hits

november 2011

Blenda-hvitt for Stangeland

Tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland er frifunnet for bedrageri i forbindelse med stortingspensjon. Frifinnelsen demonstrerer også viktigheten og verdien av et godt omdømme.

Borgarting lagmannsrett har frikjent den tidligere politikeren, og Stangeland sier selv at han føler seg 10 kilo lettere og 20 år yngre. Tiltalen og den påfølgende dommen fra Oslo Tingrett påførte Stangeland betydelige bulker i omdømmet. Derfor er det interessant å observere hvordan frifinnelsen også blir en sterk påminnelse om hvor viktig vår egen merkevare er for oss mennesker, og spesielt fremtredende blir det om man har hatt mektige roller i samfunnslivet.

Stangeland har hatt betydelige politiske verv, og han må kunne sies å være svært bemidlet. Men all verdens penger kan ikke veksles inn et godt omdømme - i alle fall ikke på lang sikt. Stangeland har kjempet. Og kjempet. Mot Økokrim og rettsvesen. Og i opinionen.

Jeg var ikke alene om å bekymre meg for ettermælet til Stangeland - som industribygger og politisk skikkelse. Det tærer på den personlige merkevaren å bli dratt gjennom en rettskvern og - i første instans - bli stemplet som bedrager med ubetinget fengselsdom. I lagmannsretten er det flere dommere enn i tingretten, og frifinnelsen blir sannsynligvis ikke anket til Høyesterett av påtalemyndigheten.

Stangeland føler seg renvasket. Det har han all grunn til. En frifinnelse kan i enkelte straffesaker ha en besk bismak. I tilfellet Stangeland har lagmannsretten luftet ut, og også tilkjennegitt kompleksiteten rundt stortingspensjonen. Det er bare de færreste som - etter å ha vært tiltalt og dømt - kan spasere ut av en rettssal og umiddelbart kvittere ut omdømmet som er oppspart gjennom et langt liv. Det kunne Stangeland.

At han føler seg som en lettbent 50-åring, blir bare sjarmerende.

Rustholken Hagen!

Carl I. Hagen er en rustholk som driver rundt i den politiske fjorden og bare etterlater avfall, med kona Eli som en ubrukelig lense som ikke klarer å stanse forurensningen.

Nobelkomiteen ble denne ukens vinner. Akkurat som Oslos borgere ble vinnere da Fabian Stang i høst fikk fornyet tillit av byens befolkning. I valgkampen surret Hagen rundt i gatene som en eierløs bikkje som bjeffet og gneldret og til og med klarte å glefse etter folk som allerede var traumatisert etter Utøya.

Hagen er bøs når han lar seg intervjue, fremhever sin enorme erfaring som partiets leder i 28 år og gruppeleder på Stortinget i 25 år. Ingen norsk politiker har mer erfaring i krisehåndtering enn Carl I. Hagen. Likevel fremstår han - tross sin erfaring - som en stakkarslig og maktsyk pensjonist. Iveren etter å få fast plass i Nobelkomiteen var så stor at da han skjønte at han faktisk ikke var ønsket, utløste det tårer hos ekteparet Hagen. Carl og Eli gråt sammen, skulder mot skulder, og sendte garantert avgårde alle sine djevelske tanker i retning Siv, selve trollet i nobelfarsen.

En plass i Nobelkomiteen var en av de våte drømmene til Carl I. Hagen. For noen år siden var det en annen våt drøm som havarete, nemlig vervet som Stortingspresident. Og i sommer regnet han med at han skulle feie Fabian Stang av banen. Man kan spørre seg hva Hagen har oppnådd etter at han pensjonerte seg fra politikken. Vi klarte relativt enkelt å forsone oss med at en epoke var over. Alle, unntatt Carl I. Hagen. Han ville servere nye ekstranumre. Ikke fordi du og jeg hadde klappet ham inn, men fordi han selv hadde en indre stemme - eller spøkelse - som innbilte ham at et comeback var ønsket.

Hagen har aldri vært helt blankpolert som politisk fartøy. Det politiske comebaket har dessuten gått fra vondt til verre. Men det er mange nautiske mil mellom det han var og det han endte opp som; en emosjonell skrothaug. I en av ballasttankene har rustholken lagret et politisk regnskap, og funnet ut at Siv Jensen står i politisk gjeld. Uten Hagen hadde ikke Siv Jensen blitt partileder. Og i politikk handler ikke slike interne oppgjør om mammom, men om makt og innflytelse gjennom  fremskutte posisjoner i samfunnslivet.

Den røde løperen som Hagen rullet ut for noen år siden bidro til at Siv Jensen kunne heve armene og bli tiljublet som den nye lederen. Og idet Carl I. Hagen ventet på det store vervet - tilbakebetalingen - rullet dagens partileder inn løperen og rullet i stedet ut en spikermatte.

Carl I. Hagen er så sint og tårevåt at han har terminert alle verv, han har sågar trukket seg som eldregeneral for partiet, og han sendte kona til NRK for å kommentere Siv Jensen som partileder. Vi  får bare håpe at Hagen selv skjønner at han nå ikke er en del av den politiske dagsordenen. Kanskje han og Eli burde ringe Charter-Svein og sammen sette seg på første fly til Spania, og ikke ender opp like uønsket som løvetann og bananfluer!