hits

april 2010

Bygdetullingene vant

Fremskrittspartiet vemmes av tanken på ansvarlighet og har vedtatt å fortsette som et parti for bygdetullinger, og Siv Jensen demonstrerer gang på gang at hun ikke behersker politisk håndverk.

For de øvrige partiene må det fortone seg som både en lettelse – men også som en parlamentarisk hodepine – at FrP fortsatt velger det forutsigbare; slagordskrikende, skrålete bygdetullinger fremfor politiske håndverkere som Terje Søviknes. Han representerer den ukjente X i det kompliserte regnestykket som heter Fremskrittspartiet, der X = ansvarlighet. Gjennom sine år som ordfører i Os har han demonstrert politisk gjennomslagskraft, forhandlingsevner og sammenheng mellom løfter og virkelighet. Ved å ha funnet plass til Søviknes i partiets hjerte, kunne partiet faktisk redusert avstanden til Høyre og kanskje ville høyresiden kunne finne hverandre et sted på veien frem mot valget i 2013.

Nå fortsetter FrP i samme uspiselige stilen, og Høyre og restene av en borgerlig allianse må holde seg for nesen og se bort når tjukkatullingene fra FrP rauter sine gamle slagord. Grunnfjellet i FrP skremmes åpenbart av tanken på ansvarlige politikere og ansvarlige posisjoner. Når vi når 2013 har partiet i praksis vært ute i kulden i åtte år, uten allianser på Stortinget og knapt enset av Regjeringen.

Det eneste som manglet på landsmøtet var tilstedeværelsen av Vidar Kleppe, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen. Men de billige poengene og ditto klesstilen lever i FrP-land. Upussede sko og svære dressjakker med for lange ermer dominerer fortsatt dansegulvet på lørdagskvelden. Skål! Kanskje FrP har vasket av seg det verste fremmedhatet, men FrP består fortsatt i all hovedsak av personer med et kraftig markeringsbehov og grov røst. Disse tar stor plass og bruker hver eneste anledning til å forsterke og sementere partiet som landets største ufrivillige parodi på Harry-Norge. Men partiet valgte altså å seile sin egen sjø, som en støyende danskebåt inn i solnedgangen, som et fristed for outsidere som synes Norge fortsatt er et land for spesielt interesserte.

FrP har hatt innslag av seriøse politikere. Hans J. Røsjorde var i mange år en seriøs og hardtarbeidende stortingsrepresentant for partiet, og lot seg aldri rive med i den populistiske sjangeren. Arne Sortevik sitter fremdeles på Stortinget, og representerer det på en verdig og skikkelig måte. Terje Søviknes burde fått sitt rikspolitiske comeback, men straffes fordi han har velsignet bompenger. Om det skyldes partiets nedarvete aversjon mot avgifter eller hvorvidt sex-saken for noen år tilbake spilte inn, er usikkert. Uansett er Søviknes ikke prototypen som grunnfjellet i FrP reiser seg og skåler for. Landsmøtet vil ha slagord og enkle løsninger, ikke resonnementer. Og slett ikke virkeligheten!

Årets landsmøte var på mange måter et deja vu til Bolkesjø i 1994. Da kvittet en seg med seriøse FrP-ere som Pål Atle Schjervengen og Tor Mikkel Wara. Frem mot valget i 2013 er det gamle og utrangerte travere som Kenneth Svendsen, Per Sandberg, Siv Jensen og Jan Arild Ellingsen som skal sette standard. Nå er også scenen i større grad rigget for Bård Hoksrud som vant voteringen mot Søviknes. Med Hoksrud blir det neppe mindre raping etter lavere skatter og avgifter og fremmedhat. Skal man finne noe positivt med situasjonen er det at debattprogrammene på TV i mer eller mindre grad er lagt ned.

Dramatisk avskjed

Sjefredaktør Hans-Christian Vadseth går på dagen og plasserer ansvaret i en ukultur som han ikke lenger orker å kjempe mot i mediehuset Fædrelandsvennen.

Sjefredaktør er en krevende jobb, og endringene som skjer i mediebransjen gjør at det gjerne må tas beslutninger som ikke nødvendigvis er populære. Vi konsumerer stadig mindre papirnyheter og stadig mer nettnyheter. Dermed selges det mindre aviser og papiravisen blir også mindre attraktiv som annonsekanal. Samtidig sliter de ulike mediehusene med å skape gode inntekter gjennom nettnyheter. Omstilling og omlegging er derfor sentrale problemstillinger i alle norske mediehus.

