hits

juni 2013

Plass for egoister

Allerede til vinteren får vi svar på om Petter Northug Jr. stod best utenfor landslaget i sesongoppkjøringen. Da er det bare den ufølsomme stoppeklokken som gjelder.

Det må være plass for egoister i norsk langrennssport. Litt spesielt er det likevel at den største profilen ikke bare kjører en egotripp, men etter å ha vinket farvel til landslaget blir ambassadør for COOP, selve symbolet på fellesskap. Omdømmemessig blir det ekstra morsomt å følge Petter Northug  - kjent for sportsdrikken Red Bull i den ene hånden og pokerstokken i den andre. Nå er han blitt en flashende representant for det mange av oss husker som Samvirkelaget, det staute og trygge som alltid var i nærheten.

COOP har allerede kledd den populære langrennsløperen i helblått, og med den enorme medieeksponeringen gir Northug allerede valuta til sin nye samarbeidspartner. Etterhvert er det ventet flere Northugprodukter, og på et eller annet tidspunkt vil COOP sannsynligvis gni seg i hendene.

Hylekoret har vært stort, og selv om enkelte utøvere har støttet Northug i sin avgjørelse, har de ikke klart å overdøve kritikken. Nå har dessuten tidligere FIS-leder Vegard Ulvang tatt del i det kritiske mannskoret. Dette uttalte han nylig til NRK:

- Idretten vår utvikles ikke alene på et hotellrom i Italia. Den utvikles i et landslagsmiljø, og Petter Northugs treningskultur i dag er et produkt skapt gjennom 50 år hvor alle har bidratt med sitt.

Tordnet altså Ulvang.

Ulvang legger en gjeldsbyrde på Northug,  som om han skylder landslaget sin tilstedeværelse og plasserer det i et søkt, historisk perspektiv. Mest av alt har landslagsmiljøet kanskje mistet en god inspirator og god venn i oppkjøringen til en ny sesong. Det er selvfølgelig trist, men alle vi andre - deg og meg som utgjør publikummet - måler Petter Northug på en eneste og kynisk faktor, resultater! Det må være plass for egoister som vil gå sine egne veier, også når det fristes med millioner av kroner.

Hvem hadde ikke tatt med seg en sekk full av penger på den korte distansen en idrettskarriere faktisk er. Alt press ligger på Petter Northug, klarer han å prestere på topp neste sesong, vil han oppnå hyllest og velsignelse og laubær fra alle kanter. Jeg vil nesten karakterisere det som et umenneskelig press, men han har gjort umenneskelige prestasjoner før.

Egoister kan vi akseptere og til og med elske, bare de leverer varene!

 

 

 

 

 

 

 

Irriterende syklister

Jeg misliker syklister, spesielt syklister i midtlivskrise, iført kondomdrakt, pulsklokke og dårlig oppførsel.




 

Syklister er like trangsynte som andre fundamentalister


De sykler på rødt lys, de ligger gjerne to og tre i bredden, og gir ikke tegn til å slippe deg forbi. Jeg har hørt at noen bruker vindusspylerveske idet de passerer ubehøvlete syklister. Jeg prøver etter beste evne å opptre høflig, selv om jeg mener at syklister er på samme lavnivå som hundeeiere som lar avlatet ligge igjen etter de firbeinte pelsdottene. Syklister er like trangsynte og aggressive som andre fundamentalister. Det er gjerne menn i midtlivskrise med stor mage og tynne bein, og de skifter totalt personlighet når de presser den overvektige rumpen ned på sykkelsetet.



De drømmer seg inn i en boble som en merittert utøver av Tour de France midt i sitt viktigste ritt, tråkker seg bortover og oppover, men er fæle og ynkelige amatører som bare tar unødvendig stor plass. Ekstra provoserende er det når de bruker veibanen når det er tilrettelagt med flotte sykkelstier. Sykkelstier bryter selvfølgelig med den oppblåste boblen de befinner seg i. Amatørene med store mager og tynne bein skal ha bredest mulig veibane og oppfører seg mer nedlatende og grinete enn britiske godseiere. De vil eie veien. I Norge har sykkelen endret seg fra å være et trivielt fremkomstmiddel til å bli en belastende kondispresser. Jeg trøster meg med at syklister ikke er særlig gløgge. Hvem andre legger liksom treningen til steder med kullos, svevestøv og motorstøy...

