hits

august 2013

Når hotellpushere trygler om OL

Hotellpusherne Petter Stordalen og Christian Ringnes er ville av begeistring for å få OL til Oslo. Ringnes har til og med funnet frem kalkulatoren og konkludert med at det blir gratis for hovedstaden. 

I OL-sammenheng blir både Stordalen og Ringnes like sjarmerende som to små gnagere. De sniffer eimen av penger, og prøver  å åle seg  frem til godsakene - at Oslo-folket stemmer ja til OL. Da kan Stordalen og Ringnes sannsynligvis gni seg i hendene.  De investerer ikke en eneste krone på OL, bare forsyner seg grovt på infrastruktur ved å eie hoteller og restauranter. Prisene på hotellrom vil i en OL-periode nå all time high. De bryr seg lite om kostnadene samfunnet må bære, og fremstår i dette tilfellet som griske kapitalister uten øyne for annet enn pengene de selv kan håve inn.

På oppfordring fra VG kledte Stordalen seg i forrige uke i OL-outfit fra 1952 og poserte villig for fotografene i Holmenkollen, mens han oppfordret oss til å tenke stort. Som nasjon må vi våge, liksom.... Jeg regner med at Gunhild Stordalen allerede har sendt mannen i skammekroken for et særdeles kleint stunt.  

Petter Stordalen og Christian Ringnes oppfatter jeg vanligvis som to muntre og fargerike typer. Som ambassadører for  OL i Oslo er de imidlertid skamløse og tilfører debatten ingenting annet enn retoriske tilbakeslag. Agendaen er så åpenbar og pengedrevet, og det blir nesten frastøtende når Stordalen  kler seg opp med norsk symbolikk og bruker megafon til folket - vi har ikke råd til å la være, formante han. Og Christian Ringnes har f.eks funnet ut at OL vil være gratis for Oslo... 

Slik ser hovedtallene i hans regnestykke ut:

- Samlet kostnad 37 milliarder kroner. 23 milliarder dekkes av Staten, 6,5 milliarder dekkes av billett- og sponsorinntekter. Idrettsanleggene koster fem milliarder kroner, hvor Oslos kostnad blir 2,6 milliarder kroner. Når vi tar med de positive ringvirkningene, blir OL gratis for Oslo, ifølge Ringnes.

Ringnes (og Stordalen) velger å overse det faktum at OL-arrangement siden 1960 i gjennomsnitt har sprukket med 179 prosent. Det betyr at Norge - altså du og jeg - skal pøse ut kanskje mer enn 93 milliarder kroner  i løpet av 16 fartsfylte dager. Det er dessuten mer regelen enn unntaket at store offentlige prosjekter sprekker økonomisk, noe som innebærer at man bør lytte til forskningen ved Oxford University. Kostnadene kan dermed være 5,8 milliarder pr dag. Litt rimeligere blir det om vi regner ut fra 32 dager - som også inkluderer Paralympics - da blir dagskostnaden 2,9 milliarder.

Tusenkronersspørsmålet er hvor Christian Ringnes har kjøpt kalkulatoren sin.... Jeg vil også eie en kalkulator der det mest kostbare kan regnes til null.

 

 

 

 

 

 

 

Stopp OL i Oslo!

Akkurat nå har jeg full tillit til at Oslo-borgerne bruker sin stemme på valgdagen 9. september, og setter beinkrok på de som vil sløse kanskje 50 milliarder på 16 OL-dager.

I skyggen av valgkampen foregår det også en annen kamp i hovedstaden. Idretten har funnet ut at et nytt OL i Oslo er noe fellesskapet bør bruke milliarder på, og mobiliserer nå kraftig for å få befolkningen med seg.

Merk deg bare hvor mye penger idretten bruker på å mobilisere et flertall i hovedstaden før folkeavstemningen. Ved siden av pengebruken har idrettsgeneral Inge Andersen og den aldrende IOC-pampen Gerhard Heiberg tatt turen ut blant vanlige folk for å drive valgkamp for de våte drømmene sine. Heiberg assosierer jeg mest med klar distanse til folket, selve symbolet på pompøs og ovenfra-og-ned. Vi får alle håpe at han fortsetter å bevege seg ute blant folk. Han kan fort vise seg å bli et av de beste kortene for nei-siden.

Heiberg assosierer jeg mest med klar distanse til folket, selve symbolet på pompøs og ovenfra-og-ned

Jeg minnes den gang Audun Tron (tidligere ordfører på Lillehammer) og daværende kronprins Harald arbeidet for å få til et OL på Lillehammer. Hele nasjonen stilte seg bak. Det ble en gedigen suksess, og det er ikke det minste rart at noen nå ønsker seg en ny folkefest. Det var noe gründeraktig og lidenskapelig - ekte norsk dugnadsånd - over de som jobbet frem OL på Lillehammer, og vi andre utgjorde et engasjert publikum.

Men det kostet fem ganger mer (www.na24.no/arkiv/naeringsliv/article1506922.ece) enn det vi trodde, uansett hvor moro det var, og et nytt norsk vinter-OL kan sprekke like mye.

