaserte reportasjer har ingen anerkjent plass i det journalistiske hjertet til Jakobsen.

Den største avsløringen i boken er svært personlig. Den blottlegger faktisk forfatteren selv. Som en utdatert og utilpass eks-journalist uten forståelse for økonomiske målsettinger og samfunnsmessige endringer. I tillegg klarer han ikke å motstå fristelsen ved å anvende svært nedsettende karakteristikker om Jens P. Heyerdahl og sine tidligere overordnete. Med merkelapper på Heyerdahl som ”tåkefyrste”, ”narr”, skurk”, ”bløffmaker”, ”feig” og ”surkålselger” blir det vanskelig å ta forfatteren seriøst, spesielt når de ladete ordene ikke underbygges eller forklares i nevneverdig grad. Flere ganger måtte jeg skjemt se en annen vei.

Boken har riktignok noen anekdoter, men opplevelsen av lunhet og godhet i disse historiene sørger Jakobsen for å ta bort gjennom sine sjikanerende beskrivelser, og som selvutnevnt ”bladsmører” og ”bladfyk” var visstnok alt så mye bedre før. Sørgelig er det dessuten at Jakobsen ikke har forstått grunnen til avisens tilbakegang.

Det han ikke klarer å beskrive på drøye 150 sider i bokform kan jeg hjelpe ham med på noen få setninger. Hadde Dagbladet vært en person ville vedkommende slitt med manisk oppførsel og depressive tanker, kombinert med en solid dose schizofreni. Fremdeles vet ikke Dagbladet om produktet er kulturavisen, nyhetsavisen eller kommentaravisen. Dagbladet vil være så mye, og nettopp det er kjerneproblemet. Svakhetene blir spesielt fremtredende når avisen daglig må konkurrere mot en kollega som er superdyktig og dyrker kvalitet i alle ledd. VG har demonstrert hvordan en kvalitetsavis i tabloidformat lages, og det er en virkelighet Dagbladet ikke kan kopiere, eller har vist evne til å overgå. Samtidig absorberer vi mer nyheter på nett, og det svir for alle som satser på papirnyheter, også VG.

Personkarakteristikkene vitner om at frustrasjonen er blitt kronisk  hos forfatteren. Harald Stanghelle er mer interessert i seg selv, og bare opptatt av å vise sitt eget ”tryne”, og er blitt enda verre som samfunnskommentator, mener forfatteren. I den grad Stanghelle tilførte lite, bidro sjefredaktør Anne Aasheim med ingenting. Den usynlige innsatsen begrenses til at hun er kvinne og åpen lesbe, noe som visstnok har vært et fortrinn innad i Dagbladet de senere årene, ifølge forfatteren.

Boken lider rett og slett av mangel på saklighet.

Politikkens tungsinn

Dagfinn Høybråten har gjort Kristelig Folkeparti (KrF) konservativt, tungsinnet og ekskluderende, og selv er han er like fengende som en trist salme.

KrF har hatt strategisamling i Stavanger. Strategisamling er en god arena for å debattere og tenke nytt. KrF har under Høybråtens ledelse mistet politisk innflytelse, og som kommunikator har KrF-lederen underskudd på sjarme. Uansett hva Høybråten kommuniserer, får han det ikke til å fenge. Det blir litt trist, liksom. Alltid.

Ingen kan beskylde Høybråten for å være omtrentlig eller slurvete i sitt politiske arbeid. Han virker politisk dydig. Høybråten er politikeren som - mot alle odds - klatret til topps i partiet og som likevel var så lite ønsket i sin egen valgkrets at han søkte politisk asyl i Rogaland for å komme inn på Stortinget.

I forbindelse med strategisamlingen i Stavanger har enkelte tatt til orde for at hver stein bør snus i KrF-leiren. Hensikten er å gjøre partiet bedre rustet til neste valg. Høybråten er samtidig blitt kritisert for at partiet under hans ledelse og styring er blitt mer konservativt, mer ekskluderende. Han fremstår som et stabeist som skjermer sin egen posisjon og aller helst hysjer ned tøffe spørsmål som alkohol, homser og liberale livssyn.

Høybråten representerer et politisk tungsinn. Partiet er blitt en parantes etter at Kjell Magne Bondevik gikk av. Begeistringen er borte. Frykten har tatt tak i partiet. Det finnes imidlertid blomster som kan friske opp de politiske omgivelsene, men da er det viktig at disse gis plass og næring.

Trioen Knut Arild Hareide, Inger Lise Hansen og Even Westerweld er unge KrF-politikere som kan modernisere og gjøre menighet til allmenhet. Trioen har alt som skal til for å øke innholdet i «Folkeparti», og aller kjekkest hadde det vært om Høybråten selv så dette, og lot muligheten få sin åpenbaring. Det skjer neppe. Høybråten vil ikke klare å gjenreise partiet til neste valg. Og den ydmykelsen Venstre-leder Lars Sponheim fikk kjenne etter forrige valgnederlag er ingenting mot den fornedrelsen Høybråten kommer til å føle på. Spesielt når alle så toget komme, bare ikke han selv.