hits

april 2013

Audun Lofotbakken

SV har funnet sin store kampsak til valget – stanse oljeutvinning i Lofoten. Fanesaken kommer til å utrydde partiet fra Stortinget i den neste fireårsperioden.

  Meningsmålingene taler imot både ham og de rødgrønne vennene

Audun Lysbakken drømmer om mange representanter i nasjonalforsamlingen etter høstens valg. Meningsmålingene taler imot både ham og de rødgrønne vennene, og de trenger alle gode kort på hånden frem til valglokalene stenger 9. september.

Men hvem gidder egentlig å bry seg...

SV har tatt grep. Fanesaken kanaliseres med all tyngde rundt Lofoten. Men hvem gidder egentlig å bry seg, og hvordan påvirker oljeutvinning eller ei våre dagligdagse liv? En enkel meningsmåling hadde sannsynligvis avdekket at folk er opptatt av helt andre saker. Lysbakken kommuniserer med engasjement at SV skal være garantisten for at det aldri blir oljeutvinning i Lofoten. Den snakkeglade bergenseren virker ganske så overbevist om at fanesaken skal føre til et valgskred.

Lofoten er og blir en menighetssak

Ingen jeg kjenner bruker tid på å debattere Lofoten. Mine lange ører har heller ikke klart å snappe opp andre som diskuterer problemstillingen rundt kjøkken- eller cafébordene, annet enn av og til på NRK P2 og Dagsrevyen. Lofoten er og blir en menighetssak, og ikke et aktuelt tema for oss som utgjør den hverdagslige allmennheten. Kanskje grunnen er at oljeutvinning er budskap som er krevende å identifisere seg med, temaet er tungt og utilgjengelig. Selv har jeg merket meg motstanden mange også i Lofoten har mot fanesaken til SV, nordlendinger som lar seg provosere over Lysbakkens betingelsesløse beskyttelse og ståsted fra Oslo.

...har den tapt for politisk sneversyn.

SV har en valgkampstrategi som synes fullstendig håpløs. I den grad det finnes kommunikasjonsmessig tyngde i partiet, har den tapt for politisk sneversyn. Det knytter seg egentlig lite spenning til hvor mange reresentanter SV får inn på Stortinget. Det blir sannsynligvis et katastrofalt valg. Spenningen knytter seg mer til hvordan Lysbakken skal formulere seg ut av ledervervet. Kanskje han bare skylder på dårlige velgere som ikke forstår sitt eget beste…

Det irske rasshølet

- Jeg ble født et rasshøl, og jeg har blitt et enda større rasshøl med årene.

Ordene tilhører Michael O´Leary, toppsjefen i slaveselskapet Ryanair. Igjen er O´Leary på krigsstien og chartret et av sine egne fly for å komme til Norge. For å holde pressekonferanse. Iren fikk akkurat den store og nasjonale scenen for sitt utbrudd som han håpet på. Sinnataggen er forbanna fordi slavkontrakter har blitt offentliggjort og over at statsminister Jens Stoltenberg nylig fortalte at han aldri har fløyet med det irske selskapet, og heller aldri kommer til å gjøre det. Akkurat som meg og mange andre.

 

Den irske kjeftesmellen og slavedriveren nyter garantert oppmerksomheten. Tabloidene elsker, forståelig nok, de hissige utbruddene. Denne gang rant det mer slev og fråde i munnvikene til Ryanair-sjefen enn ellers. Budskapet var klart, norske myndigheter, fagforeninger og ellers alle andre kritikere skal holde seg unna hans interne flybusiness. Det er bare irsk lov som gjelder...

 

Pressekonferansen var en stor anledning i "PR-boblen" til O´Leary. Anledningen må ha fortonet seg som rene statsbesøket for det selvutnevnte rasshølet. Han har sin helt egne, personlige og sjarlatanske stil. I den grad han har venner, fortjenner vennene honnør. Uansett hvor høyt han skriker mot norske myndigheter, fagforeninger og statsministeren, klarer han ikke navigere seg ut av problemet med slavekontrakter.   Og kanskje han synes det er tøft å omtale seg selv som et rasshøl, eller det bare er en retorisk manøver for å komme oss andre i forkjøpet.

