hits

desember 2010

Manipulerende spinndoktorer

Sjefredaktør Bernt Olufsen er vanligvis en solid og klok mann som argumenterer med linje og logikk. For en tid tilbake tok han opp en journalistisk bekymring, hovedbudskapet var at pressefolk må være særskilt på vakt overfor en voksende yrkesgruppe, spinndoktorene, de som serverer innspill og informasjon til mediene med en klar agenda om å oppnå omtale, gjerne på vegne av klienter.  Olufsen har gjennom mange år bygget en sterk profil som leverandør av innlegg i samfunnsdebatten, saklig, sterk og med meningers mot, han treffer med rimelig god presisjon en nerve i debattene, men sleiver unødvendig når han prøver seg på hvordan nyheter blir til.

Olufsen bekymrer seg over  sånne som meg, pluss 3369 andre kolleger i PR-bransjen, som opererer innenfor informasjon og medierådgivning, eller spinndoktorer som manipulerer mediene (VG, 01.11.2010). Olufsen ber sine journalister om å være mer på vakt, utøve sterkere kildekritikk og ber i samme slengen leserne også være mer kritiske til det de leser.

Jeg kan berolige Olufsen med at VG har høy standard på journalistene, de er kritiske og er først og fremst opptatt av at innspill som presenteres er relevante med allmenn interesse. I mer enn ti år har jeg beilet på journalister i VG, kommet med tips og innspill, servert pressemeldinger, uferdige og ferdige vinklinger, og kildekritikken opplever jeg som særlig fremtredende, journalistene  er opptatt av avsender og naturligvis budskap, at det er en god sak som angår eller berører mange. Min erfaring er at de som søker redaksjonell eksponering har et motiv, et ønske om å endre holdninger eller adferd, påvirke beslutninger, skissere samfunnsutviklingen eller rett og slett tjene mer penger. De gamle idealistene er borte, journalistene blitt mer profesjonelle og selektive, og påvirkningsagentene prøver å spinne ut gode historier i dette landsskapet.

Fremdeles kan idrettsstjerner og kulturpersonligheter tapetsere mediene med tomme budskap og likevel oppnå store oppslag, våre siste liksomidealister. Kurt Nilsen stiller ikke opp i VG for å være hyggelig, han vil selge mest mulig plater og få mest mulig cash for å holde konserter. Jeg kan ikke se at spinndoktorer prøver å manipulere journalister.  Det er ikke bare journalister i VG som har en gjennomgående høy standard. De fleste medier har flinke og kritiske journalister, selv om det fortsatt ligger  fordommer i enkelte redaksjoner, gammelt mudd mot gruppen av spinndoktorer, og fordommene kan være så inngrodde at de skygger for budskapet, altså en god historie.

Dyktige journalister gjør at vi medierådgivere må arbeide enda hardere, tenke enda mer kreativt, vinkle og viderevinkle, skrelle bort alt som lukter kommersielt og tenke samfunn, relevans og allmenn interesse. Det er ikke mulig å lempe en ferdigvinklet sak inn i norske redaksjoner og vente på at den presenteres med byline (journalistens navn) uten at den er vurdert og bearbeidet journalistisk, og dersom det skjer er ikke det noe denne bransjen skal ta ansvar for. Late journalister som har mye å gjøre bør være et problem for redaktørene. Olufsen beskriver PR-bransjen som ansiktsløs. Vi opererer ikke i det skjulte, og en sak blir ikke mindre troverdig fordi den er håndtert og servert av en gruppe som kjenner mediene og dens uforklarlige vurderinger og mekanismer. Uten alle spinndoktorene hadde mediene vært gråere og kjedeligere, hver dag serverer PR-bransjen tips og innspill som også gjør VG bedre.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

WikiLeaks på korset

WikiLeaks og gründer Julian Assange henger på hvert sitt kors med verdens statsledere som tause tilskuere. Svensk påtalemyndighet jakter mannen Assange og den amerikanske presidenten jakter redaktøren Assange. Kombinasjonen av voldtektspåstander og tyveri av dokumenter kompliserer debatten om WikiLeaks.

Wikileaks mister tillit og troverdighet så lenge de svenske voldtektsanklagene er uavklart, påstandene forstyrrer og overskygger rollen WikiLeaks har som nyhetsformidler av statshemmeligheter. Julian Assange og WikiLeaks er så sammenvevd at den allmenne oppfatningen gjerne er at også nettstedet er sendt i varetekt.

Den siste uken har amerikanerne gjennomført en maktdemonstrasjon som burde få alle verdens medier og demokratiforkjempere til å reagere, mange land har stengt ned nettsiden, og betalingstjenesten Paypal, en sveitsisk bank og Master Card har avsluttet kundeforholdet til gründeren og nettstedet. Hvordan hadde vi nordmenn reagert om nettavisen til VG ble stengt for å ha offentliggjort hemmelige dokumenter og leverandører stengte kranen som tilfører penger?  WikiLeaks har på rekordtid endret stemme, fra løvebrøl til spurvekvittring. Spurven sitter i et varetektsreir i London og kveles langsomt.