Syklistene bryr seg verken om bilister eller fotgjengere. Når de først lar hjulene rulle på fortauet, er det med livet som innsats for også fotgjengerne. De er en en fare for andre nærmest uansett hvor de befinner seg. De fleste på sykkelsetet trår til på tid og puls, et daglig og evig jag etter å sette en ny, personlig rekord. Alle andre er fiender, samtidig som syklistene elsker å fremheve at de er av den myke varianten. For noen måneder siden svingte jeg innom den lokale butikken. Der stod både politi og ambulanse. Som den nysgjerrigperen jeg er, spurte jeg hva som hadde skjedd.

- En syklist er påkjørt i krysset her, svarte den hyggelige politimannen.

Jeg skjenket syklisten verken en empatisk eller sympatisk tanke, gadd ikke engang å spørre den hyggelige politimannen hvordan det gikk med vedkommende som skiftet status fra syklist til pasient. Bekymringen var langt større for den stakkeren av en billist som sikkert ble fratatt førerkortet og på ydmykende vis tatt med til legevakten for å avgi rutinemessig blodprøve. Heldigvis så det ut som bilen slapp unna sammenstøtet uten skader. Det triste er at uansett hvor uskyldig bilisten var, sitter han igjen med Svarteper.




 

Lørdag var jeg ute og jogget med blant andre en hyggelig freelance-reporter i bladet Kondis. Jeg nevnte at jeg holdt på å skrive en blogg om syklister og ventet en solid forsvarstale til gunst for syklistene, men fikk i stedet en annen saftig leksjon:

- Få med deg at syklister er sleske, dette er personer som gjør hva som helst for å albue seg frem, uansett hva det handler om i livet. Syklister drives av en fryktelig egokultur, og det er ikke tilfeldig at det er i sykkelmiljøet det er mest doping. Syklister er en gjeng med tapere.

Så enkelt kan det sies!

 

PS: Etter at bloggen ble publisert har bladet Kondis tatt kontakt og hevdet at de har fått et rush av eposter der folk (altså syklister) spør om denne freelanceren fremmer det offisielle synet til bladet. Bare det å tenke en slik tanke, forsterker innholdet i denne bloggen - syklister er en spesiell og nærtagende rase. 

Nedbørsrekorder i juli

Visste du at siden 2009 har juli vært en kliss våt måned? Kanskje greit å skru ned forventningene om sol og sommer, bading og grilling!

Hvert eneste år på denne tiden oppmuntres jeg av mine egne forventninger til tiden og været som skal komme. Ferie skal være sol og sommer. For noen dager siden kjente jeg at den gode sommerfølelsen var i anmarsj. Den ble imidlertid raskt avbrutt av en hukommelse som på sitt sinteste brølte regn, regn og atter regn.

Det er ikke alle minner som er like ønsket, men det er bedre å face dårlige nyheter enn å fylle den mentale helsen med opplevelser som aldri slår inn. Jeg er som en nervøs børstrader som skyr usikkerhet. Været er usikkert, men statistikken er sikker. Statistikken kan være et greit sannhetsbarometer for å holde forventninger og et mulig rush av endorfiner på et måteholdent nivå. Planlegger du en ferie i Norge i juli måned, kan det være lurt å se den regntunge statistikken, innhentet hos Meteorologisk Institutt:

Juli 2009 - 25 prosent mer nedbør enn normalen. Store områder av Sørlandet og Østlandet fikk over det dobbelte av normalen og en rekke stasjoner satt ny rekord for månedsnedbør.

Juli 2010 - 35 prosent mer nedbør enn normalen. Store områder av Nord-Norge og Vestlandet fikk over 50 prosent av normalen og i enkelte områder var månedsnedbøren 50-150 prosent over normalen. Flere stasjoner i Sogn og Fjordane målte den størst døgnnedbøren i juli siden målingene startet i 1895.

Juli 2011 - 35 prosent mer nedbør enn normalen og den 8. våteste måneden i serien som går tilbake til 1900. Deler av Buskerud, Aust-Agder og Oppland fikk 2,5-3 ganger normalen for juli og flere stasjoner i Sør-Norge satt ny rekord for månedsnedbør og døgnnedbør.