For meg er O´Leary bare en ussel forretningsmann.

Les mer om slavekontraktene her:

http://www.na24.no/article3605805.ece

PR-invasjonen

Mer enn 1.100 PR-rådgivere jobber nå i Staten, melder avisen Vårt Land. Pressegeneral Per Edgard Kokkvold er bekymret for at det snart er flere PR-rådgivere enn journalister.

 

Kokkvold har levd et langt presseliv. Jeg minnes ennå hyggelige stunder vi hadde sammen i redaksjonen i Dagsavisen sommeren 1992. Kokkvold er en lun, snill og vis mann. Både som journalist og senere general i Norsk Presseforbund har han besvart og parert ulike temaer med kløkt og eleganse. Like nyansert har han ikke vært når det gjelder PR-rådgivere. Bare ordet ”PR-rådgiver” får Kokkvold til å endre karakter, fra den skarpsynte og kloke uglen i tretoppen til en ustyrlig villokse med bakbeina i været.

Media er blitt et realityprogram uten slutt og hvor trofaste medarbeidere sendes på dør med ulike sluttpakker

Når Kokkvold snart trer inn i pensjonistenes rekker, kan det også være tid for en ny epoke hvor Norsk Presseforbund utviser mer romslighet når PR-rådgivere står på agendaen. Journalister har alltid hatt en solid posisjon, og i den grad posisjonen er truet er det ikke av PR-rådgivere. Journalistene fremstilles (etterlatt inntrykk) som en gruppe som behøver beskyttelse mot en bransje, men PR-rådgiverne har aldri vært noen trussel mot den uavhengige journalistikken. At det er hersker en slik oppfatning, gjør det likevel ikke til en sannhet. Mediebedrifter rasjonaliserer og omorganiserer stadig flere journalister ut døren. Media er blitt et realityprogram uten slutt og hvor trofaste medarbeidere sendes på dør med ulike sluttpakker. Tidligere lå storyene utenfor redaksjonen, og med tykk bemanning kunne man hale inn råvarene og foredle storyene til lesverdige og tidvis avslørende godbiter. Nå står de samme storyene i kø – inn døren, godt hjulpet av PR-bransjen. Og med flere PR-rådgivere har journalistene fått enda mer materiale å fråse i – velge og velge bort.

Min erfaring etter 15 år som PR-rådgiver er at jeg tilhører en bransje som tilrettelegger, fasiliterer og bidrar til at historier kommer ut

Aldrende journalister og pressegeneraler har imidlertid en lei tendens til å måle antallet PR-rådgivere i forhold til den uavhengige og frie presse. Rett før Bernt Olufssen gikk av som sjefredaktør i VG, kommenterte han at det var mer enn 3000 spinndoktorer tilknyttet næringslivet, politiske partier og i det offentlige. Og som i kraft av sin størrelse utfordret journalistikken...

Min erfaring etter 15 år som PR-rådgiver er at jeg tilhører en bransje som tilrettelegger, fasiliterer og bidrar til at historier kommer ut. Også negative historier som avsender da har en helt annen kontroll på fremfor at kritiske historier skal ”avdekkes” av en journalist. Hvem vil vel utsette sin virksomhet for den journalistiske verdikjeden og ditto dramaturgi om det kan unngås… Dessuten er det ikke slik at PR-rådgivere bruker all sin tid på media. Bare de færreste er opptatt av å forsyne norsk presse med nyhetsstoff. De fleste utfører arbeid knyttet til politiske prosesser, internkommunikasjon og ellers umystiske oppgaver som å forfatte strengt regulerte børsmeldinger, brev og taler og lage litt mer interessante (og kortere) presentasjoner enn andre.

Kokkvold frykter amerikanske tilstander. I USA respekterer faktisk journalister PR-bransjen. Det gjør også norske journalister i langt større grad enn det enkelte redaktører og pressegeneraler gir uttrykk for. Moderne journalister vet hvordan de skal gjøre PR-rådgiveren til en ressurs!