...blir det feil å arrangere et party med ditto skallebank som koster milliarder

Skarve 36 prosent av Oslos befolkning støtter i dag et OL. Når det nå arrangeres en folkeavstemning må resultatet veie tungt, og jeg oppfatter at avstemmingen brukes som et barometer for å få innsikt i hvor stort engasjementet er - ja eller nei. Med alle de utfordringer Norge har innen flere sektorer, blir det feil å arrangere et party med ditto skallebank som koster milliarder, og som deretter etterlater seg tiår med vedlikehold av idrettsanlegg ingen av oss behøver.

Om idretten hadde investert  egne penger i prosjektet, kunne ting kanskje stilt seg annerledes. Men disse midlene finnes ikke. Idretten vil forsyne seg freidig og frekt av fellesgodene - altså våre skattepenger - for å ha det moro med verdenseliten. For å sukre pillen smykker de seg med argumentasjon om folkehelse, sosial utjevning og det søteste så langt - byutvikling i Groruddalen ...

Mandag 9. september stoler vi alle nordmenn på dere som skal avgi stemme i Oslo!


Ernas kule kruttønne!

 

Så var det krutt i ham, ektemannen til Erna Solberg. Den hittil stillfarne ektemannen har stått for valgkampens mest eksplosive utbrudd.

 Valgkamp er blitt kjedelig. Politikerne er blitt proffe, ensbetydende med at de er blitt enda tørrere og med mer avstand til velgerne. Kommunikasjonen foregår gjerne med slitne gjengangere som millioner og milliarder, og ord og vendinger som snart dør av trøtthetsbrudd; det sentrale for oss er, poenget er, det viktigste, mest avgjørende, altså innøvd tomhetsprat. 

Takke meg til Sindre Finnes. Mest kjent som Erna Solbergs tause ektemann, han som ikke sier noe, men bare er høflig tilstede på utvalgte arrangementer. I løpet av valgsendingen tirsdag kveld gikk det en smule varmt hos den ellers så sindige Sindre, som plutselig skiftet ham og lot opparbeidet vrede få utløp gjennom Twitter:

"Blir dette en ny NRK debatt uten ett eneste kritisk spørsmål til Regjeringen til tross for at de har styrt Norge i åtte år"

Og:

"Tror noen ansvarlige i NRK bør vurdere om Ingunn Solheim skal få permisjon resten av valgkampen"

Slik kommuniserer en ektemann som heier på sin kone, kanskje en kommende statsminister. NRK tok kontakt med Finnes etter Twitter-utbruddet, som i dette telefonintervjuet først var ganske hissig, men senere ringte og trakk tilbake uttalelsene. Han påpekte at kommentarene både på Twitter og i telefonintervjuet skjedde i affekt.

Ektemannens utbrudd er det mest interessante som har skjedd i valgkampen ved siden av at SV har vært under sperregrensen på flere målinger. Sindre Finnes viser med all tydelighet at han er en lojal og engasjert ektemann, en lidenskapelig fyr som garantert hadde kastet seg foran toget for å redde sin kone. 

Hva han sa spiller egentlig ikke noen rolle. Sindre Finnes har vist noe politikerne mangler, nemlig synlig engasjement. 

Hevngjerrig hurpe

Grete Knudsen har over natten klart å ødelegge sitt eget politiske ettermæle. Hun fremstår som en hevngjerrig hurpe.

Knudsen har skrevet en bok ingen har etterspurt fra en politiker de fleste allerede hadde glemt, og på freidig vis har hun rappet rollen som historiefortelleren om hva som skjedde i Arbeiderpartiet på 90-tallet. Den rollen behersker hun ikke. Knudsen driver ikke historiefortelling. Hun spytter gamle partifeller i ansiktet. Samtidig prøver hun å skape et inntrykk av at hun ikke er bitter. Det tror ingen på.

 

Etter å ha fulgt pressekonferansen sitter jeg med følgende spørsmål; hvordan i all verden klarte Grete Knudsen å bli statsråd, gjentatte ganger?
 

Den tidligere statsråden har åpenbart båret lenge på mørke sider som hun fant nødvendig å offentliggjøre nå i innspurten på en valgkamp.

 Boken "Basketak" kommer til å bli en fiasko for Kagge Forlag, og en katastrofe for Grete Knudsen. Hun prøver å innbille oss at Arbeiderpartiet betyr alt for henne... Det finnes et ordtak som "jeg hører hva du sier, og ser hva du gjør..."



Boken rammer ikke Arbeiderpartiet, og vil neppe trekke partiet hverken opp eller ned på meningsmålingene. Den rammer i det lange løp bare Grete Knudsen. Om noen dager går teppet ned, og boken fades ut og over i det store intet. Ingen i Arbeiderpartiet vil savne henne, eller huske henne som den gode og arbeidsomme statsråden. Grete Knudsen vil bare bli husket som den simple partifellen som ingen kunne stole på.

 

Martin Kolberg er - naturligvis - rystet over innholdet i boken, og kan ikke fatte og begripe at en person som er gitt så mye tillit kan iversette en slik svertekampanje, og ikke minst valg av tidspunkt. Det er lett å forstå Kolberg, og helt ubegripelig å forstå Knudsens vurderinger om de da ikke er tuftet på oppmerksomhet og ønskede salgsmål. Den tidligere ministeren begår dessuten en av de store kardinalfeilene; hun spotter og spytter på mange personer samtidig.

 Etter å ha fulgt pressekonferansen sitter jeg med følgende spørsmål; hvordan i all verden klarte Grete Knudsen å bli statsråd, gjentatte ganger?