hits

november 2012

Rekdal klar for Brann

Overskriften er min drømmetittel i norske medier.

Kjetil Rekdal var en stor fotballspiller og er en god trener. Brann har vært uten en Sjef på feltet i lang tid. Rune Skarsfjord fikk jobben da Steinar Nilsen ble tuppet ut av klubben i en tid da poengene uteble og Brann slet økonomisk. Klubben hadde rett og slett ikke råd til å velge fra øverste hylle. Allerede den gang var det mange som likevel håpet at Nilsens exit kunne åpne døren for Rekdal. Skarsfjord har sikkert mange kvaliteter og resultatene har gjennomgående vært bedre enn forventet. Men kanibalismen har gode kår i Sportsklubben Brann og spillerne har påført treneren stygge bitemerker. Deler av spillergruppen har ikke tillit Skarsfjord. Det er krevende å fortsette trenergjerningen når mistillit er en del av bakteppet.

Det er resultatet etter at spillerne fikk evaluere treneren. Jeg er selvfølgelig helt imot at spillerne skal vurdere den som tar ut laget. Det er treneren som skal vurdere spillerne, akkurat som læreren evaluerer elevene. Og paradoksalt nok er det en tilsvarende evaluering som har sendt Rekdal på dør i Aalesund.

I en toppklubb kan man ikke hente frem akademiske evalueringsmodeller og la fintfølende og ofte misfornøyde fotballspillere evaluere sine overordnete. Spillere på dette nivået har en kort karriere. Det handler om mest mulig spilletid og mest mulig penger på konto. Og store opplevelser, selvfølgelig.

Kim Ojo har blitt symbol på en form for misnøye en solid trener aldri hadde tillatt. Afrikaneren fikk muligheten i Brann etter å ha spilt i Adecco-ligaen og innfridde umiddelbart. Siden har Ojo blitt mer og mer utilpass og misfornøyd, og basert på mange av hans tullete uttalelser i media konkluderer jeg med at han er blitt større enn Brann. Oppblåst. I sin egen boble.

Jeg innbiller meg at Rekdal er så robust og tydelig at ingen er i tvil om hvem som er sjefen. Som f.eks hadde sendt Ojo på tribunen inntil han skjønte at han utelukkende er i Bergen for å score masse mål. Det er i tillegg en vesentlig forutsetning som må på plass. Ledelsen i Brann må ikke gjøre evaluering av treneren til tema. Slike evalueringer vil begrense treneren. Og ingen trener er ansatt for å score høyest på evalueringsstatistikken.

Vi er sikkert mange som ønsker Kjetil Rekdal velkommen til Bergen.

 

Sensasjon, magi og nye helter

Kameratgjengen fra Ulsteinvik sørget for sensasjon på Ullevål, og laget skapte nye helter. Cupfinalen ble en herlig og magisk forestilling.

...offer for en norsk Peter Schmeichel i keeper Ørjan Nylund

Ikke et vondt ord om Gutan fra Tromsø. De spilte god angrepsfotball og ble først og fremst offer for en norsk Peter Schmeichel i keeper Ørjan Nylund som – bokstavelig talt – blødde for Høddrakten. Maken til feberredninger. Og for en disiplinert og uredd gjeng med unggutter som entret Ullevål og stod imot presset fra meritterte spillere i 120 minutter.

Mandag morgen startet derfor med en tur innom blomsterbutikken. I ukevis har jeg nemlig raljert over Hødds cupfinaledeltakelse når jeg har møtt Else Beate fra Hjørungavåg i kantinen. Den litt hånlige debatten har hele tiden vært hvor stor ydmykelsen ville bli.

7-0. Kanskje 10-0. Til Tromsø.

Men Else Beate avfeide meg lattermildt og fremhevet at fest skulle det uansett bli. Ulsteinvik skulle invadere hovedstaden med latter og brøl. I alle fall før kampen.

Heldigvis fortalte jeg Else Beate før hun dro til Oslo at også jeg ville heie på Hødd. Laget er tross alt outsider, underdog og Askeladd mot topplaget fra Tromsø. Likevel må man være realistiske. Eller kanskje ikke. Tidligere statsminister Margareth Teacher uttalte en gang at du blir det du tenker. Og hele Hødd hadde tydeligvis tenkt at søndag 25. november 2012 skulle den store pokalen havne i Ulsteinvik. Tro kan flytte fjell. Og tro kan drive Tromsø til vanvidd, tydeligvis.