Det er krevende å tre inn i debatten all den tid det finnes et bakteppe med grove sexanklager. Det er like vanskelig å skille Assange fra WikiLeaks som det er å skille a-ha fra hitlåten Take on me, eller å skille Richard Branson fra Virgin. WikiLeaks og Julian Assange henger fast i hverandre som siamesiske tvillinger. Dør den ene, dør også den andre.

Solide demokratier tåler påkjenningen av lekkasjer og avsløringer, anført av debatt, korrigerte oppfatninger og systemskifter. Åpenhet er en av grunnsteinene i levende demokratier. I en normal situasjon hadde kanskje enda flere tatt mot til seg - inkludert meg selv - og kjempet for WikiLeaks, et nettsted som åpenbart har bidratt til mer innsikt i ellers svært mørke rom. Enkelte lefler med at sexanklagene fra Sverige er konspirasjon, iscenesatt av amerikanske myndigheter. Sverige har alltid dyrket sin selvstendighet, derfor er søta bror vanskelig å angripe som en løpergutt for et mektigere system. Inntil påstandene om seksuelt misbruk er ryddet av veien, er det vanskelig å balansere mellom personen Julian Assange og nettstedet WikiLeaks.

Vi er alle tilhengere av åpenhet og motstandere av sexovergrep.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Tufte og Eia skilles

Kanskje kommer det ikke noen pressemelding, det skjer i det stille, skilsmissen mellom Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Kjemien halter og Eia sliter, identitetskrisen er blitt offentlig skue.

NRK har latt Harald Eia bruke statskanalen som arena for sin egen 40-års krise. Gjennom «Hjernevask», programserien som fulgte en definert mal på linje med amerikansk såpe, med faste elementer, men med en dårlig skjult agenda om å drite ut akademikere. Budskapet i «Hjernevask» kom aldri til sin rett, en rar kombinasjon av humor, satiré og kritikk? Det beste jeg lander på er konseptet kritisisme, verdens grunneste grep om man skal harsellere med andre. Eia angrep, serverte ballespark i beste sendetid. Nå er konseptet igjen endret,  gamle meritter må ha vært utslagsgivende for å skape en ny arena, annen forklaring kan jeg ikke finne for at det rigges til en stor produksjon to ganger i uken.  Det kule med «Storbynatt» er introen, den er morsom og visuelt overlegen mye annet. Musikerne i Svidd Gummi leverer varene, selv om tiden de får til rådighet er smal.

Bård Tufte Johansen sliter også med å holde et gjennomgående høyt nivå. Han reddes av den enda svakere partneren Harald Eia, fordi Eia fremstår som en sammenhegnde tragedie. Uten lokalnyhetene han serverer oss, kan jeg ikke se at Eia bidrar med humor eller muntrasjon i de norske hjem. Figurene han har utviklet og spiller, overspilles og overeksponeres, høytopplesingen fra egne liksombøker (...)  direkte støyende og utilgjengelig, og når to av landets fremste komikere må anvende «on-knappen» på den gamle lattermaskinen  gjennom deler av programmet, understreker det at humoren i beste fall bare treffer en snever gruppe. Kanskje lattermaskinen er en del av konseptet, en måte å drite ut lattermaskinen på, uansett vinkling fyller den øredøvende stillhet fra publikum når Eia spiller ut sine alterego.  Sannheten er at uten lattermaskinen hadde det blitt enda mer kleint, pinlig. Kanskje jeg ikke forstår den moderne humoren, de skjulte morsomhetsmekanismer og dagens humorkonsepter.

Harald Eia og jeg er nesten like gamle, han er faktisk ni måneder eldre og jeg kan ikke betraktes som en sur gubbe som ikke er ment for målgruppen. Kanskje er jeg bare krevende, lar meg ikke henfalle til billig underholdning, uansett hvor mye godt humør jeg fyller på,

Jeg må ikke le hele tiden, hadde ingen forventninger om at «Storbynatt» skulle pumpe mer kraft i lattermusklene, men forventet et muntert program, et morsomt skråblikk på samfunnet.  Ikke nyskapende, men et pustehull som hadde lune kvaliteter og som viste seg levedyktig. Rammene er solide, kulissene fantastiske og programlederne hadde utgangspunktet.

Sketsjene og karakterene blir for psykedeliske og fjerne, adferds-messeriet  funker kanskje best om man er høy på sterkere saker enn tobakk. Bård Tufte Johansen fremstår som litt fastere i formen, og samtidig mer behersket enn sin makker. Harald Eia prøver så godt han kan å utstråle selvironi og vitse om sine egne svakheter. Rumpevisningen for noe uker siden blir bare en forsterkning av midtlivskrisen, og vitner om at han kanskje fortjener litt ferie, en lang reise hvor han får hvile og dyrke sin egen åndelighet som langt overgår den gjengse NRK-seer. At NRK har valgt å fjerne «Storbynatt» fra skjermen  kan ikke komme overraskende på noen. Tørker  Harald Eia støvet av alle  statistikker han pløyet gjennom til programmet  «Hjernevask» vil han raskt finne ut at Bård Tufte Johansen før eller siden trer ut av partnerskapet. Det blir spennende å se om skillsmissen  foregår i stillhet, eller en offentlig skittentøysvask - det siste kunne i det minste blitt underholdende. Med Bård Tufte Johansen som gjest hos Skavlan, Harald Eia i Senkveld. Akkurat når gjør duoen Fleksnes en tjeneste.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.