Sjefredaktøren i Fevennen slutter på dagen. Det i seg selv er et kraftig signal om at han er lei. To og et halvt år er ikke lang tid som sjefredaktør. At Vadseth ikke har nytt arbeid å gå til forsterker kanonaden han bruker mot den påståtte ukulturen. Bak  ukulturen står tillitsvalgte i avisen. Det er ikke unaturlig at aviser med lange og sterke tradisjoner har krevende fagforeninger som fremdeles ønsker seg tilbake til en tid med bly og sats. Vadseth oppgir at ukulturen delvis handler om hvor det faglige fokuset skal ligge. Det virker i utgangspunktet som en reflektert uenighet. I tillegg blir det gjort et poeng av personfokus. Dette kan ikke leses eller forstås på andre måter enn at Vadseth føler seg motarbeidet og kanskje mobbet all den tid fagforeningen bruker tid på saker som normalt ligger utenfor deres agenda. Vadseth er en mediemann, og har lang bakgrunn fra VG, kanskje landets beste avis. Dramatisk blir det også når Vadseth sier at han som sjefredaktør ikke er i posisjon til å endre ukulturen.

Didrik Munch, styreleder i Fædrelandsvennen, gir Vadseth gode skussmål og beklager at han fratrer. Han berømmer sjefredaktøren for å ha gjennomført en vellykket omstilling og sier at han gjerne skulle hatt med seg Vadseth videre. Den ukultur Vadseth beskriver kan umulig være ukjent for styret. Derfor skal det bli interessant å se hvilke grep styrelederen iverksetter. Ingen skal gjennom simple metoder kunne skjule seg bak en fagforening, og det er kanskje det jeg opplever at Vadseth kritiserer. Munch er foreløpig den eneste som kan utvise lederskap. En nyhetsredaktør som konstitueres som sjefredaktør har neppe kraft eller mot til å endre en ukultur.

Som alle andre medier skal Fedrelandsvennen har et kritisk søkelys på det som skjer i og rundt oss. Det er derfor ingen grunn til å gjøre ukulturen til en intern sak. Vadseth har satt overskrift og ingress på saken, og det skal bli interessant å følge utviklingen, spesielt hvordan fagforeningene svarer på kritikken fra Vadseth. Og ikke minst følge styrets handlekraft.

Den perfekte forretningsmann

Paul-Christian Rieber var den perfekte forretningsmannen. Den perfekte næringslivsprofilen, selve symbolet på skikkelighet og verdighet. Over natten grilles han i sin egen fiskeolje og mister posisjon og omdømme. Han fortjener likevel honnør for raskt å ha tastet riktig kode ut NHO-døren.

Rieber har med sin fratreden begrenset selvpiningen ved at det offentlige flomlyset dimmes ned. Rieber kan vente seg mange krevende runder med Tollvesenet. Foreløpig vet ingen av oss hva den økonomiske utgangen blir for den mulige feilkodingen som gjorde at fiskeolje ikke ble fortollet. NHO kan etter avgangen fortsette uten en president som er under avgiftsgransking. Det i seg selv ville være en kraftig belastning.

Rieber utviser tross alt god dømmekraft i forhold til når saken sprakk og tidspunktet han valgte å gå av. Det er naturlig at man bruker noen dager på å absorbere alle sider ved en slik sak, og man skal møtes med godord og respekt for å ta en slik beslutning samtidig som man svelger unna kameler på tvers. Presset har vært enormt fra alle kanter. Samtidig har de fleste pekt på Rieber selv som den som måtte ta beslutningen.

Paul-Christian Rieber har vært et symbol på den perfekte forretningsmannen, den perfekte næringslivsprofilen med et dertil perfekt omdømme. For Rieber må saken og avgangen fortone seg som å ramle utfor et stup. På kort sikt vil den tidligere presidenten slite med både sitt eget og bedriften GC Riebers omdømme. Foreløpig er det etterlatte inntrykket at familiebedriften har unnlatt å betale inn flere hundre millioner kroner til fellesskapets kasse. Dersom Rieber ender opp med å måtte betale tollavgiften, vil saken sannsynligvis også havne hos politi og påtalemyndigheten og registreres under koden avgiftsunndragelser. Da vil den omdømmemessige belastningen bli langvarig.