For en forestilling. Med spenning og sensasjon, magi og nye helter. Hele Hødd-laget er helter, og noen får alltid mer oppmerksomhet og blitzlys enn andre.  16-åringen Fredrik Aursnes ble den yngste norske mesteren gjennom tidene i fotball. Og Pål André Helland storspilte selv om krampen herjet med beina hans. Rart å tenke på at Hødd bare var et mål unna 2. divisjon etter årets serie.

Gratulerer til Hødd og Ulsteinvik for en uforglemmelig opplevelse.

Og blomster er allerede overrakt Else Beate.

Drittlei hundeeiere

Har du noen gang tråkket i en hundebæsj?

Avføring fra bikkjer stinker og er ekkelt på alle måter. Er du riktig uheldig merker du ikke hva som har klebet seg under skoen før du er kommet hjem. Uansett hvilke turstier og gangveier jeg beveger meg på, ligger det alltid igjen brunt avlat fra hundeeiere. Ja, du leste riktig – eiere – det er nemlig hun eller han som har ansvaret for å fjerne bruningene.

...ligger det alltid igjen brunt avlat fra hundeeiere

Hundeeiere jeg snakker med - og det er en del - velsigner seg selv med solide rutiner og skryter av sorte doggybags på innerlommen. Selvfølgelig finnes det hederlige unntak. Det finnes eiere som alltid bøyer seg i knestående, trer den ene hånden inn i den sorte posen og omfavner de kroppstempererte glonten(e). Takk til de som tilhører denne gruppen. De befinner seg i eliteserien av hundeeiere. Men du verden hvor mange som bare gir faen og oppfører seg like usselt som det som kommer ut bakenden på bikkjen sin.

Kanskje eierne bare ser en annen vei mens bikkjen driter og selv tenker de at fluer og kretsløpet for øvrig tar seg av resten. Ikke et vondt ord om hundene. De firbeinte vet ikke bedre. Husk at dette bare er enkle skapninger den allmektige har utstyrt med basale instinker som å ete, drite, bjeffe, pisse og logre med halen. Og kanskje sleike fremmede i trynet.

Jeg er ikke bare overrasket over hvor mye dritt som ligger langs stiene og veiene. Jeg er også overrasket over at det er mulig å drite så mye uten å bli oppdaget. Alle som ser en bikkje drite bør påse at late hundeeiere gjør sin borgerplikt. Altfor mange tenker at det egentlig bare handler om ikke å bli oppdaget…

Samtidig finnes det en annen gruppe syndere. De som bare legger fra seg doggybagen der det måtte passe for anledningen. Når snøen smelter åpenbarer det seg alltid et berg av dritt. Bare spør de som bor på Frogner. Nesten alle har bikkje, men ingen driter i veien...

Avinor-sjefens turbulente pensjon

Konsernsjef Dag Falk-Petersen i Avinor hadde ikke noe annet valg enn å si fra seg videre pensjonsutbetalinger fra SAS.

NRK har fråtset i godbiter linket til Avinor-sjefen siden onsdag i forrige uke. Da avslørte Dagsrevyen pensjonsavtalen som innebærer at Falk-Petersen får 75 000 kroner i måneden frem til han blir 60 år. Idet saken rullet over skjermen tenke jeg at Falk-Petersens avgang kunne være nært forestående. Han forhandlet om kjøp av eiendommer fra SAS - som en del av kriseløsningen - samtidig som penger fra flyselskapet hver måned fant veien til hans egen bankkonto.

...og betalte deretter for en unødvendig juridisk betenkning som konkluderte med det han selv og alle vi andre allerede visste svaret på

Jeg er overbevist om at vinklingen på gullpensjonen kom overraskende også på Falk-Petersen. Han hadde neppe viet pensjonen mange tanker mens han vurderte eiendommene til SAS. Klart han burde gjort det, og det finnes sikkert tilgivelse for at man i en hektisk kriseuke ikke først og fremst konsentrerer seg om egen pensjon. Og da NRK tok opp spørsmålet regner jeg med at Falk-Petersen selv tok seg i at han ikke hadde tenkt en eneste pensjonstanke.  Dermed kom han umiddelbart på defensiven, og betalte deretter for en unødvendig juridisk betenkning som konkluderte med det han selv og alle vi andre allerede visste svaret på.

Falk-Petersen vil bruke tid på å gjenopprette tilliten. Norwegian har passe passivit  kommentert den uheldige pensjonskoplingen mellom SAS og Avinor-sjefen. I klartekst: Kan man stole på en Avinor-sjef som mottar store beløp fra en konkurrent?

