hits

november 2010

Gelius som Julius

Julius i dyreparken har overlevd de fleste av sine kolleger. Til stor glede for de som setter pris på apekattens mange påfunn  i tjukkeste bibelbeltet. I Vålerenga kirke er det Gelius som har rollen som midtpunkt.

Prestekragen er hvit, ren og et vakkert symbol på verdier. Kirkens fremste menn og kvinner bærer kragen så godt de kan med verdighet. Kirken trenger prester som kan utfordre og skape debatt, ikke prester som provoserer og raljerer på en unødvendig måte. Og man kan spørre seg hva som er det gjennomgående budskapet Når Einar Gelius søker spalteplass.

Gelius-saken utvikler seg som ventet. Nå kommer visstnok støtteerklæringene, folket slår ring om presten i Vålerenga kirke.

Gelius er presten som viet et par i en telefonkiosk, lyste fred over fotballklubbens Lyns minne, som mente en fotballkamp er viktigere enn et dødsfall (send en annen, sa beredskapsprest Gelius) og som besøkende i begravelsen til Sven O. Høiby lot han seg intervjue om den lukkede seansen, stikk i strid med familiens ønsker. Og sannelig utga presten nylig en bok om sex og bibelen, et åndsverk som går rimelig langt i sine skildringer og tolkninger. Det er mulig boken selger. Sex har alltid vært en billig klassiker. Sex ruler. Kan man kombinere sex og bibel snakker vi også om hemningsløs utfoldelse i tabloide formater.

Skal man kritisere noe, er det at Einar Gelius har fått holde det gående såpass lenge. Gelius har ikke på noen viktige samfunnsarenaer vist seg å være en avgjørende representant for kirken, heller ikke for de som vil utfordre kirken. Debattene rundt Gelius handler mest om sære PR-stunts hvor hans eget selvbilde og ego later til å være det viktigste budskapet. Om Gelius noen gang har satt kristendommen på dagsorden utenfor Vålerenga kirke, er det ikke noe som har funnet plass i folks bevissthet eller hukommelse.

Kanskje fordi ustrukturerte PR-stunts har skygget og forvirret for viktige budskap. Eller kanskje Gelius rett og slett ikke har hatt viktige ting på hjertet. Kanskje vi har en sogneprest som mangler publikummere i sin egen menighet og derfor søker velsignelse og adspredelse i allmennheten. Enkelte vil kanskje hevde at Gelius er en kul prest, underbygget av de mange stuntene. En kul prest står for noe. En kul prest ber ikke politiet finne en annen prest fordi han må ha med seg en fotballkamp. Uansett hvor mye jeg prøver, finner jeg ikke noen gode prestegjerninger fra sogneprest Gelius i offentligheten. Han tilfører begrepet hulhet innhold, og prestekjolen er ikke like elegant og kledelig når den bæres av Gelius.

Biskop Ole Christian Kvarme kan gjerne kritiseres for ikke ønske fornyelse i takt med sin egen tid, men det er ikke Einar Gelius som skal flytte grenser eller peke ut nye retninger. Om Gelius fortsetter blir han den første presten som tar asyl i egen menighet.  Og i likhet med Julius kan Gelius sitte igjen som en pussig severdighet, man kan jo flire av ham, om ikke annet!

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Omdømme på tiltalebenken

I Oslo Tingrett pågår det ikke bare en kamp om skyld og uskyld. Anders Talleraas og Magnus Stangeland kjemper også for sitt omdømme og ettermæle. En domfellelse vil skamlegge begge deler.

Talleraas og Stangeland har gjennom et langt liv bygget tillit. Som mangeårige rikspolitikere og representanter på Stortinget har begge brukt sine meritter videre i næringslivet, blitt utstyrt med posisjoner, penger og tillit. Talleraas og Stangeland er gode eksempler på hvordan man kan være attraktive og også tjene penger på et omdømme bygget gjennom en betydelig og innholdsrik karriere.

Betydningen og verdien av et godt omdømme skal man aldri undervurdere. Omdømmet kan være  avgjørende for  hvordan omgivelsene ser på en person, et selskap eller organisasjon.  Man investerer ikke penger i et selskap med dårlig rykte, og hvem vil ha en person med dårlig rykte rundt styrebordet.

Oslo Tingrett skal ta stilling til om Talleraas og Stangeland har gjort seg skyldig i trygdesvindel, en svært alvorlig forbrytelse som skal straffes med ubetinget fengsel. For de tiltalte (et belastende begrep i seg selv) har en domfellelse store konsekvenser, fordi en dom automatisk vil rasere to betydelige og tillitsfulle omdømmer. Der den gode profilen tidligere bare skapte muligheter, vil det bare være begrensninger tilbake. Fra å være godt trente og populære utøvere i norsk samfunnsliv vil en dom etterlate Talleraas og Stangeland på slagmarken med et spedalsk og døende omdømme. Kynisk, kan noen tenke. Slik er forretningslivet.

Et ødelagt omdømme er svært vanskelig å gjenopprette. En domfellelse i tingretten vil naturligvis bli anket videre til lagmannsretten,  uten at det får positiv innvirkning på folks oppfatning når det først foreligger en dom. Med et slikt bakteppe kan alle forstå hvor viktig det er for Talleraas og Stangeland å motbevise tiltalen om trygdesvindel. Det er ikke bare omdømmet som står på spill. Begge nærmer seg en alder hvor også ettermæle bør være en viktig faktor.  Det er gjerne det siste vi mennesker husker best, den siste hendelsen. Derfor vil en dom i tingretten neppe få oss til å tenke på alle de bragder og gode samfunnsgjerninger Talleraas og Stangeland utførte gjennom et langt liv. Det er på mange måter trist, men slik fungerer virkelighetens omdømmemekanismer. Det er, trass sin bunnløse brutalitet, ærlige mekanismer.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.