Paul-Christian Rieber har pekt på mediebelastningen som hovedgrunnen til at han går av. Enkelte har svart med at han da ikke forstår alvoret i saken. Selvfølgelig kan man ikke skylde på mediene, men en avgang vil alltid kunne forklares gjennom belastningen negativ medieomtale gir. Mediene har opptrådt ryddig og saklig i forhold til Rieber, men omfanget av eksponering har vært enormt. Skulle forresten bare mangle, og selv uten vervet som president hadde saken hatt allmenn interesse.

En av landets mest respekterte sjefredaktører, Hans Erik Matre, uttalte en gang at sår forårsaket av trykksverte svir ekstra hardt og gror ekstra langsomt.

Helvete løs i Bergen

Bergenserne er lidenskapelig opptatt av sitt fotballlag. Brann er termostaten på humøret i byen. Regnet kan hølje ned sammenhengende i 100 dager, bare Brann vinner fotballkamper.

Akkurat nå er byens humør på et lavnivå. Brann taper fotballkamper. Skalpen til daglig leder Bjørn Dahl er allerede tatt, elendighetens første offer. Nå skal tidligere Brann-back Lars Moldestad fungere som Stadion-sjef. På dugnad. Moldestad er mest kjent som han som styrte emisjonsmaskinen Petrolia Drilling for Berge Gerdt Larsen, og Moldestad er - tross mange år som sjef for et børsnotert selskap - en av de få norske lederne som nesten utelukkende måtte presentere kjipe resultater. Supporterne vil sparke styret. Steinar Nilsen beklager seg snart ihjel (nesten lei av å beklage) og sportslig leder Roald Bruun-Hanssen løper - som ventet - fra ansvaret.

Brann og konfliker er godt stoff. Mediene mesker seg i konflikten, forståelig nok. Misnøyen med laget er stor, og bedre blir det ikke når investorene i Hardball (ledet av Vizrt-sjef Bjarne Berg) snører igjen pengesekken. Selvfølgelig burde Bjørn Dahl, Steinar Nilsen, Roald Bruun-Hanssen, styret og spillerne vært erstattet med noe som er bedre. Det er kanskje på tide at også de store sponsorene - som faktisk sprøyter millioner av kroner inn i klubben - også involverer seg. Brann er et fartøy uten styring. Det er en skute som synker. Eneste trøsten er at det neppe er mulig å synke under Hønefoss, og at det dermed bare er ett annet lag som får direkte nedrykk.

Brann har de siste årene vært bortskjemt med tilgangen til penger. Som patriot må jeg likevel innrømme at seriegullet i 2007 langt på vei ble betalt av Hardball. Siden har pengestrømmen stoppet opp, underskuddene blitt synliggjort og da trenger man en sterk og tydelig ledelse. I styret. Administrasjonen. Og ute på gressmatten. Selvfølgelig bør styret stille sine plasser til disposisjon. Det nye styret må ansette en sterk ledelse. En ledelse som gis gode rammevilhår og som kan sette krav ut fra nye forutsetninger. Brann hevder å være en profesjonell klubb. Ingen seriøse klubber har en leder på dugnad. Roald Bruun-Hanssen kan belage seg på en het vår, i alle fall mediemessig. Vi er fortsatt mange som ikke kan se hva godt han gjør for klubben, bortsett fra å lire av seg noen selvfølgeligheter på skjermen. Han har også den egenskapen at han får selvfølgelighetene til å fremstå som småkompliserte.  Steinar Nilsen hevder han har styrets tillit. Bare det at han tar disse ordene i sin munn, er et forvarsel på at man etterhvert kan utstyre treneren med dimmelenke. Steinar Nilsen vil aldri bli en suksess i Bergen.

Brann er en bedrift uten styring og Brann et lag uten resultater. Bergen og Brann trenger en sterk mann eller kvinne som kan svinge sleggen og samtidig inspirere. Akkurat nå savner jeg Bjarne Berg. Berg krever resultater og våger å utfordre det etablerte. Noen må rydde opp i det helvete som er i Bergen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.