I tillegg til å miste 75 000 kroner måneden må Falk-Petersen i fortsettelsen belage seg på falkeblikk når det gjelder beslutninger som vedrører flybransjen. Pensjons-turbulensen har således kostet ham mange minuspoeng på samfunnets omdømmebarometer.

Mr. Dameløs

Den religiøse Farmen-deltakeren Andreas Nørstrud dyrker et gammelmodig kvinnesyn, og 28-åringen kommer sannsynligvis til å bruke resten av livet på å lete etter den rette kvinnen.

På et tidspunkt lurte min kone på om Andreas drev skuespill ved å fremme skrullete ideer fra det gamle testamentet

Andreas er interessert i kvinner, men er forståelig nok fremdeles Mr. Dameløs. TV2 bruker Andreas fordi han har meninger som avviker fra normalen. Han er det nærmeste man kommer en ålreit fundamentalist. 28-åringen er dannet og fremstår tilsynelatende reflektert og tar seg bra ut på TV-skjermen.

På et tidspunkt lurte min kone på om Andreas drev skuespill ved å fremme skrullete ideer fra det gamle testamentet.  Kommer det noe humoristisk ut av munnen, er det utilsiktet. Og inntil det blir snakk om kvinner, klarer småbrukeren fra Hjartdal å opptre på grensen til det sjarmerende.

For de som ikke følger Farmen kan jeg enkelt oppsummere Andreas som en kar på evig jakt etter en kvinne som innordner seg i et forhold hvor mannen er herskeren. Han vil være den robuste, tøffe og sjefete. Samtidig er det noe komisk følsomt over ham. Det å ligge på samme rom som kvinnelige deltakere er flaut og uaktuelt. Og når jentene på gården hopper nakne ut i vannet, minner Andreas om en selvpinende og blodig filippinsk katolikk på vei mot sin egen korsfestelse. Øynene ser noe de vil begjære, men våset fra det gamle testamentet fungerer som effektiv og smertefull blokkade for uønskede eksplosjoner...

 

I sin jakt på den rette kvinnen vil Andreas streve. Den plutselige oppmerksomheten på TV2 gjør kanskje tilgangen til det motsatte kjønn litt lettere, men noen varig relasjon blir det neppe. Hvilken kvinne vil være kjæresten til Andreas? Eller enda verre - hans hustru?

Den kvinnen som frivillig velger et liv sammen med Andreas Nørstrud begår et karakterdrap - på seg selv. Denne kvinnen vil krenke sin egen selvrespekt og utslette sin egen aktelse. Andre kvinner vil både latterligjøre og synes synd på henne. Og vi menn vil la oss overraske over at det finnes slike kvinner i et moderne samfunn. Det handler ikke om likestilling, men hvor corny religiøse oppfatninger kan leves ut.

Egentlig ville jeg avslutte med å anbefale Andreas en hund.

Men selv hunder fortjener bedre.

Mayday Mayday

Det er ikke flyet som styrter. Det er statusen til pilotene som havarerer.

 

Mens barna i gaten drømte om å bli politi og brannmenn, drømte de mest ambiøse om en pilotkarriere. Slik er det ikke lenger. Statusen til piloter har sunket i takt med fallende billettpriser.

SAS krever lønnskutt for sine flygere og vil gjerne slippe unna pensjonsforpliktelser som ble tegnet den gang folk kledde seg i findressen før de skulle fly. Den gang da reisende feiret flyturen med å møte opp i avgangshallen minst to timer før avreise. Norwegian vil også slippe unna kostbare piloter og bruker gjerne både polakker og spanjoler for å holde lønningene nede, mens Ryanair-sjefen mener andrepiloten er så overflødig at jobben like godt kan gjøres av en flyvert - mellom kaffeserveringene.

Ryanair-sjefen mener andrepiloten er så overflødig at jobben like godt kan gjøres av en flyvert - mellom kaffeserveringene

Før lavprisen snudde opp ned på - eller rettere sagt filleristet - flybransjen, var det noe mektig og nesten adelig over pilotene. Høy status, alltid anført av minst to flotte vertinner på stiletter på vei til og fra flymaskinen, glisende bak ditto pilotbriller. En karriere med luksushoteller og storbyopplevelser. Men den glorifiserte symbolismen de utstrålte er lagt i grus, og statusen er redusert til noe som minner om allminnelige sjåfører med høyt arbeidspress og stramme rutetider. Arbeidsbyrden er så stor at enkelte piloter dupper av ved spakene, og moderne barn drømmer ikke om å bli flyger. Om de unge først drømmer er det sikkert om flytårn og ikke cocpiter. Det er i tårnene de høye inntektene og behagelige arbeidsdagene venter. Kanskje ikke så mye status, men mektige og lønnsvinnende, må vite.