Juli 2012 - 25 prosent mer nedbør enn normalen. Nedbøren var betydelig over normalen på det meste av Østlandet og i deler av Nordland, Troms og kystområder i Finnmark, mens deler av Agder, Møre og Romsdal, Nordland og indre deler av Finnmark har fått 50-100 prosent av normalen.

La oss alle be en bønn til værgudene!

Hekta på A-sosiale medier

Merker du hvordan ansiktet nesten sagger inn i skjermen? Hyseblikket fokuserer på ingenting, liksom.

Sosiale medier er fandens epidemi. Det er avhengighetsskapende. Det startet med litt, og nå må du og jeg ha store doser for å tilfredsstille suget. Det er blitt et evig jag, og mange dager er ikke mer spennende enn å se gresset gro eller maling tørke. Vi er en nasjon med nettjunkier.
Vi tror vi følger med på det som skjer, men i realiteten følger vi stort sett med på alt det som ikke skjer.

Nesten litt frenetisk flytter man seg fra plattform til plattform for å få de siste oppdateringene. Psykologer vil kanskje si at vi drives av angst og frykt for ikke å gå glipp av noe. Du har sikkert sett det selv, på bussen, toget, restauranter, i kantinen - eller de som i skolegården litt skjemt drar frem smarttelefonen for ikke bli oppdaget av læreren. Avhengigheten er blitt så stor at til og med dannete golfere - som skal være fokusert på spill og medspillere -  går og glaner inn i skjermen mens de går en runde på golfbanen. Vi er pålogget. Hele tiden, også mens vi sitter i sofaen og ser TV.  Det er ikke bare ungdom som surfer seg til køys, og gjerne sovner litt for sent i påvente av en aller, aller siste melding, likes eller stausoppdatering.

Sosiale medier er en heldagsjobb. Man må ta morgen, lunsj, middag og kveld i bruk. Og du har sikkert merket deg at ved fysiske (!) sammenkomster er det alltid noen som ikke klarer å la smarttelefonen ligge urørt særlig lenge. Abstinensen blir for overveldende. Sosiale medier er hardt arbeid. Det krever streng disiplin å holde seg unna. 

Facebook, Skype, Youtube, Google og Twitter har vært tidstyver i en årrekke, og mens vi allerede er bakpå tidsmessig er vi introdusert for relativt nye kanaler gjennom Snapchat og Instagram. Mens vi er på sosiale medier skal vi også finne tid til å laste ned musikk, streame film, lese blogger, skrolle nyheter og slurpe siste nytt av hot gossip.

Venner og familie har aldri vært nærmere, takket være overlegen teknologi. Den samme teknologien har gjort oss passive, på grensen til det sløve og med en adferd som kan minne om egoisme og mangel på oppdragelse. Jeg regner med at kosmetiske kirurger ser en stor fremtid i sånne som deg og meg. Tenk alle de tunge øyelokkene som må strammes opp etter årevis med passiv surfing.

I den grad noen tror at jeg moraliserer,  kan jeg berolige med at også jeg er en tungt belastet bruker av A-sosiale medier. Bare det å mangle dekning noen timer, kan fortone seg som en eksistensiell krise. Men jeg sier som andre avhengige, dette gjelder selvfølgelig ikke meg...





Høyere lønn og mer ferie til lærerne

Ja, du leste riktig. Høyere lønn og mer ferie til lærerne!

 

Snart er det sommerferie og mange misunner lærerne som av mange betraktes som en ufortjent lang friperiode. Selv har jeg alltid tilhørt det flertallet som har vært skeptisk til at denne yrkesgruppen kan drive dank gjennom hele sommeren, mens vi andre må bruke vår mer begrensete og tilmålte tid til å gjøre det vi vil. Da min kone for noen år siden fortalte at hun ville bli lærer, tenkte jeg at det var et klokt valg. Korte arbeidsdager betyr ferdiglaget middag på bordet, mandag til fredag, og mye hjemmetid om sommeren. Etter å ha fulgt henne fra sidelinjen de siste årene, angrer jeg nesten på at hun tok den lange utdannelsen. Drømmen om middag på bordet er knapt nok bare et vagt minne. Fra tiden før hun ble lærer. Etterhvert har også jeg - nokså motvillig - fått innsikt i lærerrealitetene.