Tissefant uten historisk sus

Tissefanten til Ola Borten Moe får neppe det samme historiske suset som bestefaren oppnådde for rundt 40 år siden da han klippet gresset, bare iført undikken. 

Bestefaren - tidligere statsminister Ola Borten - var ingen hvemsomhelst. Barnebarnet Ola Borten Moe oppnår imidlertid at han i en alder av 36 omtales i en egen bok, Portrett av en Pløyboy.

VG-redaktør Elisabeth Skarsbø Moen har peilet inn Ola Borten Moe som hovedperson i sitt politiske univers. Som en dyktig PR-rådgiver teaset hun deler av bokens innhold før lansering, en sikker vinner for å skape overskrifter og interesse. Skarsbø Moen anvender kjente og effektive virkemidler når hun kombinerer alkohol, nachspiel, en naken statsråd, sladder og uvennskap mellom partikronprinsen Borten Moe og partileder Liv Signe Navarsete.

Portrett av en Pløyboy er en uautorisert biografi. Borten Moe ville ikke bidra med informasjon og dermed måtte det bli slik. En uautorisert bok kan gjøres mer spekulativ og nærgående, på grensen til det litt skitne. Det skar seg mellom Skarsbø Moen og Borten Moe. Relasjonen havarerte på det konfliktfylte nachspielet. Den unge statsråden ville ha fest og badstu og blottet tissefanten, mens forfatteren ringte etter drosje…

Den unge statsråden ville ha fest og badstu og blottet tissefanten, mens forfatteren ringte etter drosje…

Skarsbø Moen har – blant annet basert på denne hendelsen - kritisert dømmekraften til oljeministeren, mens hun i praksis fremhever seg selv som en skoleflink redaktør som tenkte rasjonelt tross alkoholinntak og invitasjon til høyere temperatur og fuktigere klima med statsråden og hans nære rådgiver. Nachspielet omtales utelukkende for å sette et stempel om lav moral i pannen til Borten Moe. Skarsbø Moen plasserer seg på en billig måte på innsiden av historien. Redaktørkolleger kritiserer Skarsbø Moen for å gjengi nachspielet i boken. Forfatterens hensikt må være å spre og sementere hennes egen oppdatning av ”Pløyboyen” fra Trøndelag.

Dokumentariske bøker må ha en verdi utover det vi allerede vet, eventuelt presentere historier som er sterke og gir en følelse av å gi deg noe du ikke visste. Alle som følger litt med i norsk politikk har fått med seg at Ola Borten Moe og Liv Signe Navarsete ikke kan beskrives som venner. Man kan sikkert spinne ut noen gode historier av en kald og strategisk gårdbruker som endte opp i regjeringen, og en hissigpropp av en partileder som kjenner ånden av partiets kronprins i nakken.

Hovedbudskapet til Skarsbø Moen er å synliggjøre maktmennesket Ola Borten Moe, underforstått en tydelig advarsel. Dette forsterket hun på lanseringen onsdag. Nakenstuntet er viet unødvendig stor plass, og Skarsbø Moen burde vite at det er vanskelig å avkle en mann som allerede har latt klærne falle…

Nakenstuntet er viet unødvendig stor plass

Boken gir folk - altså deg og meg -  en mulighet til å bli enda bedre kjent med Borten Moe. Selv surfet jeg innom Wikipedia for å sjekke ut hovedpersonen i fortellingen, og det er imponerende lesing. Ingenting tyder på at den 36-årige statsråden vakler etter boklanseringen. Kanskje Skarsbø Moen samtidig skulle tatt seg tid til å vurdere sin egen dømmekraft. Noen ganger kan man bli høy på seg selv, og mikrofonen VG representerer har åpenbart ikke vært tilstrekkelig. VG-redaktøren ville rope enda høyere og sette sin egen agenda. Mest av alt har hun kanskje demonstrert talent som en fremtidig Se og Hør-reporter.