Piloter har som yrkesgruppe hatt det kanskje største omdømmeskrellet av alle de ti siste årene. Vi reisende lar finstasen henge i skapet, og vi møter definitivt ikke opp på flyplassen flere timer i forveien. Ikke bare er statusen borte. De høye lønningene er også historie, og vi lar oss ikke imponere like mye over stramme uniformer og skulderstriper i gull.

Pilotene kan - med rette - hevde at alt var bedre før.

Mindre sex. Mer korrupsjon!

Norske medier er sexavhengige. Men avhengigheten har hatt dårlige kår så langt i år. Ordet «sex» opplever sin største nedtur siden 2003 og i mellomtiden har «korrupsjon» gått fra å være en uvanlig forbrytelse til å bli dagligtale i mediene.

Til sammenligning brukte mediene det pornografiske uttrykket samlet mer enn 52000 ganger i årene 2009 og 2010

Sex selger, sies det. Tydeligvis ikke godt nok. Ifølge mediesporingstjenesten Retriever har norske medier hatt «sex» snaut 12500 ganger hittil i år. Til sammenligning brukte mediene det pornografiske uttrykket samlet mer enn 52000 ganger i årene 2009 og 2010. Jeg regner med at det lave antallet i 2012 er helt tilfeldig. Hadde for eksempel Farmen-deltakerne Andreas og Jon hoppet i høyet sammen, ville barometeret til Retriever gått bananas, men likevel ikke tilstrekkelig til å overgå toppårene.

Bare et forskningsprosjekt kan avdekke om det er mangel på gode kiss-and-tell-historier, fravær av utagerende realitydeltakere eller kreative vinklinger som må ta skylden, eller om det rett og slett skyldes manglende sexlyst...

Samtidig kan det dokumenteres at Eva Joly har satt sine tydelige korrupsjonsspor i Norge. For 14 år siden ble «korrupsjon» nevnt 910 ganger i norske medier, enten i form av utenriksmeldinger fra NTB eller advarsler fra Eva Joly som hoverte over godtroende og naive nordmenn. Inntil Joly blandet seg inn i den norske samfunnsdebatten og senere ble spesialrådgiver i Justisdepartementet, fremstod Norge som en stolt nasjon blottet for korrupsjon, må vite. Det blir liksom før og etter Joly.

Den franske presidentkandidaten og korrupsjonsjegeren fra Norge har igjen flyttet tilbake til sitt franske paradis mens norsk politi og rettsvesen sitter igjen med hendene fulle av anklager om korrupsjon. Nær 13000 ganger har «korrupsjon» blitt omtalt av norske medier hittil i år. Begrepet har befestet sin stilling som et normalt medieord, mens «sex» altså opplever tiårets nedtur. Det er rett og slett blitt mer korrupsjon enn sex i mediene.

Kanskje vi kan finne trøst i at noe  så usexy og ustabilt som «været» utkonkurrerer begge med sine stabile 50.000 medieomtaler årlig.

Ha en fin (medie)uke!

Avkledd av drittunger

Brann-trener Rune Skarsfjord har i løpet av den siste uken gått fra å være en solid og tydelig trener, til å bli (d)evaluert til noe forsiktig og nesten stakkarslig.

Det eneste som betyr noe er mest mulig penger og mest mulig spilletid. Kast et blikk på reservebenken og misnøyen får et ansikt

Spillerne har evaluert treneren og konkludert med at det er misnøye med sjefen. Hadde ledelsen i Brann forventet noe annet? Når mer enn 25 spillere, alle like spillesugen, skal vurdere og evaluere treneren må det bli dårlige odds. For treneren. Det er ingenting som heter fast plass på laget, og det kan i unge fotballsinn være frustrerende. Hvem kjenner en fotballspiller som setter laget foran seg selv? Det eneste som betyr noe er mest mulig penger og mest mulig spilletid. Kast et blikk på reservebenken og misnøyen får et ansikt.

Om elevene i grunnskolen fikk vurdere læreren ville det sannsynligvis vært enda større lærermangel. Brann-treneren skal til en hver tid ta ut det beste laget. Det betyr at mer enn halvparten forvises til reservebenken eller tribunen. Og da er det sannelig ikke enkelt å skape begeistring blant så mange individualister og egoister. Basert på evalueringen står Brann nå med en trener som har mistet autoritet - avkledd av en gjeng drittunger som setter seg selv foran alt.