Lærere  gjør en heroisk samfunnsinnsats, og lever i en hverdag preget av kontinuerlige omstillinger og reformer  fra politiske og byråkratiske myndigheter. De skal planlegge timer, forberede prøver og i etterkant gjennomgå det elevene gjør. Det skal gjennomføres elevsamtaler, dialog og oppfølging med foreldre og andre etater dersom elever har spesielle behov. Og brukes ikke hverdagen, er det frem med rettepennen i helgene. Det er med andre ord på tide å knuse noen myter om den oppskrytte lærerrollen.

Lærerne er vår tids helter, men det reflekteres ikke på lønnsslippen.  Tro ikke at du havner som noen lønnsadel om du fremhever lang utdannelse i søknaden. Regulativer er stramme greier, må vite. Om man arbeider i den offentlige skolen, er det sannsynligvis ingen som skryter på seg høy lønn. I løpet av de siste årene har mine fordommer -  siden barndommen - vist seg ikke å holde mål. Som passiv tilskuer stiller jeg stadig oftere spørsmålet om ikke dagens lærere burde vært begunstiget med høyere lønn og mer fritid, flotte diplomer og skinnende pokaler. Det er bare de færreste som vet at disse yrkesutøverne har atskillig lengre arbeidsuker enn oss andre. Og det er ikke "lang ferie" lærerne har, men avspasering.

Man kan jo undres over at lærerne ikke i stedet velger annet arbeid med høyere lønn og mindre belastende utfordringer. Lærere er en gruppe som med sin allmenne og spesielle utdannelse kan fylle mange roller innen norsk samfunnsliv. Min konklusjon er at dette er mennesker som vil utgjøre en forskjell og som genuint er opptatt av å gi dine og mine unger de beste forutsetninger videre i livet. Det er et krevende mandat med mye ansvar, og tidvis energitappende. Likevel står de på, år etter år. Og man kan jo spørre seg hvilket samfunn vi hadde vært uten disse som har valgt lange arbeidsdager, ødelagte helger og lav lønn...

Snart er skoleåret over.

Ha en god og velfortjent ferie!

 

 

 

ADVARSEL: Styr unna Fisketorget i Bergen!

Fisketorget i Bergen er forvandlet til et jalla-marked.

 

Torgsjefen i Bergen - Bent Unneland - har de siste dagene prøvd å overbevise folk om at Fisketorget i Bergen står for kvalitet, kvalitet og kvalitet. For noen dager siden innkalte han til pressekonferanse, og det var pinlige greier. Skal man først invitere til pressesamling, må man ha budskap som runger. Torgsjefen serverte tomhet. Som om han egentlig ikke trodde på det han selv sa. Torgsjefen følte kanskje at han måtte innkalle pressen, men noen ganger er det best å holde munn.

Bergenspressen har satt fokus på Fisketorget. I all enkelhet kan det oppsummeres med at Fisketorget i Bergen er dyrt og dårlig, arbeidsmiljøloven brytes, folk jobber lange dager og enkelte får ikke lønnen de har krav på. En kar som inviterte to kolleger på en enkel torglunsj måtte punge ut med 1799 kroner. Samtidig ble det avdekket mangelfull hygiene blant enkelte torghandlere. Se for deg en som har skåret seg i fingeren. Blodet trenger gjennom det som engang var hvit og ren bandasje, og disse fingrene tilbereder maten du snart skal putte i munnen. Den samme blodige bandasjen ekspederer også penger, skitne sedler og kronestykker, før de igjen tilbereder maten til andre... Det var Bergensavisen som nylig avslørte mangelfull hygiene. Mattilsynet har nå Fisketorget i Bergen under strengt oppsyn, og senest 5. juni ble det gjennomført omfattende kontroller. Resultatet av kontrollene foreligger senere, men avsløringene understreker at Fisketorget i Bergen er et sted man bør holde seg unna.

Jeg er ikke bekymret for at bergensere eller andre nordmenn skal handle mat på Fisketorget i Bergen. Bekymringen går mer på uvitende turister som strømmer til Fisketorget etter at cruiseskipene har lagt til kai. Torgsjefen tror kanskje at det bare handler om å lire av seg noen floskler om kvalitet, og at vi - kundene - tror på det. Torgsjefen burde ventet med å invitere til pressekonferanse til han - sammen med Mattilsynet (og øvrige offentlige organer) - kunne friskmeldt Fisketorget på en overbevisende måte.